Alvorlig psykisk syke mennesker blir kasteballer med døden til følge

Helsetjenester forhandler seg vekk fra ansvaret for alvorlig psykisk syke når behandlingen blir kostbar.

Sykehusene skyver ofte ansvaret for alvorlig psykisk syke mennesker ned til kommunene, som ikke har kapasitet til å hjelpe. Resultatet er at folk overlates til seg selv. Dette må ta slutt, skriver Therese Dwyer Løken. Hun forsker på hvordan de kommunale tjenestene innenfor rus og psykiatri er organisert. Fotoillustrasjon: Colourbox.com.

Kronikk av Therese Dwyer Løken DOKTORGRADSSTIPENDIAT VED HØGSKOLEN I ØSTFOLD/ UNIVERSITETET I SØR-ØST NORGE

Vi har de siste månedene vært vitne til flere tragiske hendelser knyttet til personer med alvorlig psykisk sykdom. Eksempelvis skrev NRK lørdag 4. desember om Anne Kari Tryggvason som døde av en overdose etter å ha vært kasteball mellom diverse sykehus og fengsel i 37 døgn.

Tragiske konsekvenser

Når alvorlig psykisk syke mennesker blir kasteballer på denne måten, kan man kalle det en form for stigmatisering, noe jeg kommer tilbake til.

I mitt avhandlingsarbeid studerer jeg organisering av kommunale tjenester innenfor rus og psykisk helse. Gjennom dette arbeidet har jeg fått innblikk i flere tragiske konsekvenser av at alvorlig psykisk syke mennesker blir kasteballer.

Jeg observerte blant annet kommunale møter, hvor ansatte og ledere vurderte og diskuterte alvorlig psykisk syke menneskers behov og utfordringer, og forsøkte å løse disse ved hjelp av egne tjenester.

Kommunen opplever at sykehusene ofte skyver ansvaret for alvorlig psykisk syke mennesker ned til dem.

 

Havnet på gata

I et av møtene fremkom det at en ung mann var savnet. Han hadde blitt skrevet ut fra sykehuset fordi sykehuset mente at han ikke lot seg behandle, og det ble kommunens ansvar å finne en egnet bolig til han. Kommunens ansatte var uenige i utskrivelsen, siden de anså mannen for å være for psykisk syk til å klare seg selv i egen bolig.

Ettersom svært få kommuner har tilstrekkelig med bemannede boligløsninger til alvorlig psykisk syke mennesker, så ble dette en stor utfordring for kommunen. Mens de kommunalt ansatte forsøkte å løse problemet ble den unge mannen utskrevet uten fast bopel. Med andre ord: han havnet på gata. Og siden hadde ingen sett han.

Opplever uetiske forhandlinger

I et intervju med en ansatt i en annen kommune ble det fortalt at det var mye silo-tankegang når de skulle beslutte hvilken tjeneste som skulle ha hovedansvaret for en tjenestesøker. Når den syke utløste store kostnader ble ansvaret forsøkt skjøvet over på andre.

Dette var en konsekvens av at man ble hardt ansvarliggjort for sitt eget budsjett, og det var derfor om å gjøre å forhandle seg vekk fra ansvaret.

En annen ansatt fortalte frustrert at man sjeldent tenkte «hva kan vi gjøre sammen for at vedkommende skal få det bedre?». Den ansatte ønsket at hen slapp å ta del i disse uetiske forhandlingsprosessene som ofte førte til at den syke ikke fikk hjelpen vedkommende hadde behov for.

Kommunene kan ikke skyve ansvaret videre

Det er frustrerende for ansatte og ledere å stå i denne skvisen. De ønsker å få til gode løsninger samtidig som at de skal rapportere på tall. Kommunen opplever at sykehusene ofte skyver ansvaret for alvorlig psykisk syke mennesker ned til dem.

Siden kommunene er det nederste nivået i helsetjenestesystemet i Norge, så har ikke de mulighet til å skyve ansvaret videre. De må ta imot og levere tjenester til alle innbyggere som har behov for det. Det blir derfor et stort press på de kommunale tjenestene, uten at de nødvendigvis har tilstrekkelig med ressurser for å håndtere det.

