Saken ble først publisert i Moss avis.
Vi har lest høringsdokumentet til Planprogram Kommunedelplan for bolig i Moss kommune som ble sendt til offentlig ettersyn 15. mars i år etter at formannskapet tidligere enstemmig hadde vedtatt forslaget fra kommunedirektøren. Om formålet med planprogrammet skriver kommunedirektøren at den skal følge opp visse samfunnsmål og «styrke kommunen som boligpolitisk aktør». Det er et godt utgangspunkt for en framtidig boligpolitikk. Likevel sier planprogrammet lite konkret om hva en slik styrking skal innebære utover å peke på temaer som vil belyses i en etterfølgende planprosess. I teksten nedenfor reflekterer vi over hvordan styrkingen av Moss kommune som boligpolitisk aktør kan skje.
Moss har ifølge Statistisk Sentralbyrå 819 dekar tilgjengelig for ny boligbebyggelse. 199 dekar er areal med forettingspotensiale innenfor bebygde områder. Planprogrammet kan for eksempel gi en tydelig retning for den kommende planprosessen om hva kommunens rolle skal være som aktør i bruken av ledige tomtearealer. Ønsker kommunen en mindre markedsbasert boligforsyning kan kommunen bruke disse arealene til i større grad å styre boligforsyningen i ønsket boligpolitisk retning. En politikk i den retning kan inkludere kjøp og salg av tomtearealer gjennom MK Eiendom, salg av kommunale boliger til under markedspris, bygging av flere nye kommunale utleieboliger som etter noen år kan selges til leieboerne til under markedspris (såkalte leie-til-eie modeller), samarbeid med boligbyggelaget, (fortsatt) aktiv bruk av Husbankens virkemidler, krav til nye boliger (universell utforming, lys- og lydforhold, boligstørrelse). Vårt inntrykk er at Moss kommune lenge har vært passive i utviklingen av byens boligforsyning, og at utbyggernes interesser har blitt dominerende. Moss kommune er her i selskap med mange andre kommuner som har latt utbyggernes interesser dominere retningen på lokal boligbygging.
Men det er også et faktum at Moss kommune har vært mer aktiv enn de andre Østfoldbyene med å bruke virkemidler fra Husbanken slik at flere husstander med lavest inntekt har kunnet bli eiere av egen bolig. Et annet faktum er at Moss kommune også har vært mer aktiv enn de andre Østfoldbyene med å bruke virkemidler fra det statlige Integrering- og mangfoldsdirektoratet (IMDi), noe som betyr at flere har kommet i lønnsarbeid og dermed at mulighetene til å kjøpe egen bolig har økt.
Likevel er det, som beskrevet i høringsdokumentet, fortsatt mange som leier bolig. En stor andel av de som leier bolig har lav inntekt, de bor trangt, de har ustabile boforhold, og mange har innvandrerbakgrunn. Vi finner ikke spor av konkrete tiltak som har som mål å gjøre noe for husholdningsgruppene som i dag leier bolig. Svak tilknytning til arbeidsmarkedet, kombinert med høye boligpriser, synes å nødvendiggjøre alternative finanseringsløsninger for stadig flere av husholdningsgruppene som leier. I en slik situasjon synes «Leie-til-eie modeller» å være et stadig mer attraktivt virkemiddel. Den videre planprosessen kan si noe også om dette.
Plan- og bygningsloven gir hjemmel for å vedta reguleringsbestemmelser om at småhus skal ha alle hovedfunksjoner (stue, kjøkken, soverom, bad og toalett) på bygningens hovedplan. Moss kommune har brukt denne hjemmelen til å kreve minst 50 prosent tilgjengelige boenheter. Dette er ambisiøst – for eksempel har Trondheim kommune krav om at minst 30 prosent av nye småhus skal ha tilgjengelige boenheter. Men det hjelper ikke å være ambisiøs i kommuneplanen hvis ambisjonene ikke følges opp i praksis. Nylig har kommunen fullstendig fraveket denne ambisjonen i detaljreguleringsplanen for Heimdalsenga felt B6 (Arkivsak 20/510 – 22). Her stilles ikke krav om tilgjengelighet i noen av de 25 boligene. Boligfeltet ligger for øvrig i gul støysone. Det ville neppe ha tilfredsstilt bestemmelsen i høringsdokumentet om at Moss kommune skal legge FNs bærekraftsmål til grunn i all samfunns- og arealplanlegging dersom denne planen hadde vært til behandling nå?
Det fortjener også å bli diskutert om det som et ledd i utviklingen av kommunens hjemmetjenester skal innføres visse minimumskrav i reguleringsplanene slik Stavanger kommune har gjort med en bestemmelse om at ca. 2/3 av boligene i nye reguleringsplaner skal være minst 55 kvadratmeter. Sentrumsnære arealer kan prioriteres for småboliger for eldre og funksjonshemmede. Dette gir kortere vei for hjemmetjenestene og kan dermed virke tidsbesparende – og kostnadsbesparende? - for disse tjenestene, og redusere klimautslippene.
Folkehelseprofilen 2021 for Moss forteller at det bor langt flere enslige over 45 år i Moss enn i gjennomsnittet av landet. Mange enslige har dårlig økonomi, noe som gjør at de må søke seg til de mindre boligene fordi disse ofte er de billigste. For mange år siden hadde Husbanken krav om at en bolig til permanent opphold ikke skulle være mindre enn 45 kvadratmeter og ha eget soverom. Mindre boliger ble ansett for å være uegnet til permanent opphold for enslige voksne. Studentboliger og institusjonsboliger var derfor unntatt. Et arealkrav om minste størrelse på permanente boliger kan signaliseres som diskusjonspunkt i den videre planprosessen.
Planen skal være ferdig til høsten neste år. Men det er ingen bestemmelser som hindrer politikerne i Moss å anvende de gode ideene alt nå.