Flyktningkrisen i Europa setter menneskerettighetene på prøve. Hvilket ansvar har Norge?

KRONIKK. I 2015 ble Europa utfordret av mennesker på flukt fra krig og katastrofer. Mange europeiske land vegret seg for å ta imot barn, kvinner og menn på flukt.

Fotoillustrasjon: Colourbox.com.

Forfatter: Bengt Morten Wenstøb Høgskolelektor, Høgskolen i Østfold

Vi opplevde det selv som nasjon under 2 verdenskrig, men da var det nordmenn som var på flukt. Hva er annerledes i dag enn tidligere? Det Europa som reiste seg etter 2 verdenskrig sa unisont aldri mer krig i Europa. Samtidig vedtok vi menneskerettighetserklæringen for å beskytte hvert enkelt menneske som har behov for det.

Norge har en humanistisk arv og tradisjon det er verdt å ta vare på. I særdeleshet når det er utfordringer internasjonalt. Vi må se enkeltmennesket der andre ser flyktningestrømmer. Vi må ivareta rettsikkerheten der andre velger raske løsninger. Vi må tenke langsiktighet der andre stenger grensene. Men er det slik i dag eller er vi på vei til å forlate vår humanistiske arv og tradisjon? Er vi blitt et kaldere samfunn?

Det er ikke like lett lenger å si at Norge er verdens beste land å bo i for alle. Til det er forskjellene for store. For mange innvandrerfamilier er dårlig økonomi en utfordring. Flere har vanskeligheter med å skaffe seg arbeid.

Flyktningeforliket 2015 var et forlik i Stortinget mellom flere partier, basert på prinsippet om en streng og rettferdig flyktningpolitikk. Men hva menes egentlig med streng og hva betyr rettferdighet i denne sammenhengen?

Norge har en streng flyktningpolitikk og det er grunner til at det er slik. Vi er et lite land, vi må klare å integrere de som kommer før vi tar imot flere og vi må klare å opprettholde en bærekraftig velferdsstat. Basert på prinsippet om at de som kan arbeide bør arbeide så lenge som mulig.

Når begrepene streng og rettferdig slås sammen i den politiske retorikken blir det annerledes for kan man egentlig måle rettferdig, eller likestiller man rettferdig med færrest mulig? Hvilket ansvar har egentlig Norge for å ivareta rettighetene for mennesker på flukt?

Historien om den barmhjertige samaritan er like gyldig i dag som for 2000 år siden. Det er så lett å se en annen vei og ikke bry seg. Kanskje er mediebildet vi møter hver dag i ferd med å gjøre oss likegyldige.

Når vi ser mange barn som dør av sult i Jemen, er det noe vi som mennesker bare skal akseptere? Eller bør vi som nasjon sette en grense for menneskelige lidelser?

Flyktningeforliket i stortinget i 2015 handlet første og fremst om å begrense mennesker på flukt sin mulighet til å søke beskyttelse i Norge.

Hellas og Italia har ikke denne muligheten og forsøker å løse store internasjonale flyktningeutfordringer i sitt nærmiljø. Med eller uten støtte fra det internasjonale samfunnets hjelp.

Nå er spørsmålet hvilken vei Norge skal velge i fremtiden. Skal vi ta et større ansvar internasjonalt og nasjonalt? Internasjonalt gjennom aktiv samarbeid med andre land og mindre likegyldighet. Nasjonalt ved en bedre integreringspolitikk og ikke bare festtaler.

De som kommer til Norge må raskest mulig i arbeid eller begynne på en utdannelse. Offentlige reguleringer som hindrer dette må tas bort.

Det må være et mål at alle kommer i arbeid eller utdanning senest en måned etter de har kommet til landet. Alternativet er å være plassert i et flyktningmottak over flere år. Det er ingen tjent med.

Kronikken har stått på trykk i Dagsavisen, Demokraten og Moss Avis.


 

Bengt Morten Wenstøb
Høgskolelektor ved Avdeling for Helse- og velferd
Høgskolen i Østfold

Publisert 20. juni 2018 09:25 - Sist endret 20. juni 2018 09:25