Ikke stol på testene

Publisert: 12.11.2015 11:00 av Nina Skajaa Fredheim

Kronikk: Daglig bombarderes nyhetsfeeden min i Facebook med tester som: Hvor mentalt frisk er du, hvilket ord beskriver deg, er du en god person, hvor høy er din psykologiske IQ, hvordan skal du dø, hvor mye sunn fornuft har du, og hvor høy er din emosjonelle intelligens.

Facebook_COLOURBOX14774820.jpg

Forfatter: STINE TORP LØKKEBERG PhD student sosialpsykologi ved Universitet Kent, og høgskolelektor ved Høgskolen Østfold. Fotoillustrasjon: Colourbox.com.

Aktive brukere av Facebook vil nok kjenne seg igjen og har garantert postet, eller sett andre har postet resultater på slike personlighetstester. For mange er dette bare uskyldig moro og et artig avbrekk i dagliglivet.

Som doktorgradsstudent i sosialpsykologi er det likevel interessant å reflektere over hvorfor slike tester er så populære, og hvor pålitelige disse testene egentlig er.

VI MENNESKER har et grunnleggende behov for å bli akseptert og å ha tilhørighet med andre. På samme måte er vi opptatt av hvem vi er, og hvem vi er i møte med andre. Dette handler om å bygge en stabil identitet av hvordan vi ser oss selv med alle styrker og svakheter, og det er viktig at dette samsvarer med hvordan andre ser på oss. Med andre ord, vi liker at andre ser oss på samme måte som vi ser oss selv.

Når testene bekrefter at vi er den vi tenker at vi er, gjør det at vi føler oss bra, fordi vi får bekreftelse på vår identitet. Spesielt når du får resultater som viser at du er et kjempegodt menneske, du er kjent for din endeløse godhet, og det som aldri vil forandre seg ved deg er empatien din.

Men dette kan også ha en slagside når mennesker som allerede har svært negative tanker om seg selv, får bekreftet dette ved hjelp av slike tester. For å sjekke ut dette, valgte jeg en test som påsto å kunne gi meg svar på hvilket ord som beskrev meg best. Når jeg trykket på svaralternativene jeg anså som mest i tråd med et svært negativt handlingsmønster, fikk jeg ordet «ondskap» med følgende beskrivelse: Ondskapen er et brudd på, eller en hensikt av å krenke noens moralske kode og er vanligvis sett på som det dualistiske motsatte av det gode.

I ytterste konsekvens kan dette føre til det som lege og tidligere politiker Olav Gunnar Ballo beskrev i sin bok fra 2009, om datteren som tok sitt liv etter å ha gjennomført en personlighetstest i Scientologikirken. Selv om dette i utgangspunktet ikke er sammenlignbart med de enkle personlighetstestene som florerer på nettet, kan det likevel ikke utelukkes at slike episoder vil kunne gjenta seg.

For meg som snart er ferdig utdannet forsker, er det interessant å se hvordan disse testene bryter med alle regler vi som forskere må ta hensyn til når vi skal utvikle et spørreskjema til bruk i forskningssammenheng.

DET FØRSTE problemet er at testene lages av hvem som helst uten at det stilles krav til kompetanse. I forskningssammenheng er det utenkelig å lage et spørreskjema uten en solid kompetanse om hvordan dette skal gjøres.

Det andre problemet med slike tester finner vi allerede i tittelen. Gjerne definert som: hvor god er du mot andre? Når du skal få deltakere i en studie til å svare på et spørreskjema, har de krav på informasjon om hva de samtykker til å delta i. likevel er det viktig at ikke forskeren introduserer i klartekst hva hun ønsker å finne svar på. Dette kan være med på å lede deltakeren til å svare på en måte som bekrefter det som studien ønsker svar på.

Med andre ord, blir du bedt om å svare på en test om hvor god du er mot andre, sier det seg selv at de fleste da vil velge de svaralternativene som passer best til å bekrefte det synet de har på seg selv, om for eksempel å være god mot andre.

DET TREDJE problemet er spørsmålene og svarene: Én test forteller hvordan livet mitt vil ende basert på vitenskapelig forskning. Det er provoserende at ord som vitenskapelighet blir nevnt i denne sammenheng. Et spørreskjema bør ta utgangspunkt i skjemaer som er grundig testet for både gyldighet og pålitelighet.

Spørsmålene på disse testene er ofte svært generelle, noe som gjør at de som svarer kan forstå ordene og uttrykkene på ulike måter. I testen som nevnt over er ett av spørsmålene: Hvor redd er du? Svaralternativene er som følger: Ganske engstelig av meg og redd for det meste, edderkopper, litt overtroisk - redd for spøkelser, mørket, har en del fiender - disse skremmer meg, ingen av disse skremmer meg noe særlig.

HVOR REDD jeg er, kan ikke generaliseres basert på et slikt åpent spørsmål. Hva betyr ordet redd? Retter det seg mot hva jeg oppfatter, hva jeg føler, eller hvordan jeg oppfører meg i situasjonen? Redsel vil også rette seg mot bestemte situasjoner, og om jeg er omgitt av mennesker eller ikke.

For at en forsker skal kunne produsere gyldige data må svaralternativene være mest mulig uttømmende, eller rette seg mot skalaer som er anerkjente. I eksempelet som er nevnt over vises det både til konkrete objekter, som egentlig retter seg mot spørsmålet om hva man er redd for, og til svaralternativer som viser til personlighetstrekk. Altså, blir dette like problematisk som å sammenligne epler og pærer.

DET FJERDE problemet er hvordan testene er programmert til å gi oss resultater ut fra de ulike svaralternativene. I forskningssammenheng lages spørreskjemaer på bakgrunn av at man har god kunnskap om det det spørres etter. Det vil si at forskeren har gjort omfattende søk i ulike databaser og har god oversikt over det som finnes av vitenskapelig dokumentasjon om temaet. På den måten er det mulig å velge ut spørsmål og svaralternativer som kan generaliseres om det er et stort nok antall som svarer på spørreskjemaet.

Jeg stiller meg derfor spørsmålet, på hvilket vitenskapelig grunnlag har resultatene i disse testene blitt programmert til å kunne fortelle meg: Hvor mentalt frisk jeg er, hvilket ord som beskriver meg, om jeg er en god person, hvor høy min psykologiske IQ er, hvordan jeg skal dø, hvor mye sunn fornuft jeg har, og hvor høy min emosjonelle intelligens er? Jeg bare lurer! Så, neste gang du får lyst til å ta en slik personlighetstest, ta det for det det er, nemlig et useriøst, uvitenskapelig og ugjennomtenkt tidsfordriv.

Kronikken har stått på trykk i Sarpsborg Arbeiderblad og Fredriksstad Blad.


Stine Torp Løkkeberg
PhD student sosialpsykologi ved Universitet Kent, og høgskolelektor ved Avdeling for helse- og sosialefag ved HiØ.

Stine-Torp-Lokkeberg.jpg

Se faglig profil