De kommunalt ansatte og lederne jeg intervjuet ønsket andre utskrivelsesprosesser for å redusere forekomsten av uheldige konsekvenser for de som mottar tjenester. De ønsket at utskrivelsen skulle være preget av tettere tverrfaglig dialog mellom sykehusene og kommunene, med en kollektiv og forpliktende innstilling til problemløsing.

For frisk for behandling, for syk for å bo alene

NRK fulgte opp nyhetssaken om Tryggvason 6. desember. Der viste de til heftige forhandlingsdiskusjoner mellom ansatte i sykehusene og kommunene når mennesker skulle skrives ut. Alvorlig psykisk syke mennesker blir erklært som for friske til å motta behandling, eller som ikke behandlingsbare, av sykehusene, mens kommunene anser de samme menneskene som for syke til å bo alene.

Forhandlingsdiskusjonene er derfor preget av at partene forsøker å skyve ansvaret fra seg og over på den andre parten. Jussprofessor Bjørn Henning Østenstad viser i en kronikk på Forskersonen til dagens oppsplittede lovverk som en mulig årsak til dette.

Jeg har lyst til å legge til et fragmentert helse- og sosialvesen samt ressursknapphet som mulige strukturelle forklaringer.

Ressurssterk velferdsstat med knappe økonomiske midler

Selv om Norge er en ressursrik velferdsstat hvor helse- og sosialtjenester er finansiert av staten, så er det slik at disse tjenestene preges av å ha for knappe økonomiske midler. For å håndtere økonomiske ressurser og ansvarsoppgaver på best mulig måte, er helse- og sosialtjenestene delt opp i ulike enheter med hvert sitt budsjett og hver sin ledelse.

Når økonomien er presset og ansvarsoppgavene mange, får hver enhet behov for å beskytte sitt eget budsjett. Mennesker med alvorlige psykiske lidelser trenger intensiv behandling og oppfølging, og det utløser naturligvis store kostnader for den parten om påtar seg ansvaret for dem, være seg sykehuset eller kommunen.

Dermed er det duket for forhandlinger mellom de to partene, hvor ansatte og ledere bruker ord som «kostnadskrevende tjenestemottakere» i stedet for at man tilnærmer seg problemløsningen på en helhetlig og kollektiv måte.

Dette er stigmatisering

Så, til stigmatiseringen: Stigmatisering handler i stor grad om avvisning. Personen havner i en posisjon hvor man ikke får tilgang eller rett til de samme sosiale godene som resten av befolkningen. Å være kasteball i helse- og sosialsystemet handler om gjentatte avvisninger, og det er derfor man kan kalle det som skjedde med Anne Kari Tryggvason for en form for stigmatisering.

Rett til god og helhetlig behandling og oppfølging er et gode hun skulle hatt rett til i det norske velferdssystemet, men som hun ikke fikk. Siden de gjentatte avvisningene har rot i strukturelle faktorer som lovverk, organisering og finansiering, så kan man kalle kasteball-fenomenet for strukturell stigmatisering.

Vi må begynne å fokusere på menneskeverdet

For å få slutt på strukturell stigmatisering med påfølgende svært alvorlige konsekvenser, må vi begynne å fokusere på prosesser og kvalitet fremfor tall og budsjetter.

Jeg sier ikke at vi skal drive med overforbruk eller slutte å forholde oss til budsjetter, men det er på tide at vi begynner å fokusere på menneskeverdet og hvordan sykehusene og kommunene i fellesskap kan få til gode løsninger for de som virkelig trenger det.

Vi må få til tettere og bedre informasjonsflyt og samhandling mellom de to partene, og ikke minst, oppskalere antall sengeplasser i sykehusene og boligtilbudet i kommunen. Historien om alvorlig psykisk syke mennesker som avvises av helsevesenet og overlates til seg selv med døden til følge må avsluttes.

Kronikken har først stått på trykk på Forskersonen hos Forskning.no


Therese Dwyer Løken
Stipendiat
Fakultet for helse, velferd og organisasjon

Se faglig profil

 

Av Therese Dwyer Løken
Publisert 15. des. 2021 10:23 - Sist endret 6. jan. 2022 12:06