Til minne om Jo Ese, 1976-2022

Det er med stor og dyp sorg og fortvilelse jeg har mottatt budskapet om at tidligere prorektor, førsteamanuensis i organisasjon og ledelse, Jo Ese har gått bort, bare 45 år gammel.

Jo Ese, foran studiested Halden

Jo Ese, pressebilde fra hans tid som prorektor for forskning og samhandling. Foto: Bård Halvorsen, Høgskolen i Østfold.

Selv om vi alle hadde håpet på et annet utfall, på mer tid, har vi det siste året vært klar over at dagen med stor sannsynlighet ville komme, noe Jo selv var åpen og tydelig på. Når dagen allikevel er her, berører det oss sterkt. Med Jo’s bortgang har høgskolen mistet en markant, dyktig og solid fagperson og leder, en kollega med stor sosial kompetanse som nøt respekt og tillitt fra alle ledd i organisasjonen, en person som fullt ut fyller begrepet «hel ved». Studentene har mistet en engasjert underviser og veileder. Familien har mistet en klippe. Mange av oss har mistet en god venn.

Jo Ese ble født i 1976 og kom opprinnelig fra Dale i Sunnfjord, men hoveddelen av sitt voksenliv har han tilbragt i Halden. Han tok utdannelse i sosiologi, psykologi og engelsk ved Universitetet i Bergen og York fra 1995-1999. I 2004 ble han Cand.Polit i sosiologi ved Universitetet i Oslo, før han forsvarte sin doktoravhandling ved Universitetet i Karlstad i 2019, en avhandling som vekket interesse både politisk og i sektoren, og omhandlet hvordan akademikere gjør motstand mot styring og administrering av høgskoler og universitet etter mer forretningsmessige prinsipper.

Før han kom til Høgskolen i Østfold i 2006, startet Jo, sammen med to arkitekter, Rodeo arkitekter, og han var særlig ansvarlig for å utvikle kontorets samfunnsfaglige profil. Ved HiØ ble han først ansatt som rådgiver og senere kvalitetsrådgiver ved studie og forskningsenheten.  

Som menneske var Jo oppriktig interessert i andre, alltid blid, sindig, reflekterende, lyttende og interessert i å forstå og høre ulike perspektiver. Der mange kan streve med kritiske refleksjoner knyttet til eget fagfelt og ståsted, var Jo åpen og undrende, ja sågar selvkritisk. Jo var aldri opptatt av seg selv som senter for oppmerksomhet, men han var oppriktig opptatt av å bidra, se muligheter, opptatt av fag og av institusjonen han var en del av. Kanskje var det nettopp kombinasjonen av hans ønske om å bidra og hans utstrakte mellommenneskelige egenskaper som også ledet ham til å påta seg ansvarsfulle oppgaver, som vara til styret i Nasjonalt Organ for Kvalitet i Utdanningen (NOKUT), som studieleder og som prorektor for samhandling og samfunnskontakt.

Jo var opptatt av samfunnet han var en del av, av å skape en bedre verden. Han sto solid i det regionale arbeidet med å utjevne sosiale ulikheter, i arbeidet med folkehelse og byutvikling, og i arbeidet med å styrke og tydeliggjøre høgskolens rolle for å lykkes med positiv regional utvikling. Hans menneskelige nysgjerrighet og interesse skaffet ham en bred kontaktflate, i kommuner, fylke, stat og næringsliv. Derfor var også Jo en helt naturlig person å invitere inn i rektoratet ved HiØ når dette skulle utvides og fokus på samhandling og samfunnskontakt løftes. Etter noe tvil – han ville: «primært fokusere på fag» som ha sa, takket han ja og tiltrådte stillingen 1. november 2019. Igjen var det hans nysgjerrighet og ønske om å bidra som var utslagsgivende i det han tok fatt på oppgaven. Pandemien la opplagte hindringer for den utstrakte eksterne aktiviteten som Jo hadde planlagt, men han rakk å gjøre en vital innsats på kort tid. Han jobbet blant annet for å styrke Fredrikstad og Halden som «attraktive studentbyer», og han kastet seg over muligheten når Kommunal og moderniseringsdepartementet (KMD) ønsket ekstern evaluering av fylkesmennenes håndtering av koronapandemien.

