Fra innsatt til terrorist

Publisert: 26.06.2015 12:00 av Nina Skajaa Fredheim

Kronikk: Kriminalomsorgen arbeider for tida med sin del av regjeringens handlingsplan for forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme. Det kommuniseres imidlertid lite om hva som allerede gjøres og om hva som planlegges.

fengsel_COLOURBOX6339501_654.jpg

Kronikk av Franck Orban, førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold. Foto: Colourbox.com.

Tausheten skaper usikkerhet om tiltakenes forventede effekt. Kriminalomsorgen og samfunnet ville trolig være tjent med mer åpenhet om denne prosessen og med en offentlig debatt om hvordan ekstreme innsatte, og andre innsatte sårbare for radikalisering, bør håndteres.

Utfordringen knyttet til radikalisering i fengsel står nå på kriminalomsorgens dagsorden etter en periode preget av en mer avventende holdning. Det er to grunner til dette: Den ene er at nordmenn eller utenlandske statsborgere med forankring i Norge mer enn noensinne deltar i utenlandske væpnede konflikter. Bare når det gjelder Syria og Irak alene antok PST i mars at rundt 70 individer hadde reist dit. Anslagsvis 15 var blitt drept i kamp og 25 var kommet hjem igjen.

PST varsler om betydelige mørketall, noe som kan tyde på at denne trenden ikke er midlertidig. Hjemvendte fremmedkrigere etterforskes og kan eventuelt siktes og dømmes til fengselsstraff for tilslutning til en utenlandsk terrororganisasjon og for terrorhandlinger (jf. straffelovens § 147d). De som gir indirekte støtte til terrororganisasjoner kan lide samme skjebne (jf. straffelovens § 147b).

Terrordømte innsatte var et nokså ukjent fenomen før terrorplanleggingssaken fra juli 2010 og terrorhandlingene i juli 2011. I framtiden vil disse innsatte utgjøre en større gruppe på landsbasis. Det vil by på spesifikke utfordringer med tanke på sikkerhet, rehabilitering og tilbakeføring.

Den andre grunnen til kriminalomsorgens økte interesse for radikalisering i fengsler skyldes attentatene i Paris og København tidligere i år, hvor tre av totalt fire gjerningsmenn var tidligere innsatte og antas å ha vært delvis radikalisert i fengsel. I denne sammenhengen viste en NRK-undersøkelse av 45 norske jihadister i november at en av tre var tidligere straffedømt.

En oppgave for kriminalomsorgen er dermed å forhindre at fengslede småkriminelle gjengmedlemmer eller voldsforbrytere klarer å finne veien til ekstreme politiske ideologier, eller kommer i kontakt med terrordømte, under soning eller varetekt.

Alle har selvsagt forståelse for at ikke alt kan avsløres når det kommer til fengslenes håndtering av ekstreme innsatte. På en annen side er dette et såpass viktig tema at en form for samfunnsdebatt ikke kan utebli. Så langt har norsk kriminalomsorg vært mer skeptisk til å kommunisere om dette enn sin søsteretat i Danmark. Like etter attentatene i København, fortalte dansk kriminalomsorg at de hadde varslet sikkerhetspolitiet PET om gjerningsmannen bak angrepene, samt om 39 andre tilfeller av innsatte som var mistenkt for å være i faresonen for å radikaliseres.

Kriminalomsorgen i Norge har så langt ikke gitt noe estimat for hvor mange innsatte som muligens allerede er radikaliserte eller som kan være i risikosonen for å bli radikalisert under soning. Det gjør det vanskelig å vite om dagens vektlegging av radikalisering er forankret i en grundig kartlegging, eller om prosessen skyldes en overdrevet frykt for et dansk scenario i Norge.

Dette gjelder også for kommunikasjonen rundt kriminalomsorgens bidrag til regjeringens handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme. Rundskrivet utarbeidet av kriminalomsorgsdirektoratet i februar nevnte tre nye tiltak. Det ene, som går ut på å styrke undervisningen om radikalisering og voldelig ekstremisme til aspirantene ved Kriminalomsorgens utdanningssenter, bør utvides til alle fengselsansatte som arbeider direkte med innsatte.

Det andre tiltaket innebærer å etablere et team av livssynsmedarbeidere. På hvilket nivå skal dette fungere? Lokalt i hvert fengsel eller mer sentralt i systemet? I hvilken grad vil dette innebære at flere imamer ansettes?

Sist, men ikke minst rår det usikkerhet omkring planen om å etablere en mentorordning for såkalte «identifiserte innsatte som forstås å være sårbare for å bli rekruttert til voldelig ekstremisme, spesielt unge innsatte». Hvem er egentlig målgruppen for dette? Innsatte som er dømt for terrorhandlinger eller terrorplanlegging, og som antas å utgjøre den største sikkerhetsfaren, fanges ikke opp av en slik ordning, som tross alt vil koste to millioner over tre år.

En bedre balansegang mellom forebygging og rehabilitering hadde gitt tiltaket et mer helhetlig preg. Mentorenes kvalifikasjoner og rolle har likeledes stor betydning. Det kunne ha vært interessant å diskutere om ordningen er best tjent med at de læres opp blant ansatte i kriminalomsorgen eller med at man innhenter ekstern ekspertise.

Kriminalomsorgens nye oppmerksomhet på radikalisering og voldelig ekstremisme kommer i rett tid. Likevel føles det som om vi er i en litt underlig situasjon. På den ene siden kommuniserer kriminalomsorgen, bevisst eller ubevisst, lite om dette til offentligheten. Etatens vektlegging av sikkerhetshensynet er fullt forståelig, men bør ikke stå i veien for opplysning.

På den andre siden virker den offentlige opinionen uinteressert i hva som skjer i landets fengsler så lenge ulykken uteblir. Dette kan skape inntrykket av at fengsler ikke er en del av samfunnet. Terrorhendelsene i Paris og København viste at det overhodet ikke er tilfellet.

Kronikken stod på trykk i Klassekampen 26. juni.


Franck Orban
Førsteamanuensis ved Avdeling for Økonomi, språk og samfunnsfag

franck_orban_foto.jpg

Se faglig profil