Kunstnerisk forskning problematiserer profesjonaliseringen av kunstfeltet

Den pågående profesjonaliseringen av kunstfeltet ser ut til å handle mer om stadig større og komplekse institusjoner enn om reelle kunstneriske prosesser.

Bildet viser fra en performance på Ny Musikks Festival ONLY CONNECT på Sentralen

Fra GOLD, performance på Ny Musikks Festival ONLY CONNECT på Sentralen (nå kulturhus, tidligere bank), Oslo 25/5/2018. Skulpturer synger gamle sanger om penger, med Hanne Friis’ skulptur Growing Gold.  Foto: Fabian Fjeldvik / nyMusikk.

Problemstillingen er en av flere i kunstner og stipendiat ved Akademi for scenekunst, Ingvild Anker Holms doktorgradsarbeid innenfor PhD-programmet Kunstnerisk utviklingsarbeid. Her peker hun på at en profesjonalisering må handle om også det som er utenfor rammene av hierarkier, trender og kanon i spesialiserte institusjoner.

"Det modernistiske svarte scenerommet (black box) spesielt anses som ‘nøytralt’, og det historiske titteskapet brukes som om det var det. Det samme gjelder i stor grad for offentlige eller stedsspesifikke rom, som ofte brukes som et hvilket som helst sted, selv om de åpenbart ikke er det"
Ingvild Anker Holm, professor ved Akademi for scenekunst

Holm disputerte 10. juni i et digitalt og performativt direktesendt arrangement fra deltagernes ulike hjemmekontor.

Teateret er mer enn en bygning

Holm viser til at forhold som tradisjon, økonomi, popularitet, arkitektur, beliggenhet og størrelse sjeldent blir behandlet eller omtalt som sentralt for det kunstneriske resultatet. Teateret forstås som en bygning, og det stedsspesifikke eller offentlige rommet ses på som alle andre steder.

Profilbilde Ingvild Holm
Problematiserer profesjonaliseringen av kunstfeltet i sin doktorgradsavhandling: Professor Ingvild Anker Holm

"Det modernistiske svarte scenerommet (black box) spesielt anses som ‘nøytralt’, og det historiske titteskapet brukes som om det var det. Det samme gjelder i stor grad for offentlige eller stedsspesifikke rom, som ofte brukes som et hvilket som helst sted, selv om de åpenbart ikke er det", skriver Holm.

Hun skriver videre at vi bør vurdere om den svarte boksen er det eneste svaret, siden det er det vi i hovedsak bygger, og at tjukke vegger og fine fasader ikke nødvendigvis legger til rette for en interessant dialog med utsida. Kunst er en sentral og kritisk viktig samfunnsfunksjon, og feltet trenger og skal selvsagt ha profesjonelle institusjoner og signalbygg, men konformitet i produksjons-og visningsforhold er ikke bra, og profesjonalisering må ikke skje på bekostning av kunstnerøkonomi og frie kunstneriske prosesser. 

– For aktualitetens skyld er det verdt å nevne Oslobiennalen, som gjennom flere år har fått store midler til å utvikle en profesjonell og kunstnerbasert plattform for stedsspesifikk bruk av offentlige rom, men som mislyktes, kanskje først og fremst fordi de nettopp lukket seg om sin egen institusjon og mistet kontakt med både eget forbruk, kunstfelt og publikum, sier Holm og legger til:

 - Dessuten, akkurat nå gjør korona det usikkert og vanskelig for alle, og jeg ville helst snakket fram alt innenfor kunstfeltet, men akkurat nå blir også skillet mellom offentlig og privat, innenfor og utenfor enda mer prekært.

Spillestedet er aldri nøytralt og alltid stedsspesifikt

Studien har kommentert såkalt nøytralitet og andre forenklinger som en forkledning av strukturelle forhold og av makt, der profesjonaliseringen i stor grad ser ut til å handle om administrasjon, arkitektur, internasjonale og kunstakademiske nettverk.

Gjennom sitt kunstneriske utviklingsarbeid har Holm sett på hva selve visningsstedet gjør for valg av form, innhold og metode, der hennes metode har vært å gi selve stedet hovedrollen, og der en serie teatrale og objekt-orienterte arbeider er resultatet. Metoden har gjort det mulig å jobbe fritt og kritisk, i et slags nomadisk arbeids- og visningsrom, der sted og kontekst har blitt undersøkt gjennom eksperimenter med nettopp form, innhold og metode, og med gjenbruk og ‘animering’ av forhold, objekter og virkemidler i et slags økologisk ontologisk spill.

- Målet har ikke vært å "besvare" problemstillingene. Profesjonaliserings- og institusjonskritikken har vært et politisk bakteppe for de ulike kunstneriske arbeidene, som ikke engang nødvendigvis er spesifikt politiske, men konseptuelle og gjerne populærkulturelle eksperimenter gjennomført med humor og enkle midler, og ofte ganske små, forteller Holm.

Hovedrollene

Resultatet består av en ikke-hierarkisk serie arbeider der ulike ‘hovedroller’ har vært blant annet hennes eget kunstnerdrevne teater, stipendiatkontoret på Akademi for scenekunst, selve Akademiet, PhD programmet, Det Norske Teatret, Nationaltheatret, en Lapplandsk bygdegård, hennes eget kjøkken og Veneziabiennalen.

Arbeidene har vært utviklet og vist i former og formater basert på forhold ved hvert enkelt sted og med materiale som enten er typisk for det eller knyttet til det, og i en kritisk gjenbruk av på den ene siden noe ‘lavstatus’ som eget plastsøppel, et urealisert film-manus, en mose-samling, tremarionetter, tegneteater og en kriminalkomedie. På den andre siden er de ‘viktige’ problemstillingene og kanon som for eksempel det akademiske kunstspråket, institusjonsarkitektur, kunst-turisme, Henrik Ibsen og Jon Fosse.

- Det å gjøre hvert enkelt sted til hovedperson er en form for absolutt stedsspesifisitet som gjør hvert arbeid unikt og ofte veldig forskjellig, og arbeidene består av alt fra teater, performance, skulptur, video og tekst, presentert i en leken dialog med seg selv, og som regel vist i en improvisatorisk situasjon foran et publikum, forklarer Ingvild Holm .

 

Emneord: Kunstnerisk utviklingsarbeid, Norwegian Theatre Academy, NTA Av Ann-Kristin Johansen, Ingvild Holm
Publisert 25. aug. 2020 13:10 - Sist endret 25. aug. 2020 13:10