Målet med gatefotball er ikke rusfrie liv, men liv å være rusfri i

Publisert: 13.09.2017 09:30 av Nina Skajaa Fredheim

KRONIKK. Det finnes nok av tiltak for rusmisbrukere der kravet for å være med er at du ikke ruser deg. Men i gatefotballen er treningene åpne for alle, alltid.

FFKGogIPL.jpg

Kronikk av Trude Tonholm, sosiolog og høgskolelektor ved Høgskolen i Østfold. Foto: Privat

VM i gatefotball ble nylig arrangert i Oslo, et arrangement der spillernes livshistorie gjennomgående er fylt med rusproblemer og tilhørende belastninger.

Et tema vi som forsker på gatefotball i Fredrikstad har diskutert mye med spillerne er hvordan «Gatelaget» aldri utestenger noen for det problemet de er der for, nettopp rusen.

Det finnes nok av tiltak for rusmisbrukere der kravet for å være med er at man ikke ruser seg, noe som på mange måter er en selvmotsigelse. Treningene på Gatelaget er åpne for alle, alltid. Men dersom spilleren er såpass påvirket at trening blir vanskelig får de frokost som vanlig men «benkes» på selve treningen – de sendes aldri hjem for problemet sitt.
Gatelag dukker opp over hele Norge

Internasjonalt har såkalt «Street Soccer» vært knyttet til hjemløshet, men rus og psykiske helseproblemer preger mange av spillerne. I Norge finnes det nå gatefotballag i de fleste store byene og i noen av de små. Mange lag organiseres gjennom Frelsesarmeen, men idrettslag og fotballklubber er etter hvert godt i gang med egne gatelag.

Høgskolen i Østfold har siden oppstarten i 2011 fulgt utviklingen av gatefotballen i Fredrikstad, det første gatelaget i Norge startet av en eliteserieklubb. I begynnelsen som et prosjekt, deretter som fast lag.

Mangler et liv å være rusfri i

- Gatefotballen tilbyr et sted å være, en enkel frokost, trening og sosialt fellesskap tre ganger hver uke. Gratis og åpent for alle. Så enkelt, og samtidig så eksklusivt, skriver Trude Tonholm. (Foto: Kristian Bjerke / Fotballstiftelsen)

Alle er velkomne på Gatelaget. Til forskjell fra de fleste andre treningstilbud kreves det verken rusfrihet, adresse eller bankkonto. Overraskende ofte forteller spillerne om å bli holdt utenfor fordi de ikke er rusfrie.

Det kan høres så flott ut med rusfrihet og rusfrie tiltak, men for mange blir tilgangen da stengt fordi rusfri nettopp er det de ikke er. Opplevelsen blir som å avvise en gravid på fødeavdelingen med beskjed om at hun er velkommen når hun har fått ut babyen. Andre kvinner har jo klart det i årtusener, så det er bare å sett i gang, man må bare være motivert. Noen klarer å føde uten hjelp, og på et punkt skjer jo det med eller uten motivasjon.

Sånn er det ikke med rusfrihet, den kommer ikke bare av seg selv. Spørsmålet om motivasjon står ofte i veien for det egentlige problemet mange opplever, nemlig at de ikke har noe liv å være rusfri i.

Ensomheten fører til tilbakefall

Sammen med en kollega gjorde jeg i 2009 en intervjuundersøkelse blant tidligere rusavhengige mange år etter at de ble rusfri. Det alle trakk fram som største risikofaktor for tilbakefall var ensomhet. Ensomheten er det som blir igjen hvis livet i lang tid har kretset rundt rus.

Anskaffelse av rusmidler, venner i ulike rusmiljøer og ikke minst mangelen på venner som ikke ruser seg på samme måte. De fleste nordmenn bruker rusmidler i større eller mindre grad, så total rusfrihet finner vi kun i mindre subkulturer. Steder der du er velkommen med et alvorlig eller synlig rusproblem er derimot få.

Gatefotballen tilbyr et sted å være, en enkel frokost, trening og sosialt fellesskap tre ganger hver uke. Gratis og åpent for alle. Så enkelt, og samtidig så eksklusivt.

Gode tilbud uten tvang

Enkelt fordi det burde være en selvfølge at tilbud til rusmisbrukere er åpent for mennesker som ikke er rusfrie, det er det som er problemet. Eksklusivt fordi tilbudet inkluderer topp kompetente trenere, hjelp fra ernæringsfysiolog, hjelp til å kommunisere med NAV og kontakt med arbeidsgivere i nærmiljøet. Tilbud, ikke tvang.

