I år er det 80 år siden læreraksjonen mot nazifisering av skolen

KRONIKK. Partiet Nasjonal Samling (NS) ønsket å gjøre skolen til et sentralt redskap i nazifiseringsprossen som etter planen skulle omfatte hele det norske samfunn. Det viste seg å være en dårlig idé.

Bildet viser deporterte lærere i Kirkenes etter løslatelsen høsten 1942. Kilde: Norges Hjemmefrontmuseum, fotosamling. 

Kronikken av førsteamanuensis Nicola Karcher ved Høgskolen i Østfold

Fredag 11. februar har det vært 80 år siden lederne for den norske skolefronten møttes på Hartvig Nissen skole i Oslo.

Hensikten med møtet var å utvikle en samlet motstandslinje mot Quisling-regjeringens fremstøt for å ensrette den norske skolen etter nazistisk modell. Fellesparolen som ble sendt ut få dager senere var startskuddet for den mest omfattende og vellykkede sivile motstandsaksjonen under krigen i Norge.

NS’ forsøk på å nazifisere det norske samfunnet strandet.

Læreraksjonen våren 1942 var imidlertid bare høydepunktet i en dragkamp som hadde utspilt seg helt siden Reichskommissar Terboven hadde proklamert den nazistiske nyordningen av Norge 25. september 1940. Som juniorpartner i okkupasjonsregimet startet NS umiddelbart arbeidet med å omforme det norske samfunnet til et nazistisk folkefellesskap. Veien dit skulle gå gjennom skolen. Mens Terboven hovedsakelig var interessert i den økonomiske utvinningen av Norge, brukte NS sin energi på byggingen av den fremtidige nazistiske staten.

Enhver motstand mot denne visjonen rettet seg dermed i langt større grad mot partiet enn mot okkupasjonsmakten.

Skolens sentrale rolle i NS’ nazifiseringsprosjekt hadde sitt utspring i ideen om at det var ungdommen som var det nazistiske folkefellesskapets viktigste bærebjelke. Å vinne de fremtidige generasjoner for nazismen betydde ergo å sikre den nazistiske statens overlevelse.

Et første steg var å sørge for at de norske lærerne sto som garantist for en nazistisk oppdragelse.

Allerede høsten 1940 sendte derfor Kirke- og undervisningsdepartementet med NS-statsråd Ragnar Skancke i spissen et første lojalitetskrav til lærerne. Lojalitetskravet som umiddelbart ble avvist av lærerorganisasjonene var bare et av en rekke NS-tiltak som overflommet skolesektoren i løpet av de følgende årene.

Avsettelse av kritiske lærere, forsøket på å nazifisere lærebøkene og ensrette lærerorganisasjonene hadde alle det samme mål: å gjøre skolen til et sentralt redskap i nazifiseringsprosessen som etter hvert skulle omfatte hele det norske samfunnet.

Fremstøtene var imidlertid bare til en viss grad samkjørt, og i enda mindre grad gjennomtenkt. Å bruke den norske skolen som prøveballong for nazifiseringen viste seg å være en dårlig idé. Ikke bare hadde den norske skolen tradisjoner tilbake til 1800-tallets demokratidannelsesprosjekt med en visjon om at det var nettopp skolen som skulle ivareta de demokratiske verdiene nasjonen var tuftet på. I tillegg var den norske lærerprofesjonen preget av stort indre samhold og homogenitet. Dette var også den tyske motparten klar over.

Mens NS fremskyndte overgrepene mot skolen, prøvde den tyske lederen for Reichskommissariats skoleavdeling, Alfred Huhnhäuser, å dempe partiets iver. I motsetning til NS forsto han tidlig at en aggressiv fremgangsmåte ville ha motsatt effekt: å styrke lærernes motstand. Løsningen så han i en langsiktig og tilsynelatende moderat politikk. Konfliktene innen skolefeltet var altså så vel en dragkamp mellom lærerne og NS som mellom NS og den tyske okkupasjonsmakten.

At denne dragkampen i det hele tatt kunne utspille seg over lengre tid, skyldtes to avgjørende faktorer: at lærerne møtte med NS på en forholdsvis svak motstander og at den tyske siden viste lite interesse for skolen.

Dette forandret seg først med den såkalte læreraksjonen februar 1942. 6. februar lanserte Quislings-regjeringen to lover som var rettet mot skolen: loven om tjeneste i Nasjonal Samlings Ungdomsfylking, som forpliktet alle ungdommer fra 10 år til tjeneste i en Hitlerjugend-lignende organisasjon og loven om Norges Lærersamband, som skulle tvinge de norske lærerne inn i en nazistisk yrkesorganisasjon.

Skolefrontens felles motsvar ble støttet av lærernes store flertall og utviklet seg sammen med støtten av kirken og tusenvis av foreldre til en landsomfattende protest. Senest nå ble det åpenbart at NS hadde mistet kontroll over situasjonen, og Terboven satte ned foten. 20. mars 1942 ble 1100 lærere arrestert, og 15. april ble rundt 500 av dem deportert til Kirkenes for å utføre tvangsarbeid.

Få dager senere gjorde Kirke- og undervisningsdepartement retrett: De fleste kravene til lærerne frafalt, og kampen om skolen fortsatte som en stillingskrig uten at en lignende eskalasjon gjentok seg.

Bildet viser Nicola Kristin Karcher.
Førsteamanuensis Nicola Karcher. Foto: Privat

De norske lærernes samlede protest mot nazifiseringen er fortsatt et av de fremste eksempler på skolens demokratiske beredskap med høy relevans også for dagens skole. Det som derimot står igjen er kunnskap om de lærerne som lot seg verve av nazistene og som var villig til å støtte opp under deres visjon om et renraset folkefellesskap.

Kronikken er skrevet av Nicola Karcher, historiker, førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold og forfatter av boken Kampen om skolen. Nazifisering og lærernes motstand i det okkuperte Norge

Denne kronikken er først publisert i Dagsavisen tirsdag 15. februar 2022.

Av Nicola Karcher
Publisert 13. mai 2022 08:50 - Sist endret 13. mai 2022 13:00