En fransk nærkatastrofe

Publisert: 05.02.2015 11:25 av Nina Skajaa Fredheim

Kronikk: Rettssaken som startet mot Dominique Strauss-Kahn stiller igjen spørsmålet om franske politikeres tilbøyelighet til å kombinere politisk makt med sexskandaler.

Businessmann_ibyn_COLOURBOX654.jpg

Kronikk av Franck Orban, førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold. Foto: Colourbox.com.

Tidligere eksempler har visst at mange franskmenn har vært tolerante når det gjaldt politikernes eventuelle løssluppenhet. I dette tilfellet føler derimot mange at Frankrike kanskje unnslapp en skandale av nasjonale dimensjoner.

Franskmenn har lenge hatt et tvetydig forhold til sine politikernes innblanding i sexskandaler. På den ene siden vekket ikke President Hollandes nattlige eskapader på scooter til sin elskerinne i Paris særlig stor respekt blant franske velgere. Det gjorde heller ikke president Chiracs internasjonale rykte som skjørtejeger i sin tid eller bildet av kona og elskerinnen til president Mitterrand som stod hånd i hånd ved hans begravelse i 1996.

De aller fleste vil til og med synes at en slik oppførsel bare svekker folkets tillit til makthaverne. Det blir dårligere mottatt i krisetider hvor det forventes av folkevalgte at de bruker all sin energi på å redusere ledighet og skaper vekst i økonomi, og ikke på sitt libido.

En slik reaksjon tyder på at fransk politikk, i likhet med andre europeiske land, har tatt innover seg noe av moraliseringskulturen som krysset Atlanterhavet etter Clinton skandalen på slutten av 1990-tallet.

På den andre siden blir utlendinger ofte sjokkert over franskmenns lunkne indignasjon når slike skandaler inntreffer. En slik avmålt reaksjon har flere årsaker. En av dem er kanskje at man i Frankrike har et annet forhold til utroskap enn i andre land. Studien om forholdet til utroskap i 39 land som den amerikanske tenketank Pew Research Center lagde i 2013 viste at kun 47 % av franskmenn som var spurt syntes at utroskap blant ektefeller var moralsk uakseptabelt. Frankrike var det eneste land hvor indignasjonen lå under 50 %, men gjennomsnittet for andre land var 79 %.

En annen årsak kan være en ganske utbredt idé om at politisk makt og sex per se henger sammen. To franske journalister skrev om denne koblingen i en bok fra 2006, Sexus Politicus. De minner på at en slik uvane ikke startet med den femte republikk i 1958. Den eksisterte gjennom tusen år med solid fransk monarki. Konge Henrik den IV (1553-1610) kunne bl.a. skryte på seg minst 54 kurtisaner.

Til gjengjeld er franske historiebøker krydret med historier om kongeelskerinner med stor politisk makt. Politisk handlekraft blir altså assosiert med virilitet, noe som Machiavelli allerede tok opp i Prinsen da han snakket om virtu.

Kanskje en følge av de to første punktene? Franskmenn har tradisjonelt respektert skillet mellom privat og offentlig liv. De har vært relativt likegyldige overfor hva politikere drev med så lenge dette ikke påvirket deres handlekraft og dømmekraft. Som nevnt tidligere har fransk politikk gjennomgått en grad av amerikanisering. Utenomekteskapelige affærer vekker ikke nødvendigvis stor begeistring lenger. Men de vekker heller ikke automatisk fordømmelse.

En meningsmåling fra januar 2014 (Ifop/JDD) om president Hollandes forhold til skuespillerinnen Julie Gayet viste at 84 % av de spurte ikke hadde forandret sin mening om presidenten etter at denne saken var blitt kjent offentlig.

Rettssaken som starter nå mot Dominique Strauss Kahn handler ikke bare om en politikkers kroniske «utenomekteskapelighet.» Vi snakker om et organisert prostitusjonsnettverk i byen Lille som skal ha involvert et titalls personer og hvor Strauss-Kahn selv risikerer å bli dømt for hallikvirksomhet og få en fengselsdom på opp til ti år. Men to tanker slår de som kjenner ham og Frankrike godt.

Den ene er at hans (for)fall er et tap for franske sosialister, Frankrike og det internasjonale samfunn. Han hadde vært en unik ressurs å ha i en venstreorientert regjering på villveie som verken klarer å skape vekst i økonomien eller redusere ledigheten og i et sosialistparti som sitter fullstendig fast i valget mellom fortsatt statsstyring og økt markedsliberalisme. Strauss Kahn fikk også mye skryt for sitt lederskap av Det internasjonale pengefondet under finanskrisen og for arbeidet med å hjelpe gjeldstyngede land. Det er lite som tyder på at behovet for en slik kompetanse er mindre i dag enn i 2011.

Den andre tanken som slår alle observatører er at franskmenn kan være uendelige takknemlige for at sexskandalen i New York i 2011 brøt ut før Strauss-Kahn rakk å bli kandidat til presidentvalget, og ikke etter at han hypotetisk vant valget og ble landets neste president etter Sarkozy. Dette gjelder også for andre anklagelser om bl.a. overgrep eller voldtekt som har kommet mot ham i ettertid.

Det siste et kriserammet Frankrike trenger i dag er en skandale av gigantiske proporsjoner som ville ruinere landets omdømme utad, som ville diskreditere et skadeskutt presidentembete ytterligere og som ville gi Nasjonal Front mer vann på mølla enn partiet allerede har med en tross alt «normal» president som François Hollande.

Kronikken har stått på trykk på nettsiden NRK Ytring.


Franck Orban
Førsteamanuensis ved Avdeling for Økonoimi, språk og samfunnsfag

franck_orban_foto.jpg

Se faglig profil