Vi må bry oss om fremmedkrigerne

KRONIKK. Siden desember 2018 skal 37.000 IS-jihadister, koner og barn ha flyktet til områder som den USA-støttede kurdiske militsen SDF kontrollerer. SDF hevder at den har innledet den siste kampen mot IS, og at Kalifatets dager er talte.

Nesten alt er bedre enn å snu ryggen til, lukke øynene og la terrorister og deres familie fordufte i Syria eller Irak i dag for å begå mer terror andre steder i morgen. Fotoillustrasjon: Colourbox.com.

SDFs offensiv mot IS foregår nær Deir-al-Zor, der IS ikke lenger kontrollerer mer enn en fire kvadratkilometer stor lomme rundt landsbyen Murashoda. Ifølge SDF befinner fortsatt rundt 600 opprørere seg der.

De fleste er fremmedkrigere og deres familier. Hva skjer med dem som er igjen? USA og kurderne oppfordrer alle til å hente egne fremmedkrigere og deres familier som sitter i fengsler eller i midlertidige leire hjem igjen. Dette må også Norge forholde seg til.

To avgjørelser endret drastisk forutsetningene for debatten om vi må bry oss om fremmedkrigerne, som allerede gikk høyt for ett år siden og som vi har tatt opp før. Den ene er president Trumps beslutning om å kalle «gutta» hjem. Ifølge Wall Street Journal planlegger den amerikanske presidenten å trekke ut USAs 2.000 soldater av Nord-Irak innen utgangen av april. Avgjørelsen ble møtt med kraftig kritikk på øverste militære nivå i USA og snur opp ned på hele sikkerhetsbildet i Irak og Syria.

Den amerikanske tilbaketrekkingen, skulle den bekreftes, vil føre til at det blir mye vanskeligere å drive jakten på utenlandske jihadister fra luften og bakken. Hittil har USA hatt avgjørende betydning for identifisering, lokalisering og nøytralisering av blant annet såkalte «High Value Individuals (HVI)». Uten amerikansk logistikk og kompetanse er det stor fare for at europeerne er blinde.

Den andre avgjørelsen har kurderne tatt. Det er de som i stor grad har påtatt seg oppgaven med å eliminere, pågripe og fengsle IS-fremmedkrigerne i Syria. Det høstet de lite anerkjennelse for fra alle berørte land, samtidig som de samme landene for ingen pris ville få hjem igjen kjempende menn eller kvinner og deres barn. En slik holdning kan forstås ut fra synet på at fremmedkrigere som vervet seg til IS er landssvikere, men holder likevel ikke lenger. Kurderne gjorde det klart at de ikke lenger har kapasitet til å holde fremmedkrigere fanget over tid og varslet om at disse vil kunne løslates. Dette har flere land som Indonesia og Russland tatt innover seg. De henter familier.

For tre uker siden snudde også Frankrikes innenriksminister og påpekte at det viktigste nå var å forhindre at fremmedkrigerne forduftet under jorda. Det er ikke barmhjertighet eller naivitet som står bak beslutningen om å bringe fremmedkrigere og deres familier hjem igjen, men realismen som tilsier at risikoen for mer vold ikke vil være mindre ved å la være å hente dem.

Fra et moralsk ståsted er likegyldigheten også vanskelig å forsvare. Situasjonen er dramatisk for kvinner som kan dømmes uten rettferdig rettssak eller brukes som brikker mot Tyrkias militære inntog i regionen. Barn er heller ikke ansvarlig for foreldrenes valg og blir dratt med i dragsuget. Belgia er ikke så mye større enn Norge, men har begynt å hente belgiske barn etter at den føderale staten mot slutten av 2018 ble dømt til å hente hjem barn hvis mødre sitter fengslet i Syria.

Norge er en del av det globale sikkerhetsbildet. I desember 2018 mente PST at om lag 100 norske statsborgere hadde reist ned til konfliktområdene. 30 var drept, 40 var kommet hjem og 30 ble antatt å befinne seg i Syria. Halvparten var kvinner. I tillegg kom over et tyvetalls barn. Hvor mange som vil komme tilbake er uklart. I forrige uke slo statsminister Erna Solberg fast at nordmenn som har dratt til Syria for å krige for IS, skal få reise tilbake til Norge med barna sine, men må regne med å bli straffeforfulgt. Dette utgjør ingen ny vending i praksisen så langt.

Fra norsk side vil man heller forholde seg til rettsinstansene i Syria og Irak og bidra til å bygge sivile institusjoner der. Norge sitter på gjerdet. Hvorfor? Har man gjort seg en nøktern vurdering om at det lave antallet individer det er snakk om er en akseptabel pris å betale av hensyn til sikkerheten her til lands? I sin trusselvurdering for 2018 påpekte PST følgende: «Dersom personer som har oppholdt seg i Syria eller Irak, vender tilbake til Norge for å gjenoppta kontakten med ekstreme islamister her i landet, vil dette kunne påvirke trusselen i negativ retning.»

USA har tilbudt hjelp med transport av fremmedkrigerne og deres familier. Et slikt tilbud bør tas på alvor. Å ha erfarne fremmedkrigere som fortsatt kan hate Norge, med koner som kan ha hatt uklare roller i IS og med barn som vil kreve tett og langsiktig oppfølging, hjemme igjen er ingen drømmeløsning. Det vil bli en krevende og ikke risikofri prosess. Likevel er en slik utfordring håndterbar for vårt rettssystem og vårt samfunn. Den er også i tråd med den moralske forpliktelsen som Norge har om ikke å eksportere mer terrorisme andre steder.

Nesten alt er bedre enn å snu ryggen til, lukke øynene og la terrorister og deres familie fordufte i Syria eller Irak i dag for å begå mer terror andre steder i morgen.

Kronikken av Paris-journalist Vibeke Knopp Rachline og AreaS leder Franck Orban stod på trykk i Dagsavisen 22. februar 2019.


Franck Orban
Førsteamanuensis
Avdeling for økonomi, språk og samfunnsfag
Leder av forskergruppen AreaS

Se faglig profil

Emneord: Jihadisme, Fremmedkrigere, Midtøsten, Syria, Sikkerhetspolitikk Av Franck Orban
Publisert 22. feb. 2019 10:13 - Sist endret 5. mars 2019 16:38