Trenerne krever ikke at spillerne spiser, snakker med NAV eller jobber. Noen ønsker det, og får hjelp til det, men ingen ser skjevt på de som ikke vil, ikke kan, ikke orker eller ytrer et ønske for deretter å ikke møte opp.

«Kom på trening på onsdag da vel!»

Jeg husker godt en spiller alle hadde enorm tro på. Han viste seg å ikke bare være god i fotball, men han kuttet også raskt ned på rusbruken og viste stor interesse for å endre andre ting i livet. Leilighet kom på plass, han fulgte opp alle avtaler og det neste var å prøve jobb. De besøkte arbeidsplassen sammen med ham, alt lå klart. Så forsvant han.

Bedriften han skulle jobbe for ringte og savnet ham, Gatelaget savnet ham og diskusjonen gikk om hva som kunne ha skjedd. Så finner han ut at det ble for mye. Det gikk for fort, for mange endringer på kort tid førte til stress og prestasjonsangst. Så hva sier da treneren når han treffer denne spilleren i byen? «Du, kom på trening på onsdag da vel!»

Ingen skal bebreides for hva de gjør, eller ikke gjør. Alltid velkommen betyr alltid velkommen.

Ikke bare solskinn, men likevel mer godt enn vondt

Nå tenker nok mange at dette ble for mye solskinn, og det ble det. Drift av gatefotball-lag er langt fra noen lett oppgave. Det er ikke gratis å skaffe lønn og utsyr, men enda vanskeligere er det å forholde seg til en spillergruppe som i sin natur er ustabil.

Det har vært episoder der treneren fysisk har måtte bryte inn når fotball gikk over i boksing. Det har vært salg av stoff, en av de få tingene som er totalt forbudt på trening.

Gjeld spillerne imellom har ført til konflikter der noen ikke tør å møte på trening.

Lista over ting som kan gå galt er lang. Men lista over positive opplevelser er mye, mye lengre. Ingen går inn som trenere for et gatelag og tenker at det blir problemfritt. Ingen som har drevet med fotball tror heller at verden er problemfri.

Fotballtrenere ser verden på en annen måte enn sosialarbeidere

Fotballens verden er full av store penger, store biler, store gamblere og store konflikter. Perspektivet disse trenerne har på samfunnet skiller seg ganske mye fra det en gjennomsnittlig sosialarbeider har, på godt og vondt.

De fleste har sett en eller flere bekjente slite med livene sine på ulike måter, men nærheten som ser ut til å oppstå i garderobene verden rundt ser ut til å gi en helt spesiell kompetanse. De takler menneskers opp og nedturer, uten å avskrive dem for alltid.

Når treneren sier at «Du må si fra om du ikke kommer på trening» men like etterpå sier at «hvis du ikke sier fra må du likevel bare komme tilbake når du har lyst» kan det fremstå som dobbeltkommunikasjon, som en uklar beskjed.

Likevel oppfatter spillerne budskapet, fordi nettopp denne ambivalensen, denne kraften som sliter dem i to retninger samtidig er så gjenkjennelig. Treneren klarer her på en underlig måte å motsi seg selv samtidig som han er helt klar. Han krever å få beskjed, men han anerkjenner at spillernes problem kan medføre mangel på en slik beskjed. Det er derfor de er der, på Gatelaget, og ikke på A-laget.

Mange utfordringer

De fleste er godt kjent med utfordringene som følger med problematisk bruk av rusmidler, og debatten mangler ikke sterke meninger knyttet til både forebygging, straff og behandling. Så hvordan kan det hjelpe å spille fotball midt oppi alt dette? Forskningen på gatefotball viser faktiske til svært gode resultater.

Både fysisk og psykisk helse blir bedre. Og selv om rusfrihet ikke er hovedmålet, er det en kjent bivirkning.

Et viktig mål ved oppstarten av Gatelaget i Fredrikstad var å redusere ulikheter i helse mellom rusmisbrukere og andre innbyggere. De ville også øke rusmisbrukernes sosiale status i byen. Mitt inntrykk er at dette går riktig vei.

Mange år med stigmatisering slettes ikke så lett, men flere tilbud der inkludering i sosiale fellesskap og trening ikke krever rusfrihet øker mulighetene for et liv det er hyggelig å leve rusfritt i.

Kronikken har stått på trykk på forskning.no


Trude Tonholm
Høgskolelektor ved Avdeling for helse og velferd
Høgskolen i Østfold

Se faglig profil

Trude-Tonholm.jpg