Hjelpekunstens hemmelighet

Publisert: 06.01.2015 14:15 av Nina Skajaa Fredheim

Hjelpe_illustrasjonCOLOURBOX654.jpg

Kronikk: Studenter og ansatte i helse- og sosialfag spør meg ofte hva som er hjelpekunstens hemmelighet. For å ta deres spørsmål på alvor, spurte jeg for en tid tilbake samtlige ledere ved landets 20 incestsentre hva det var som kjennetegnet hjelpen som de gir tusenvis av menn, kvinner og barn hvert år.

Kronikk av Kaare Torgny Pettersen, førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold. Fotoillustrasjon: Colourbox.com.

Hjelpearbeidet deres viste seg å vektlegge seks elementer: trygghet, nærhet, kjærlighet, tilhørighet, anerkjennelse og respekt.
Dette er seks viktige prinsipper i all hjelpekunst. Ikke bare for frivillige organisasjoner, men også i offentlige hjelpeinstitusjoner.

Dette gir grunn til ettertanke. Hvor mye vekt legger vi på disse elementene i for eksempel dagens statlige barnevern, NAV, og våre store regionale sykehus? Har dagens hjelpeapparat fokus på å skape institusjoner som preges av trygghet, nærhet, kjærlighet, tilhørighet, anerkjennelse og respekt? Eller er man mer opptatt av å ha kontroll på budsjettoverskridelser, evige prosesser med omorganiseringer og innføring av tekniske hjelpemidler og det å vise gode resultater i årsrapporter?

Har vi mistet kontakten med «Hiin Enkelte» som Søren Kierkegaard tilegnet så mange av sine bøker? Ingen har gjennomtenkt hjelpekunstens hemmelighet så dypt som Kierkegaard. Selv om bøkene hans er fra tidlig 1800-tallet skrev han i et samfunn hvor individet er blitt erstattet med et massemenneske uten ansikt. Mange hjelpearbeidere har idag et sitat av Kierkegaard hengende på sine kontorvegger og vil gjenkjenne sitatet: «At man, naar det i Sandhed skal lykkes En at føre et Menneske hen til et bestemt Sted, først og fremmest maa passe på at finde ham, hvor han er, og begynde der. Dette er hemmeligheten i al Hjelpekunst».

Jeg spurte også alle lederne ved incestsentrene i Norge hvordan de fikk til å drive deres institusjoner etter disse seks prinsippene. En av lederne gav meg et veldig konkret svar som jeg mener er kjernen ved hjelpekunstens hemmelighet. Hun sa til meg: «Hemmeligheten vår ligger i å ta ett skritt tilbake».

Betyr dette at alt var bedre før i tiden? Nei -Man kan jo ikke stanse tiden, og 2014 blir til 2015. Å ta ett skritt tilbake handler ikke om tiden, verken om å ha god tid eller dårlig tid. De seks elementene i hjelpekunsten er ikke avhengig av tid, men av en konkret bevegelse i en bestemt retning. Har man den rette bevegelsen og retningen, kommer tiden av seg selv. Når hjelpeapparatet skylder på dårlig tid fordi hjelpetrengende ikke får den hjelpen de har krav på, ligger årsaken dypere, nemlig i hjelpeapparatets bevegelse og retning. Vi er så opptatt av fremskritt i dagens teknofikserte verden at vi har glemt at hjelpekunstens hemmelighet ligger i å ta ett skritt tilbake.

Hva innebærer det å ta ett skritt tilbake? Det handler om å våge å stoppe bevegelsen man er i, snu seg 180 grader og ta et skritt tilbake i den retningen man kom fra. Det er da man har mulighet for å «at finde ham, hvor han er» og det er først da hjelpearbeidet kan begynne. Dette er ikke abstrakte filosofiske tanker, men helt konkrete handlingsprinsipper for all hjelpekunst.

Kierkegaard kaller denne bevegelsen for en ydmykelses bøyning. En bevegelse som innebærer at hjelperen må ydmyke seg under den som skal hjelpes, forstå at det å hjelpe er ikke å herske men å tjene, være tålmodig, og være villig inntil videre å finne seg å ha urett og ikke forstå hva den andre forstår.

Hjelpekunsten innen helse- og sosialfagene forutsetter en dialog mellom hjelperen og den hjelpetrengende. En dialog begge parter kan har vanskeligheter med å gjennomføre. Dette er ofte fordi man at glemt at før dialogen i det hele tatt kan begynne, må hjelperen finne den hjelpetrengende. Det er viktig å forstå at det er ikke den hjelpetrengende oppgave å finne hjelperen, men omvendt.

Det er hjelperen som skal ta ett skritt tilbake og ikke den hjelpetrengende. Hjelpekunstens hemmelighet innebærer altså at hjelperen må forandre både bevegelse og retning for å finne den hjelpetrengende slik at hjelpearbeidet kan begynne. Vi må våge å stoppe opp, snu oss helt rundt og foreta en omvendelse, og så ta ett konkret skritt tilbake i den retning vi kom fra. Det er der hjelperen vil finne den hjelpetrengende.

Svarene jeg fikk fra alle lederne ved incestsentrene i Norge gir meg håp om at det er fullt mulig å «ta et skritt tilbake». Det er derfor mitt håp i det nye året at stadig hjelpearbeidere legger avgjørende vekt på trygghet, nærhet, kjærlighet, tilhørighet, anerkjennelse og respekt.

Kronikken har stått på trykk i Agderposten, Sandefjords Blad, Fredriksstad Blad, Sarpsborg Arbeiderblad, Moss Avis og Halden Arbeiderblad.


Kaare T. Pettersen, Førsteamanuensis, Høgskolen i Østfold, Avdeling for Helse- og sosialfag

Se faglig profil