Hva betyr Libanon for Frankrike?

PODCAST: "Ingen har levd opp til avtalene som ble inngått 1. september. Alle satset på at det verste skulle skje bare for å redde seg selv og redde interessene til sin familie og sin klan. De vil ikke lykkes. Ingen av dem kan vinne mot de andre. Jeg tar heretter til etterretning dette kollektive forræderi."

Denne usedvanlig kraftige fordømmelse ble rettet av president Emmanuel Macron mot samtlige libanesiske ledere og mot Hezbollah 21. september, etter et nytt mislykket forsøk på å danne en levedyktig regjering som skal ta tak i krisen som herjer i Libanon og truer landet med økonomisk og humanitær kollaps.

Macron avsluttet med et utsagn man sjeldent hører i internasjonale fora : «(..) Jeg skammer meg på vegne av deres ledere.»

Minner om kolonitiden

Hvordan i himmelens navn kan en utenlandsk statsleder blande seg så grenseløst inn i et tredje lands indre anliggende? Hvem gir Macron rett til å opptre som en moralsk autoritet eller politisk leder i Libanon?

4. august tok desperate libanesere imot den franske presidenten nærmest som en folkehelt, da han kom til Beirut dagen etter den katastrofale eksplosjonen i byen, og gjentok Frankrikes ubetingede solidaritet ovenfor et land som de siste årene ikke har opplevd noe annet enn smerte.

For kritikerne fremstår president Macrons ord som en uakseptabel opptreden fra en utenlandsk statsleder. Det bringer ikke minst tilbake minnet om kolonitiden i et land som løsrev seg fra fransk imperialisme så sent som i 1943.

Libanon er trolig Levantens speilbilde av det Algerie representerer i Maghreb-regionen når det gjelder intensiteten i forholdet til Paris.

Det kan være mye kjærlighet eller hat, men aldri likegyldighet. Til dette er det for tette bånd over for lang tid. 40 prosent av libaneserne er fransktalende. 36 000 av dem bor Frankrike. 22 000 franskmenn bor i Libanon.

Dette forholdet gjelder også på toppen av makthierarkiet. Etter at president Chirac forlot Elysée-palasset i 2007 flyttet han og kona til en luksusleilighet på 400 kvadratmeter ved Seinen i Paris. Leiligheten tilhørte hans nære venn, Libanons avdøde president Rafiq Hariri.

Tilbake til korsfarerne

Forholdet mellom de to landene spores tilbake til etableringen av korsfarerstatene i Levanten med Edessa, Antiokia, Jerusalem og Tripoli mellom 1098 og 1291. Og kanskje mer spesifikt til det 7. korstoget (1248-1254), da den franske konge Ludvig den 9. forpliktet seg til å gi kristne beskyttelse. Dette ble senere traktatfestet i det 15. århundre mellom Frankrikes konge Franz den 1. og sultan Suleiman I den Store i det osmanske imperiet.

Avtalen gjaldt territoriene som senere skulle dekke Syria og Libanon. Beskytterrollen muliggjorde intern påvirkning i tråd med osmanenes svekkelse. Etter 1. verdenskrig ble det osmanske riket oppløst og franskmenn og briter fikk ansvar for å tegne Levanten-kartet på nytt. Britene ville ha et stort Syria med Libanon inkludert. De fikk ikke medhold i Folkeforbundet, men London fikk ansvar for å styre Palestina. Frankrike fikk ansvar for Beirut og Damas.

Protektoratsystemet innebar at stormaktene Frankrike og Storbritannia skulle forberede landene på selvstyre og selvstendighet. Paris gikk inn for å løsrive Libanon fra Syria og danne et «Stort Libanon» i 1920 i tråd med egne interesser.

Macrons besøk til Libanon i september 2020 var opprinnelig planlagt som en del av 100-års markeringen for tilblivelsen av et selvstendig og multikonfesjonelt Libanon som franskmenn i sin tid hadde skapt og som de motvillig måtte gi fra seg i 1943 etter mye britisk press. I dag bærer landets politiske styreform - på godt og ondt vil enkelte si - fortsatt preg av fransk design.

Regionalt maktspill

Etter 1945 ble Libanons historie preget av konflikter. Som Dølerud og Leraand påpekte i Store Norske leksikon i desember 2018, sprang de ut av grunnleggende motsetninger i det libanesiske samfunn og av regionale spenninger som avspeilte rivaliseringen mellom stormaktene på den ene siden, og maktkampen mellom regionale aktører på den andre.

Libanon ble et fokalpunkt for disse konfliktene fra midten av 1970-årene og ble herjet av en blodig borgerkrig mellom 1975 og 1990. I dette kaotiske bildet var Frankrike kun én av flere eksterne aktører, med sin preferanse for en levedyktig libanesisk stat. I dag kan navnet på noen av aktørene være endret.

Men Libanon er fortsatt gjenstand for et regionalt maktspill som Paris er en del av. Landet er ikke minst brohodet til Frankrikes strategiske innflytelse i det østlige Middelhavet.

Hvorfor en slik interesse for Libanon fra fransk side? Hva betyr Frankrike for libaneserne? For å hjelpe oss med å forstå et så tett og spesielt forhold er ukens gjest i Frankrike Forklart Rania Maktabi. Hun er statsviter og førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold.

Du finner episoden her.

Eller på Spotify eller Itunes.

Alle referanser som blir nevnt i denne episoden kan finnes på Facebook-siden til Frankrike forklart.

Publisert 6. okt. 2020 09:31 - Sist endret 6. okt. 2020 09:31