Taushet er et demokratisk problem

Publisert: 10.01.2018 11:00 av Nina Skajaa Fredheim

KRONIKK. Viktige stemmer mangler i det offentlig rom. Det er et demokratisk problem, skriver Lars Rune Halvorsen og Jon Arne Løkke i denne kronikken.

Hysj_COLOURBOX6667535.jpg

Kan det være slik at profesjonsutøvere ikke er introdusert for idéen om å adressere kritikk og observasjoner ut i det offentlige, og følgelig heller ikke er trent i hvordan slik ytring kan foregå, spør kronikkforfatterne. Foto: Colourbox.com.

Kronikkforfatterne: Dosent Lars Rune Halvorsen og dosent Jon Arne Løkke ved Høgskolen i Østfold.

Vi har et demokrati som støtter ytringsfriheten. Ytringsrommet for borgerne skal være stort og så fritt som mulig.

Vi har, på papiret, et sterkt varslingsvern og utbygget varslingssystem. Varslingssystemet omhandler primært kritikkverdige forhold og beskriver en varslingsrekke i egen organisasjon som går via nærmeste leder, leders leder, osv. Et stykke ut i rekken, og under gitte betingelser, kommer muligheten for varsling ut i offentligheten.

Men, kan det være at varslingssystemet medfører at det er for få saker som når det offentlige rom - saker som burde nådd det offentlige rom? Vi har en spesiell interesse for tausheten fra helse- og sosialprofesjonene. Nærmere bestemt profesjonsutøverne som jobber med direkte tjenesteyting, eller har ansvaret for å lede tjenestene.

Det ser ut til at profesjonene som er satt til å forvalte tjenestene til noen av samfunnets mest utsatte grupper, er overraskende tause når det kommer til å gjøre offentligheten oppmerksom på saker som er av offentlig interesse.

Disse profesjonsutøverne observerer, eller er med på tjenesteyting, som offentligheten burde kjenne til. Et eksempel kan være den påfallende tausheten som omfavner utviklingshemmedes manglende deltakelse i arbeidslivet.

Noen ganger er det et misforhold mellom lovenes intensjoner og politiske styringssignaler, og hvordan loven blir praktisert. Vi kan nevne to nylige saker; «ulovlig beltebruk-saken» i psykiatrien og «avvik i 45 av 57 tilsynssaker» i tjenestetilbudet til mennesker med utviklingshemming.

Her er det snakk om år med kritikkverdige forhold - forhold som må ha vært kjent for hundrevis, kanskje tusenvis av profesjonsutøvere fra profesjoner som sykepleiere, sosionomer, vernepleiere, psykologer og leger. Når profesjonsutøvere med kobling til direkte tjenesteyting ikke er synlig i det offentlig rom, er det betimelig å reflektere over hva tausheten kan skyldes.

En mulighet er at profesjonsutøverne oppfatter det sosiale presset fra kolleger og andre i organisasjonen såpass sterkt at kritikk av forhold i organisasjonen holdes tilbake. Varslingsvernet blir ikke oppfattet som å være spesielt sterkt.

En annen faktor kan være at profesjonsutøvere ikke er introdusert for idéen om å adressere kritikk og observasjoner ut i det offentlige, og følgelig heller ikke trent i hvordan slik ytring kan foregå. Det kan være at profesjonenes ideer om at studentene skal få en identitet som «advokater for de svake» og roller som politiske aktører ikke har funnet sin materialisering i utdanningen.

Et tredje moment er selv begrepet «varsling» og fokuset på at kritikkverdige forhold skal holdes i egen organisasjon, jf. varslingshierarkiet som starter med nærmeste leder, deretter verneombud og tillitsvalgte, og til sist og kun under gitte betingelser - det offentlige.

Det faktum at noe kan løses lokalt, og faktisk løses lokalt i enkelte tilfeller, står på ingen måte i et motsetningsforhold til at saken kan ha offentlig interesse. Selv om saken er løst lokalt kan den ha allmenn interesse.

Et fjerde poeng er begrepet «kritikkverdige forhold», og at varsling ut i det offentlige legger opp til at noe må vurderes til å være dramatisk, eller svært kritikkverdig. Det er mange forhold i en organisasjon som kan være av interesse for offentligheten uten at det må knyttes til noe dramatisk, eller kritikkverdig. Det burde holde at noen utenfor organisasjonen har en berettiget interesse, kanskje en faglig interesse, for saksforholdet.

At det er flere grunner til at medlemmer av en organisasjon ikke ønsker offentlig innsyn i driften, betviles ikke. Mange av disse grunnene kan helt sikkert karakteriseres som gode grunner. Allikevel må, særlig offentlige organisasjoner, eller organisasjoner som driftes av midler fra det offentlige, ha som ideal at transparent drift er bra og at innsyn fra offentligheten slett ikke er skummelt, men at kritikk bidrar til forbedringer.

Her er det grunn til å minne om at det faktisk er lovfestet at offentlig virksomhet skal være åpen og gjennomsiktig. I §1 i offentleglova heter det: «Formålet med lova er å leggje til rette for at offentleg verksemd er open og gjennomsiktig, for slik å styrkje informasjons- og ytringsfridommen, den demokratiske deltakinga, rettstryggleiken for den enkelte, tilliten til det offentlege og kontrollen frå ålmenta.»

Taushetsplikten ovenfor tjenestebrukere er et åpenbart unntak fra offentlig synliggjøring, bedriftshemmeligheter ligger ikke langt etter. Samtidig er det få offentlige helse- og sosialorganisasjoner med viktige bedriftshemmeligheter å ivareta.

Vi har et potensielt demokratisk problem når viktige stemmer mangler i det offentlig rom. Fagansatte i høyere utdanning er beskyttet av prinsippene om akademisk frihet, og er etter vårt skjønn noe mer synlige i det offentlige rom, også med kritikk av egen organisasjon.

Samtidig er det mange saker i de siste årene, som flere fagansatte åpenbart mener noe om, men som ikke når ut i det offentlige rom.

Det er beklagelig.​​

Kronikken har stått på trykk på Khrono.no.


LarsRuneHalvorsenWEB.jpg

Lars Rune Halvorsen
Høgskolelektor ved Høgskolen i Østfold

Se faglig profil

Jon-Lokke_654.jpg

Jon Arne Løkke
Dosent ved Høgskolen i Østfold og dosent II ved Høgskulen på Vestlandet

Se faglig profil