Et forent Frankrike etter terroren?

Publisert: 26.01.2015 15:05 av Nina Skajaa Fredheim

Kronikk: Markeringen som fant sted i Frankrike 11. januar 2015 samlet rundt fire millioner mennesker og er unik i landets historie. Ikke siden Frankrike ble befridd etter andre verdenskrig har man sett så mange franskmenn innta gatene og marsjere under samme slagord.

Terror-i-frankrike_COLOURBOX654.jpg

Kronikk av Franck Orban, førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold. Foto: Colourbox.com. 

Denne gangen var det: Je suis Charlie. Hverdagen begynner igjen i de tusen franske hjem. En nasjon som lenge har tvilt på sin identitet står nå foran et skjebnesvangert valg mellom fornyelse og splittelse.

Imponerende, men sen reaksjon

Markeringen 11. januar var overveldende i Paris og i resten av Frankrike. At folkeropet spredde seg til andre land og at seksti utenlandske statsledere marsjerte i Paris, er svært gledelig og i tråd med forventningen om at Frankrike skal forsvare universelle verdier. Innenrikspolitisk sitter man også med inntrykket av at noe grunnleggende har skjedd. Oppgittheten og den stadige diskursen om Frankrikes forfall avløses av en ny stolthet av å være fransk.

Terrorangrepene fikk ikke minst folk til å forstå at den republikanske modellen, som de alle fleste tok for gitt, kan undergraves og er derfor verdt å slåss for. Dette ligner reaksjonen man så i USA etter 9/11 og i Norge etter 22/7. Man kan likevel beklage at en slik kraftig respons ikke kom for tre år siden i anledning av et annet terrorangrep som kostet syv menneskeliv. Handler dette om grunnleggende prinsipper som må forsvares, burde alle demokrater allerede ha stått fram på barrikadene for å fordømme mordet på åpen gate på tre soldater med nordafrikansk bakgrunn og fire jøder, hvorav tre var barn på 3, 6 og 8 år.

Fornyet republikansk modell

Franskmennene står nå foran to ulike scenarier. I et positivt scenario vil elektrosjokket fra 11. januar 2015 munne ut i en ny giv for Republikken. Den berømte treenigheten Frihet, likhet, brorskap er i den forstand et godt utgangspunkt for å lære å leve sammen og forhindre at franske borgere dreper sine egne i terrorhandlinger.

Men disse ordene kan ikke bare være kuriositeter man finner i historiebøker eller tomme løfter man gjentar foran hvert eneste valg. Det franske samfunnet vil neppe klare seg i framtiden uten reell likhet og reelt brorskap mellom sterkstilte og svakstilte grupper. Det handler om å sikre borgerne politisk, økonomisk og sosial rettferdighet, men også om å finne en ny balansegang mellom Republikkens sekulære modell og de ulike religioners plass i det som har blitt et flerkulturelt og flerkonfesjonelt samfunn.

Videre er det ikke slik at radikalisering bare kommer fra mørke hjørner i Midtøsten. Radikale islamister som rekrutterer stort i forsteder i disse dager fyller et psykologisk, sosialt, politisk og åndelig vakuum fordi andre aktører trekker seg ut. Skal Republikkens treenighet igjen gjelde over hele landet, må myndighetene føre en Kulturkampf mot ekstremismen som våger å ta i bruk både harde og myke midler.

Mange skjær i sjøen

Som statsminister Valls påpekte i en tale til nasjonalforsamlingen 13. januar er Frankrike nå offisielt i krig mot «terrorisme, jihadisme og radikal islamisme». I en slik tid pleier politisk uenighet å vike unna for konsensus. I et negativt scenario kan det fryktes at enstemmigheten ikke varer lenge. Ifølge den franske politolog Dominique Moïsi vitnet Frankrike allerede før januar 2015 om en farlig utvikling med bl.a. en politisk ledelse under kritikk, populistiske partier i fremgang, problemer med integrering av minoriteter, EUs største muslimske befolkning og sår fra koloniseringstiden som ikke har grodd igjen.

I tillegg sliter landet med en statsgjeld på 16.000 milliarder kroner, lav vekst og høy ledighet, særlig blant ungdommer. Dette kommer ikke til å forsvinne over natten og vil til enhver tid svekke president Hollandes evne til både å forsvare Frankrike mot terror og gjennomføre reformer. Hvordan kan man f.eks. opprettholde en ekstra styrke på 10.000 mann som skal forsterke innenrikssikkerheten, finansiere landets deltagelse i militære operasjoner i utlandet og samtidig redusere underskuddet i statsbudsjettet?

Nasjonal Front i bakhold

Markeringen 11. januar ga heller ikke folkevalgte noe klart politisk mandat om hva de skal gjøre. Balansegangen mellom sikkerhetshensyn og frihetshensyn blir intrikat å opprettholde over tid, noe som vil kunne øke sjansen for at ekstraordinær konsensus nedprioriteres til fordel for mer tradisjonell partipolitikk. Uklarheten rundt mål og middel i landets renoveringsprosjekt, en lav konjunktur og nye terrorangrep utført av jihadister vil kunne tjene Nasjonal Front.

Partiet ble ikke invitert til å marsjere sammen med de andre partiene 11. januar og kan nå dyrke sin annerledeshet i påvente av et nytt presidentvalg som kommer om bare to år. Det er liten tvil om at den politiske agendaen fram til presidentvalget vil preges av det nye terrorbildet. Det er enda større grunn til å tro at sluttresultatet i valgurnene vil vise om folkets skyhøye orventinger har blitt innfridd eller ikke.

Kronikken har stått på trykk i Sarpsborg Arbeiderblad.


Franck Orban
Førsteamanuensis ved Avdeling for Økonoimi, språk og samfunnsfag

franck_orban_foto.jpg

Se faglig profil