Med døden til følge

Publisert: 28.10.2014 15:05 av Nina Skajaa Fredheim

Kronikk: Å ekskludere menn fra feminismen kan gå riktig galt.

Gutt_illustrasjon_COLOURBOX654.jpg

Kronikk av høgskolelektor Ragnhild Fjellro.
(Fotoillustrasjon: Colourbox.com)

– Du ser jo at hu er med på det, sa en ung guttestemme bakerst i salen. Han var på foredraget mitt om stereotype bilder av kjønn i media på Litteraturhuset i Fredrikstad. Han beskrev bildet på lerretet. Det viste Dolce&Gabbanas reklamebilde av en dame som holdes nede av en mann, mens tre menn ser på. Tenåringen så på meg gjennom salen. Konfronterende. Hard. Hvor kommer denne hardheten fra? Er det sånn som mannsforsker Michael Kimmel sier, at det finnes regler for hvordan du kan være som mann, og at du ikke kan akseptere noe sissy stuff, noe dameprat?

Noe i stemmen hans fikk meg til å tenke på sommeren for noen år sida. Sommeren jeg møtte «Roar». Jeg treffer Roar på en guttefest på bygda. Plutselig står han bare der, stille i terrassedøra, med en pose pils dinglende fra hånda. – Er det deg, sier husverten. Roar slår seg ned i sofaen, og åpner en øl. Praten mellom mennene flyter tregt over bordet.

Geograf Linda Marie Bye har forska på maskulinitet i bygda. Hun fant at normene for hvordan man kan være er strengere der. Er du mann skal du snakke om jakt, fiske eller andre tradisjonelle, maskuline aktiviteter. Men Bye sier at det ikke trenger å være sånn hjemme hos folk. Der kan bygdemannen bake og strikke.

– Fortell om ekskona di, da, ber husverten omsider. Det blir den første av flere historier Roar skal fortelle denne kvelden.
Roar sier han har vært gift hele livet, men i fjor ble han forlatt. Han skjønner det ikke. – Jeg prøvde å gjøre alt hu ville, men kanskje var jeg litt sløv på å gjøre det i det tempoet hu ønska seg, sier han. Det blir stille igjen. Et kort nikk, kanskje en arm som strekkes, noen som kremter og retter seg litt opp i sofaen. Ellers taust. Og midt i tausheten bor Roar.

– Hu er så sinna på meg, sier han etter en lang pause. Hu vil ikke prate med meg. Jeg kan bare prate med advokaten hennes, sier han. – Fortell om da du skulle parkere på sjukehuset, ber husverten, og Roar flirer. De andre flirer også, mens han forteller.

Flere forskere har vist at kvinner har stor betydning for hvordan menn håndterer det når de blir syke. I Ulla-Britt Lilleaas og Pia Ingrid Fivels forskningsprosjekt om menns helse og sykdomshåndtering fant de en overvekt av menn som rapporterte at kona tok hånd om familiens helse. Noen ganger blir konene så slitne av følelsesarbeidet at de blir syke selv.

Men Roar har ikke kone lenger, og da han lette etter parkeringsplass ville han ikke spørre noen om veien. Han kjørte helt feil, forteller han, og kom fem minutter for seint. – Men da jeg kom inn til dama i luka på psykiatrisk sa hu at jeg ikke var fem minutter for sein, men ei uke for tidlig, sier han. Han ler, og fortsetter; – Da får jeg ta meg en tur ut til parkometeret å legge på litt mer penger, da, sa jeg til a, og så ler han mer. De andre også.

– Hvorfor skulle du på psykiatrisk, da, spør jeg. Jeg vet at jeg tråkker for nær, men tror jeg antagelig er den eneste i stua som slipper unna med det. Roar ser på meg. Smiler litt lavt. Blikket er tungt. – Fordi jeg har planer om å henge meg, sier han.

Hvert år tar 500-600 nordmenn sitt eget liv. 75 prosent av disse er menn. Bare tjue prosent av dem har vært innlagt på en psykiatrisk institusjon. Forskning på selvmord viser at tap øker risikoen for selvmord, det kan være tap av ektefelle, tap av arbeid, eller tap av sosial posisjon. Psykiateren ba Roar fjerne alle tau rundt seg.

– Jeg er håndverker. Bilen min er full av tau, sier Roar, før han ler igjen. De andre ler også. Ingen sier noe. No sissy stuff.

Det er lett å håne den hvite, vestlige mannen. Det er lett å se ham som klagende, selvmedlidende og stakkarslig. Og det er lett å reagere kraftig på misogyni; på forakten og hatet mot kvinner.
Likevel er det noe med hardheten hos disse gutta. Hardheten i bygdas taushet når krise kommer på bordet. Den som ikke dør ut med nye generasjoner, men som også finnes bakerst i salen hos tenåringene.

Hva skjuler seg under den hardheten? Antagelig det samme som skjuler seg hos kvinner. Ønsker om å bli sett, elsket, akseptert. Men tradisjonelle kjønnsroller kan hindre oss fra å se alt vi har felles. Spliden og avstanden vi skaper mellom kjønnene kan øke undertrykking og begrensning som skjer i kjønnets navn. Jeg synes vi skal slutte med det, og heller begynne å ta mer vare på hverandre.

Kronikken har tidligere stått på trykk i Klassekampen og i Sarpsborg Arbeiderblad. 

Flere kronikker, kommentarer, artikler osv finner du på Ragnhild blogg http://fjellro.wordpress.com/

_____________________________________________________________________________

Raghild Fjellro

Høgskolelektor
Avedeling for informasjonsteknologi

Se faglig profil

(Foto av Ragnhild Fjellro)