Språk og stil

Språket

Språket i akademiske tekster skal være objektivt, upersonlig og forholdsvis formelt. Det vil si at man unngår å skrive som man snakker.

I praksis betyr dette:

  • Forsiktig bruk av personlige pronomen, d.v.s. direkte omtale av sender og mottaker ved bruk av jeg, duvi og  dere. Det er for eksempel greit å bruke jeg når man skal redegjøre for hvordan man organiserer oppgaven, men ikke personlig synsing uten god argumentasjon og henvisning til teori.
  • Forsiktig bruk av talespråkstrekk som spørsmål, henvendelser til leseren og småord og uttrykk som jo, vel, , også, da, ikke sant, du vil kanskje si at osv.
  • At man unngår vage formuleringer, for eksempel: mange mener at. Hvem er "mange"? Unngå også i størst mulig grad generelle ord som gjøre, ting, osv. Det finnes mer spesifikke alternativer. For eksempel gjør man ikke en undersøkelse, man foretar en undersøkelse.
  • Bruk av passiv. Det er vanlig å fraråde bruk av passiv, særlig ut fra det norske stilidealet. Grunnen til dette er at språk med mye passiv lett blir tungt og upersonlig, som for eksempel: "Oppgavene ble besvart av studentene på rekordtid" istedenfor "Studentene besvarte oppgavene på rekordtid". På den annen side gjør bruk av passiv det mulig å skrive mer upersonlig ettersom man unngår å referere til den som utførte handlingen eller uttalte seg, som for eksempel: "Det har blitt hevdet at presidenten trosset rådgiverne sine i dette spørsmålet".

Andre viktige språklige momenter:

Setningsstruktur

Unngå altfor lange setninger. Det beste er en blanding av korte og lange setninger. Hovedregelen er at en setning skal inneholde ett faktum, og at alle deler av setningen skal kunne knyttes til verbet, som er kjernen i setningen. På norsk er det viktig at verbet kommer så tidlig som mulig i setningen.

Riktige verbtider

Vedvarende, generelle tilstander beskrives i presens (som i dette avsnittet). Preteritum (fortidsform, f. eks. undersøkte) brukes om handlinger, situasjoner eller forhold på et bestemt punkt eller i en bestemt periode i fortiden. Perfektum (f. eks. har undersøkt) brukes om handlinger etc. over en periode i fortiden og som fremdeles er relevante. Vær konsekvent i bruken av verbformer og unngå unødvendige skifter. I innledningen brukes ofte framtidsformer.

Bruk av uttrykk for forbehold

I en akademisk tekst er det viktig å ikke komme med påstander man ikke har belegg for. Det er derfor nyttig å tenke på hvordan man kan ta forbehold. I dagligtale sier vi kanskje "jeg føler at..." "jeg tror at...". Disse hører ikke hjemme i en akademisk tekst, som skal være objektiv. Det finnes rikelig med mer objektive uttrykk for usikkerhet: ser ut til, synes å være, bør, tyder på: som regel, formodentlig, sannsynligvis, muligens, tilsynelatende; mulighet, indikasjon, antagelse, syn, indikasjon; det er mulig/sannsynlig at.

Bruk dempere med måte

(Det kan muligens tenkes at setningen kan komme til å uttrykke forholdsvis lite.) Like viktig som det er å bruke dempere, er det å være forsiktig med bruken av uttrykk med absolutt betydning, som for eksempel aldri, alltid, alle, ingen, fullstendig, nøyaktig.

Publisert 26. jan. 2018 10:35 - Sist endret 14. juni 2018 10:55