Som prorektor var Jo’s rolle som prosessleder for ny faglig organisering av HiØ fra 1/8-2022, den største omorganiseringen på 25 år, særlig viktig. Igjen var hans erfaring fra både fag og administrasjon, hans forståelse for gode medvirkningsprosesser, for involvering, informasjon og tydelighet, for menneskelige reaksjoner og for å lytte, helt avgjørende. Takket være ham fikk vi en prosess som sannsynligvis ikke kunne vært bedre.

Høsten 2020 vedtok høgskolens styre å endre ledelsesmodell, fra valgt til ansatt rektor. Med det fulgte også endringer i prorektorstrukturen fra høsten 2021. Allerede senhøstes 2020 var Jo tydelig på at han ønsket seg tilbake til fag, til undervisning, veiledning og forskning. Han ønsket å fokusere på videre akademisk utvikling. Dessverre skulle våren 2021 og den siste delen av hans tid i rektoratet ikke bli som planlagt.

I perioder hadde Jo kjent magesmerter, smerter som kom og gikk, uten at man hadde funnet noe galt. De fleste av oss hadde håp om at det var forbigående og løsbart. Ingen av oss var forberedt på beskjeden om at Jo var rammet av svært alvorlig kreftsykdom. De reaksjonene som fulgte hos ansatte ved HiØ og eksterne samarbeidspartnere, sier alt om Jo og hvem han var for mange, fra fortvilelse, til håp om behandling og mer tid.

Selv om det fort ble klart at sykdommen ikke kunne kureres, ga allikevel behandlingen svært god effekt, en effekt som gjorde at Jo etter hvert kunne gjenoppta noe undervisning og veiledning, og med solid støtte ble han også valgt inn i høgskolens styre. Han sto stødig i disse oppgavene helt frem til behandlingen ikke lenger hadde effekt.

I løpet av den perioden hvor Jo har vært syk har vi hatt mange gode samtaler, slik vi alltid har hatt, om HiØ, om fag, om livet, men også om opp- og nedturer. For Jo var det viktig å bidra på tross av sykdom, å ikke føle seg ubrukelig. Det er «godt for selvfølelsen» som han selv sa.

Jo var akademiker, kollega og venn, men først og fremst var han mannen til Britt, pappa til sine fire jenter, sønn og bror. Jo snakket om familien med stolthet, om barnas drømmer, men også med sorg over å ikke få lov til å følge dem videre på livsveien. Siden vi har barn i omtrent samme alder var dette et naturlig emne i den siste samtalen vi hadde: «Jeg synes barna vokser for raskt», var mitt utgangspunkt. «Vet du, det eneste jeg tenker på er at de skal vokse raskere, sa Jo». Selvfølgelig var Jo opptatt av at barna skulle få det godt, men samtidig fant han også trøst i at de var flere og at de hadde hverandre.

Jo’s bortgang er uvirkelig, og når slekt ikke følger slekters gang føles det også feil og urimelig. Smerten er stor for mange, men størst av alt er smerten for de nærmeste. Mine tanker, som jeg er sikker på at jeg formidler på vegne av alle ansatte ved HiØ, går i disse tunge dager og i de tunge dagene som kommer, til Britt, til Jo’s fire døtre, til foreldrene og til øvrige familie.

Selv om Jo er borte har han satt varige spor hos mange av oss. Spor som ikke viskes ut. Vi bærer Jo's gode eksempel med oss videre.

Fred over Jo Ese’s gode minne.

Lars-Petter Jelsness-Jørgensen, rektor

Publisert 17. juli 2022 23:42 - Sist endret 17. juli 2022 23:42