Samsvarer fylkesnemndas begrunnelser med gjeldende norsk og internasjonal rett når de regulerer samværsretten mellom barn og foreldre?
Det er ett av spørsmålene som forsker Tina Gerdts-Andresen ved Avdeling for helse og velferd stiller i kjølvannet av studien «Fastsettelse av samvær ved omsorgsovertakelse; En analyse av hvordan fylkesnemnda begrunner sin utmåling». Studien retter fokus mot nettopp hvilke begrunnelser som gis for fastsettelse av samvær mellom barn og foreldre ved vedtak om omsorgsovertakelse.
Forskeren mener funnene i studien, som ble publisert i det juridiske tidsskriftet Kritisk Juss gir grunn til bekymring.
- Studiens resultat åpner for muligheten for at flere barn og foreldre har en uforholdsmessig streng samværsregulering etter omsorgsovertakelse, sier hun og legger til:
- Den bidrar også til et større grunnlag for å vurdere hvorvidt det er behov for å gjøre justeringer i eksisterende praksis på området.
Studien inngår som del av en større studie med fokus på barns rett til familieliv etter omsorgsovertakelse. Kun et fåtall av fylkesnemndenes avgjørelser om samvær bringes inn for domstolene og enda færre behandles av mer enn tingretten. Det er derfor i stor grad fylkesnemndene som utformer samværsretten i praksis. Høgskolelektor Gerdts-Andresen har blant annet studert hvilke begrunnelser som gis for fastsettelse av samvær mellom barn og foreldre ved vedtak om omsorgsovertakelse. Dette har hun gjort ved å gjennomgå 91 fylkesnemndsvedtak lagt ut på Lovdata i perioden 1. juli 2018 til 31. desember 2019.
På kollisjonskurs med menneskerettighetene?
Gerdts-Andresen sier det ikke kan utelukkes at det er nødvendig med streng regulering av samvær, men at enhver regulering krever en særskilt begrunnelse. Denne begrunnelsen er i følge henne nært fraværende i det gjennomgåtte materialet. Forskeren mener derfor det er nødvendig at barneverntjenesten selv går inn i egne saker, og vurderer begrunnelsen for samværsreguleringen som foreligger.
"Studiens analyser viser en praksis på tvers av fylkesnemndsembeter, og hvor det sjelden fremkommer faglige begrunnelser relatert til samværsreguleringen og det enkelte barns særlige behov spesielt."
Tina Gerdts-Andresen, forsker ved Høgskolen i Østfold
Studien tegner ifølge forskeren et bilde av:
- en standardisert vurderingsnorm på tvers av de ulike fylkesnemndsembeter.
- en vurderingsnorm som står i misforhold til barn og foreldres konvensjonelle rettigheter, og derav også i misforhold til gjeldende norsk rett
Hun mener funnene i studien aktualiserer et behov for politisk tydelighet knyttet til bruk av tilknytningsprinsippet, samt vekting av det biologiske prinsipp i barnevernsaker. Norge har i økende grad fått en rekke barnevernsaker mot seg i Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD). Siden september 2019 er Norge dømt i seks barnevernssaker for brudd på barn og foreldres rett til familieliv etter menneskerettighetene (EMK) artikkel 8.
- Av EMD sine avgjørelser fremheves det blant annet mangler i det faglige beslutningsgrunnlaget, og en utydelighet for nødvendigheten av omfanget av kontaktreguleringen mellom barn og foreldre når barn er under offentlig omsorg, forteller Gerdts-Andresen.
Hun understreker at avgjørelsene i EMD er enkeltsaker, men at de likevel aktualiserer spørsmålet for hvordan kontakt reguleres mellom barn og foreldre i saker om omsorgsovertakelse.
- Spørsmålet er om sakene som er behandlet i EMD er å forstå som enkeltstående saker, eller om de tegner et større bilde av en praksis som står i misforhold til gjeldende internasjonal rett, sier hun.
For lite differensiering
Selv om utvalget i studien er begrenset er funnene i den langt på vei sammenfallende med avgjørelsene fra EMD, ifølge Gerdts-Andresen.
- Studiens analyser viser en praksis på tvers av fylkesnemndsembeter, og hvor det sjelden fremkommer faglige begrunnelser relatert til samværsreguleringen og det enkelte barns særlige behov spesielt, forteller hun.
Ifølge forskeren fremstår begrunnelsene som generelle, og med generalisert terminologisk ordbruk. I studien konkluderes det blant annet med at fylkesnemndas begrunnelser kan gi et inntrykk av at fylkesnemnda tildeler et (samværs)gode når de fastsetter samvær uten at det synliggjøres hvilke særlige forhold som krever slik regulering.
Gerdts-Andresen skriver at «nødvendigheten av de ulike reguleringer som fastholdes fremstår svakt til ubegrunnet, ut over det faktum at barnet blir tatt under offentlig omsorg.
Hun påpeker også at flere foreldre fremholdes med «normalt god samværskompetanse», men at det ikke fremkommer noen differensiering i kontaktregulering basert på foreldrenes samværskompetanse, barnets utvikling, barnets alder eller samarbeidsklima i saken. Ifølge studien vektlegges heller ikke allerede etablerte samværsordninger. Sakene som er gjennomgått viser også en omfattende nedjustering av barn og foreldres samværshyppighet og omfang i det plasseringshjemmelet endres til omsorgsplassering.
Barnets rettigheter må styrkes
Ifølge Gerdts-Andresen aktualiserer studien både et behov for å justere fylkesnemndas praksis, men også behov for en større samfunnsdebatt knyttet til biologisk prinsipp og dens rolle i norsk og internasjonal rett.
- Av det analyserte materialet fremkommer det forhold som også påvirker den barnevernfaglige saksbehandlingen særlig relatert til oppfølging av barn og foreldre etter omsorgsovertakelse og regulering av samvær. Dette er forhold som henger nøye sammen med politiske føringer, påpeker hun.
Forskeren sier fylkesnemndspraksisen slik den fremkommer i studien, synliggjør et behov for justeringer for at praksisen skal samsvare med gjeldende rett, både ved synliggjøring av de faglige begrunnelser og vekting av ulike vilkår for inngripen i samværsretten.
- Og kanskje viktigst, ved en tilnærming og forståelse av at barns kontakt med biologisk nettverk er en rettighet barn har, med en sterk egenverdi i seg selv. Den skal derfor vedlikeholdes, sier Gerdts-Andresen.