Fanatikerne vant valget

Publisert: 24.09.2015 13:35 av Nina Skajaa Fredheim

Forandringsfanatikerne, altså. De som mener at det nå må omorganiseres for enhver pris, selv om det ikke trengs.

Stortinget_loven_COLOURBOX7086447_654.jpg

Kronikk av høgskolelektor og stipendiat Mats Persson. Fotoillustrasjon: Colourbox.com.

Forandringsfanatikerne mener at all omorganisering er rasjonelt begrunnet, at den alltid fører til en positiv endring, og at den alltid er nødvendig. Den er kort sagt ufeilbarlig. Dette er en myte som det er på høy tid å avsløre.

Ved å bruke universalmiddelet «omorganisering» prediker forandringsfanatikerne at vi skal jobbe «smartere» og bli mer effektive. Vi skal forkaste det gamle og omfavne det nye. Hvis vi stiller spørsmål om omorganiseringen er hensiktsmessig blir vi kategorisert som «vanskelige».

Vi har ikke «forstått» hva det handler om. Vi forventes i stedet å være «endringsvillige» og «omstillingsdyktige». Vi forventes blindt å akseptere mer eller mindre gjennomtenkte ideer, og uten innsigelser å akseptere de endringer som kommer.

Kjenner du deg igjen?

Disse uendelige omorganiseringene drives av ivrige ledere og endringskonsulenter. De nederlandske forskerne Arndt Sorge og Arjen van Witteloostuijn påpekte allerede for ti år siden i sin artikkel «The (Non)sense of Organizational Change: An Essai about Universal Management Hypes, Sick Consultancy Metaphors, and Healthy Organization Theories» at vi er infisert av et virus som forårsaker et konstant behov for omorganisering.

Jeg mener at dette viruset også har smittet våre politikere.

Nyvalgte politiske ledere må vise handlingskraft. Hvordan skal de ellers vise hva de duger til, og har fortjent sin posisjon? Grunnen til omorganisering er i denne sammenheng bygget på forventninger til handling snarere enn som løsning på et problem. Vi ser at stadig nye løsninger blir solgt inn av ivrige konsulenter og spredt til offentlig virksomhet rundt omkring i Norge. Noen husker kanskje konsepter som kvalitetssirkler, bestiller – utfører-modellen eller LEAN.

Dette kaller den norske organisasjonsforskeren Kjell Arne Røvik «organisasjonsoppskrifter», og troen på disse driver offentlig virksomhet til kontinuerlig omorganisering.

I Moss kommune ble for eksempel bestiller – utfører-modellen avviklet i 2009 og erstattet av en ide om å bygge «større og mer robuste enheter». Robust er det nye moteordet, noe som i praksis betyr at jo større, desto bedre. Eksempler på dette er politireformen, kommunereformen og strukturendringene i høyere utdanning. Dette er endringer som i stor grad vil berøre Østfold fylke.

Det er også slik at pågående omorganisering ikke kan kritiseres. Siden endringen i følge forandringsfanatikerne alltid fører til en positiv endring, vil det være kontraproduktivt å kritisere pågående omorganisering. Derimot er det fullt legitimt å kritisere omorganiseringer som er gjennomført. Det rettferdiggjør nye omorganiseringer.

Forandringsfanatisme tar utgangspunkt i at all omorganisering er nødvendig. Hvis den ikke hadde vært nødvendig hadde man vel ikke gjennomført den? Dette bygger på tanken om en verden i stadig endring. Hvis man ikke omorganiserer vil man stagnere og dø. I vår New Public Management infiserte offentlige sektor kan man si at man vil «tape konkurransen».
Den danske professoren Svend Brinkmann gav tidligere i år ut boken «Stå imot – si nei til selvutviklingen» hvor han kritiserer vår forherligelse av å ha «føtter» i stedet for «røtter». Her tar han et oppgjør med tanken om den konstante bevegelsen fremover, og kravet om selvutvikling.

For forandringsfanatikeren fremstår dette som både rigid, bakstreversk, og gammeldags.
I en kronikk i Moss Avis 8. august uttalte Aps stortingsrepresentant Irene Johansen at «Alle de politiske partier ønsker å gjennomføre reformer til det de mener er det beste for det norske samfunnet». Selvsagt gjør de det. Et politisk parti eller en politiker som ikke ønsker endring fremstår som noe ganske meningsløst.

Det man bør spørre seg er om de reformer og omorganiseringer som blir foretatt er rasjonelt begrunnet, fører til en positiv endring og er nødvendige. Det mener forandringsfanatikerne åpenbart selv, og det gjelder uavhengig av politisk ideologi. Forandringsfanatismen er politisk fargeblind.

Forandringsfanatisme er ikke noe nytt. Allerede for totusen år siden skal tjenestemannen Gaius Petronius ved keiser Neros hoff ha sagt at «Vi arbeidet hardt, men hver gang det begynte å fungere, ble nye planer om omorganisering iverksatt. Jeg lærte meg senere i livet at vi er tilbøyelige til å møte hver ny situasjon gjennom omorganisering, og jeg lærte også hvilken vidunderlig metode dette er til å skape illusjon om fremgang, mens det i virkeligheten forårsaker kaos, ineffektivitet og demoralisering.»

Vi må være klar over at forandringsfanatismen og dens tro på omorganiseringers ufeilbarlighet eksisterer. Vi må forstå at omorganisering ikke alltid er rasjonelt begrunnet, fører til en positiv endring, eller er nødvendig. Omorganisering kan også forårsake kaos, ineffektivitet og demoralisering. Forandringsfanatisme er en sterk kraft som i meget stor grad påvirker utviklingen av vårt samfunn.

Når en ny omorganiseringsbølge nå snart skyller over oss i etterkant av kommunestyre- og fylkestingsvalget må vi tørre og «stå imot». Vi må stille kritiske spørsmål basert på forskning om omorganisering, og ikke la oss blende av politisk retorikk og endringskonsulentenes forføriske management-språk. Organiseringen av vår offentlige sektor fortjener mer enn det.

Kronikken har stått på trykk i Moss avis.

Mandag 26. oktober holder Persson foredrag om forandringsfanatisme på Litteraturhuset i Fredrikstad. Foredraget er gratis og åpent for alle som vil. Les mer: http://litthusfred.no/events/forandringsfanatisme/


Mats-Persson_250.jpg
Mats Persson er høgskolelektor og stipendiat ved seksjon for organisasjon og ledelse, Høgskolen i Østfold. Han er opptatt av omorganisering og forsker på fusjoner innenfor høyere utdanning. Kontaktinformasjon: Tlf: +47 40845338. epost: mats.persson@hiof.no.

Se faglig profil