Med ny teknologi bør pasientene kartlegge sin egen helse

Publisert: 26.04.2018 13:05 av Nina Skajaa Fredheim

KRONIKK. Med pasienter som kartlegger, vurderer og igangsetter behandling i eget hjem, vil man kunne omorganisere dagens helsevesen totalt, skriver Ann-Chatrin Leonardsen.

Kronikkforfatter er førsteamanuensis Ann-Chatrin Leonardsen ved Høgskolen i Østfold. Fotoillustrasjon: Colourbox.com.

Vi overstrømmes av mediesaker om fastlegers arbeidstid og ansvarsområder, om pressede sykehus og korridorpasienter – parallelt med introduksjonen av reformer som Leve hele livet og slagord med fokus på pasientenes helsetjeneste. Pasienter blir også omtalt som forbrukere, som i fremtiden vil kunne bestille helsetjenester tilpasset eget behov. Tiden er kommet for å ta inn over oss hva «pasientenes helsetjeneste» innebærer for organiseringen av helsevesenet.

Besluttes politisk

Befolkningen blir stadig eldre, med en større andel av mennesker med kronisk sykdom. Etterspørselen etter helsetjenester øker tilsvarende. Helse-hierarkiet i dagens samfunn kan anses å bestå av politikere på toppen, deretter leger og annet helsepersonell, og pasientene helt nederst. Vi lever per i dag i et samfunn hvor organisering av helsetjenesten besluttes på politisk nivå. Vi må helt tilbake til perioden 1992–1995 for å finne en helseminister med helsefaglig bakgrunn.

Dagens helsepolitiske beslutninger tas til en viss grad med involvering av helsepersonell. Likevel er inntrykket at de fleste avgjørelser om organisering av helsetjenesten tas på et rent politisk nivå, basert på hva man politisk antar vil kunne effektivisere tjenestene – for igjen å kunne overholde budsjetter. Til tross for slagord som «Ingen beslutning om meg uten meg» kan det ikke påstås at dette er gjeldende i dagens samfunn.

Hvilket valg har pasientene, som ikke sitter med den medisinske kunnskapen? De må stå i helsekøer, de må vente på time hos fastlege og spesialister. Forskning viser at personsentrerte helsetjenester medfører bedre kvalitet – men hva når det ikke er nok bemanning til å utføre dette? Dette innebærer en politisk vurderings- og bevilgningsmakt til å vurdere hvilke tjenester som skal prioriteres, og hvordan disse skal organiseres.

Hestehode bak

Helsevesenet ligger et hestehode bak den teknologiske utviklingen. Det finnes uante muligheter til å ta i bruk teknologi innen helse. Oppmerksomheten rundt teknologi og digitalisering innen helsetjenester øker stadig, og omfatter alt fra kirurgiske inngrep ved hjelp av robotkirurgi, videoovervåkning av demente eller personer med falltendens eller medikamentutdeling i hjemmet ved hjelp av roboter, for å nevne en liten brøkdel. Likevel har vi ikke tatt inn over oss hva denne utviklingen kan bety for organiseringen av helsevesenet.

Det er utviklet en rekke apper: for pasienter med diabetes, for pasienter med lungesykdom, for stressmestring hos pasienter med kreft og livredningsapper – for å nevne et lite utvalg. Slik app-utvikling er også pågående. I Store norske leksikon kan man lese at «app er en forkortelse for ‘applikasjon’ i betydningen dataprogram».

Betegnelsen har lenge vært en del av sjargongen i datamiljøer, men ble først kjent blant folk flest da Apple lanserte sin App Store for distribusjon av applikasjoner til smarttelefonene og nettbrettene sine. I dagligtalen bruker vi gjerne ordet «app» om applikasjoner som har relativt begrenset og entydig funksjonalitet, og er tilpasset små enheter som smartklokker, smarttelefoner og nettbrett. Apper kan brukes for å kartlegge symptomer, gi råd om tiltak og enkle instruksjoner til øvelser – mulighetene er uendelige.

Ikke behov for kontakt

Min far gikk i mange år til ukentlige kontroller på sykehuset. Han brukte et blodfortynnende medikament, hvor doseringen ble justert basert på blodprøvesvar. Min far registrerte selv målingene (manuelt selvsagt). Hans egen kjennskap til sin sykdom og sin kropp gjorde at det var han selv som foreslo doseringen av medikamentet frem til neste sykehusbesøk.

Overført til dagens samfunn kunne dette innebære at min far ikke hadde behøvd å være i kontakt med helsetjenesten i det hele tatt. Ved å ta blodprøver hjemme, få dem analysert, og selv dosere medikamentene kunne denne prosessen med enkelhet vært utført hjemme. Dette hadde spart laboratoriet og sykehuslegen for en ekstra pasient.

Viktigheten av klinisk blikk, erfaringskunnskap og mellommenneskelige møter skal ikke avfeies. Men det er nok ikke påkrevd for alle pasienter som er gjennom flere timers ventetid på legevakt eller i akuttmottak, dagers ventetid på time hos fastlege eller måneders ventetid på time på poliklinikk eller hos spesialist.

Vi må ta inn over oss at den teknologiske utviklingen – og utviklingen av kunstig intelligens – medfører et behov for omorganisering av helsetjenesten og omorganisering av måten vi som helsepersonell og politikere tilnærmer oss pasientene. Men: Denne omorganiseringen krever tett oppfølging og overvåkning av helsepersonell, og må følges opp av forskning på effekter, konsekvenser, utfall og pasienterfaringer.

Pasienter som kartleggere

Pasientene må altså involveres, som kartleggere av egne symptomer og av egne behov, med uttalerett om hvilke tjenester de anser best for å dekke disse. Ikke når det gjelder type behandling eller medikament – det er det legens oppgave å avgjøre. Men når det gjelder i hvilken grad mellommenneskelige faktorer vil innvirke på egen helse i like stor grad som medisinsk behandling.

Med en større andel pasienter som kartlegger, vurderer (ved hjelp av teknologi) og igangsetter behandling i hjemmet, vil man kunne omorganisere dagens helsevesen totalt.

Helsepersonell må også i fremtiden diagnostisere, behandle og yte omsorg for dem som har behov for dette. Men de må også gå tungt inn i vurderinger og evalueringer av blant annet ulik teknologi og ulike organiseringer. Politisk kan man velge å legge føringer for organisering, basert på ovenstående innspill, slik at man er sikret like tjenester til alle innbyggere, uavhengig av geografisk bosted.

Oppsummert:

Kronikken har først stått på trykk på Sykepleien.no.


Ann-Chatrin Linqvist Leonardsen
Førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold og Phd ved Sykehuset Østfold.

Se faglig profil

Ann-Chatrin_Leonardsen.jpg