Den nye sultanen

Publisert: 07.08.2017 13:05 av Nina Skajaa Fredheim

KRONIKK. Tyrkias president Recep Erdoğan bruker rettssakene etter kuppforsøket til å styrke sin posisjon. Det samme gjør han med utenrikspolitikken.

ErdoganCOLOURBOX21409668.jpg

Kronikk av Rania Maktabi, førsteamanuensis i statsvitenskap, Høgskolen i Østfold. Fotoillustrasjon av president Recep Erdogan. Foto: Colourbox.com.

Masserettssakene som pågår i disse dager i Tyrkia viser at innenrikspolitikken i landet følger sporene til president Recep Erdogans utenrikspolitikk: begge er hensynsløse og likegyldige til forpliktelser og normer som ikke tjener statens interesser – vel å merke slik disse defineres av president Erdogan til enhver tid.

Sultanen var den som hadde den øverste politiske myndigheten under Det osmanske riket mellom 1517 og 1919. «Sultanisme» er en merkelapp brukt av statsviterne Juan Linz og Alfred Stepan for å betegne et sterkt personfokusert, autoritært styresett der en politisk leder deltar aktivt i alle fasetter ved samfunnsliv, økonomi og politikk – inklusive utenrikspolitikken. Tyrkias president er muligens ikke blitt sultan ennå, men han øver iherdig på rollen.

Venner og rivaler

I tillegg til politikken som føres på nasjonalt plan er det viktig å se på de mindre synlige og mer skiftende valg som Tyrkias president fører i utenrikspolitikken.

«Follow the money» heter det i den berømte filmen om Watergate-skandalen: For å forstå hva som skjer, skal man følge pengestrømmen. Skal man skaffe seg en oversikt over hvor vinden blåser i de hurtigskiftende maktalliansene i internasjonal politikk etter Den arabiske våren i 2011, kan det være en god ide å følge Tyrkia.

Det kan også hjelpe oss til å forstå hvordan og hvorfor president Erdogans nasjonalistiske og kompromissløse jernhånd har oppslutning av et flertall i den tyrkiske befolkningen.

Tyrkias skiftende alliansepartnere er en imponerende eksersis i hvordan et land kan skaffe seg mest mulig uttelling for egen utenrikspolitisk agenda. Syria er den beste illustrasjonen på hvordan Tyrkia har skiftet side underveis i forkant og etterkant av krigen.

Tiåret siden 2006 viser fem ulike stadier i tyrkisk utenrikspolitikk: Først, en tilnærming til Assad-regimet i forkant av krisen i Syria (perioden 2006 – 2011). Utstrakt handelsvirksomhet gikk hånd i hånd med at Assad-regimet så bort fra den betente konflikten rundt syriske Eskanderon, nåværende Hatay som ble del av Tyrkia i 1939.

Andre etappe er Tyrkias avventende holdning da opprør brøt ut i Syria i mars 2011. Den ble raskt etterfulgt av en fiendtlig innstilling til Baath-regimet i 2012. Tyrkia betonet sitt Nato-medlemskap og støttet dermed USA-linjen som hadde som mål å styrte president Bashar al-Assad i Syria.

Snuoperasjon i Syria

Tyrkias tredje utenrikspolitiske etappe startet med en tilnærming til Russland etter 2014 da militante grupper opprettet kvasistaten Den islamske stat (IS). Tyrkias sørlige grense er landets historiske akilleshæl, og kurdernes kamp om autonomi, gjorde at den ble betent på ny. Dermed havnet Tyrkia i pro-Assad leiren. Kort tid etter viste Russland at Tyrkia var velkommen i dette selskapet ved å se bort fra represalier etter at et tyrkisk F16 fly skjøt ned et russisk militærfly ved den syrisk-tyrkiske nordøstlige grensa i november 2015.

Den fjerde etappen skimtes i Tyrkias stilltiende og indirekte støtte til den russisk-syriske-iranske motoffensiven mot opprørsstyrkene like før og etter at syriske regjeringsstyrker gjeninntok kontrollen over Aleppo i desember 2016.

Den foreløpig siste etappen er Tyrkias raske og klare stillingtagen på Qatars og Irans side i krisen som blusset opp mellom Saudi-Arabia og Qatar i juni 2017.

Utfordrer

Her er det helt essensielt å forstå at Tyrkia så sitt snitt til å markere seg som en sunnimuslimsk majoritetsstat på nær 80 millioner innbyggere. Tyrkia ønsker å fremstå som lederstat på den utenrikspolitiske arenaen i den muslimske verden.

På motsatt side, sett fra tyrkernes side, står Saudi-Arabia med sine omtrent 30 millioner innbyggere og Egypt med grovt regnet 90 millioner. Det er de to eneste statene i Midtøsten-regionen som påberoper seg religiøs så vel som politisk legitimitet som sunni-arabernes forpoststater. Av disse er Saudi-Arabia i realiteten den eneste av de 22 arabiske statene som har nok penger og mektige nok venner, blant annet USAs president Donald Trump, til å inneha en selvstendig utenrikspolitisk linje i den arabiske verden.

Tydelige signaler

Tyrkia setter med andre ord foten ned for Saudi-Arabias ambisjoner om å framstå som ubestridt sunnimuslimsk stormakt i regionen. Og med en klar støtte til lille Qatar viste Tyrkia muskler og framsatte følgende budskap til Saudi-Arabia:

Tyrkia tar for det første avstand fra militærdiktaturet i Egypt der nåværende president og tidligere general Abdelfattah Sissi avsatte den demokratisk valgte, nå fengslede presidenten Mohammed Morsi i et militærkupp i juli 2013.

For det andre anser Tyrkia Egypt for å være en vasallstat for Saudi-Arabia, især etter at egypterne lovet bort det strategisk viktige Tiranstredet til saudierne i juni 2016.

For det tredje støtter Tyrkia transnasjonale grupper og partier som deler felles politisk-religiøse ideologier med president Erdogans Rettferdighets- og utviklingsparti.

Politiske piruetter

Med allegorier fra dansens verden kan vi si at tyrkisk utenrikspolitikk, med Erdogan i spissen, har valset med villige og uvillige partnere det siste tiåret. For tiden er Tyrkia med i selskapet til Assad-regimet i Syria.

Tyrkia har tatt noen piruetter fram og tilbake mellom erkerivalene Saudi-Arabia og Iran. For tiden er iranerne foretrukket.

Hva med EU? «Hard to get»-politikken ble parkert i høsten 2015. Med stram kontroll over grensa til Hellas, har tyrkerne tatt regi i flyktningpolitikken som i Tyrkia så vel som i EU i dag er et synonym for sikkerhetspolitikk. Imens tar Natostaten Tyrkia tidvis en breakdance med USA som forvirret tilskuer, og tidvis en ballett med Russlands president Putin.

Sterk maktstilling

Hvis vi vender tilbake til de interne forholdene, er utenrikspolitikken også en viktig brikke i president Erdogans legitimering av masseutrenskningen som nå foregår på nasjonalt plan.

I horisonten skimter han sannsynligvis glansen av 100-årsmarkeringen for opprettelsen av Den tyrkiske republikk i 1923.

Han får støtte fra krefter i både inn- og utland som er lite opptatt av liberale institusjoner og rettstatprinsipper, og mer opptatt av å nøre opp om en sultanistisk nasjonalisme.

Det meste tyder på at han makter å beholde den posisjonen.

Kronikken har stått på trykk på NRK Ytring.


Rania Maktabi
Førsteamanuensis i statsvitenskap

RaniaMaktabiPortrett.jpg

Se faglig profil