Hva er poenget med at det skal forskes på høgskoler?

Publisert: 24.02.2016 10:55 av Nina Skajaa Fredheim

Kronikk: Dette er et spørsmål som ofte blir brakt på banen av mennesker som er opptatt av kunnskap og kunnskapsutvikling, kanskje spesielt nå som det blåser en kompetansekrav– og fusjonsvind over landet.

Skrevet av Nicolay Gausel, professor ved Høgskolen i Østfold.

Og spørsmålet ser ut til å bygge på minst to ulike tenkesett. Det ene tankesettet er underforstått med; kun universiteter skal bedrive forskning, og høgskoler, ja de skal drive på med undervisning (og praksisopplæring). Det andre tenkesettet er underforstått med; der hvor det bedrives utdanning på høyere nivå, ja der skal det forskes for å sikre kvaliteten på undervisningen (og praksisopplæringen).

Jeg hører til det siste tankesettet - selv om jeg er utdannet innenfor universitetsmiljøet – at all undervisning på høyere nivå (uavhengig av universitet eller høgskolestatus) skal basere seg på kunnskap som er etterprøvd – og som stadig etterprøves. Og spør du meg, sier dette seg selv.

Undervisningen på høyere nivå skal selvsagt være basert på forskning. Det vil si på etterprøvbar kunnskap. Hadde det ikke vært slik, så hadde det ikke vært behov for høyere utdannelse og vi kunne lagt ned høgskole- og universitetssektoren siden det hadde holdt å bruke sin egen subjektive erfaring (eller egen praksis) istedenfor systematisk og etterprøvd erfaring og kunnskap.

Den andre grunnen til at jeg hører til det andre tankesettet er at forskningsbasert undervisning er et krav (se Universitets- og høyskoleloven i §1-3). Kravet er satt for å være sikker på at innholdet i undervisningen holder det minimumsnivået av etterprøvbar kunnskap som må til for å utdanne på høyere nivå. Og etterprøvbar kunnskap – eller forskningsbasert undervisning - betyr ikke at underviseren i en forelesning eller i et seminar repeterer innholdet i en bok eller en artikkel som de har lest.

Det det betyr, er at underviseren underviser i emner som underviseren selv forsker på. Altså at underviseren underviser utifra sin egen forskning i emnet som det undervises på, og deretter setter dette inn i en teoretisk sammenheng med andres forskning.

Det er altså dette som er «poenget» med at det forskes på universiteter og høgskoler: Samfunnet har krav på at studentene som uteksamineres har blitt undervist i den nyeste etterprøvbare kunnskapen som vi har. Og den etterprøvbare kunnskapen må produseres av underviseren som er ansatt der hvor det utdannes på høyere nivå – uavhengig om dette er et universitet eller en høgskole.

Det er jo nettopp derfor det er en økende forventning om en emnerelevant doktorgrad som kompetanse når man ansettes i en stilling som underviser i et emne. Det er et krav at man har forsket på det man skal undervise i – og at man fortsetter med dette etter ansettelsen.

Det er på grunn av dette behovet ovenfor at undervisningstiden (og studentdeltagelsen) på høyere nivå ble regulert i Kongelig resolusjon av 19.februar 1907 §1 - §6, til å være inndelt i minstekravet 50 prosent undervisningstid (5 forelesninger á 1 time pr uke) og 50 prosent forskningstid.

Nå høres kanskje 1907 gammelt ut, men det er verdt å merke seg at høyere utdannelse er en nesten 1000 år gammel tradisjon i Europa. Resolusjonsforfatterne bygde den på omtrent 900 års erfaring med utdannelse på høyere nivå. Resolusjonen fra 1907 ønsket altså å forsikre seg om at undervisningen ble god nok ved å avsette nok tid til den forskningen som var grunnlaget for undervisningen.

Dessverre er det ikke alle universiteter og høgskoler som oppfyller resolusjonens minstekrav for å sikre god undervisning. Dette på tross av at Universitets- og høyskoleloven i §1-3 presiserer at utdanningen skal være « basert på det fremste innen forskning, faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid og erfaringskunnskap». Det fremste står det. Og hvordan sikrer man det? Jo, ved å forsikre seg om at hver enkelt underviser forsker på det emnet som man underviser i der hvor man er ansatt, og at man har fått tildelt resolusjonens minstekrav til å forske – om dette skulle være seg på et universitet eller en høgskole.

Og så lenge det har seg sånn at Universitets- og høyskoleloven i §1-1 bestemmer at loven har «som formål å legge til rette for at universiteter og høyskoler a) tilbyr høyere utdanning på høyt internasjonalt nivå b) utfører forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid på høyt internasjonalt nivå» så skal altså undervisere på både universiteter og høgskoler forske. Og grunnen er at utdanningen skal være «basert på det fremste» vi har av kunnskap til enhver tid.

Med andre ord, så skal det forskes på universiteter og høgskoler så lenge disse tilbyr høyere utdanning på et internasjonalt, høyt nivå.

Kronikken har stått på trykk på nettavisen Khrono.no.


Nicolay Gausel

nicolay-gausel_270.jpg

Professor
Avdeling for helse- og sosialfag
Høgskolen i Østfold

Se faglig profil