Vis sammendrag
Denne rapporten handler om flyttinger av barn i regi av barnevernet. Forskningsprosjektet har to overordnede fokusområder: 1) plasseringer i familie˗ og nære nettverksfosterhjem og 2) tilbakeføring til foreldrehjemmet etter plassering i fosterhjem eller institusjon. I oppdraget fra Bufdir er det bestilt til sammen 22 problemstillinger for disse to fokusområdene som skal undersøkes og besvares. Oppdraget er gjennomført av forskere ved Universitetet i Sørøst˗Norge, Institutt for helse˗, sosial˗ og velferdsfag. Formålet med studiene har vært å få kunnskap om hvordan familie˗ og nettverksplasseringer fungerer og virker for de involverte. Likeledes å skape kunnskap om tilbakeføringer, slik som hvor mange barn som tilbakeføres etter et opphold utenfor hjemmet, hvordan tilbakeføringen foregår, og hvilke tiltak som tilbys barn og foreldre der tilbakeføring gjennomføres. Andre formål har vært hvordan vurderinger dokumenteres, og hvordan forberedelser og gjennomføring av tilbakeføringer etter en plassering i fosterhjem eller institusjon foregår. I tillegg har prosjektet gjennomført to systematiske litteraturstudier på de samme områdene. Disse studiene er fremstilt i to forskningsrapporter (Gerdts˗Andresen et al., 2022a; Gerdts˗Andresen et al., 2022b). Datamaterialet i rapporten er basert på to kilder: kvalitative intervjudata og kvantitative retrospektive journaldata. Dataene fra intervjuene ble først kodet etter de problemstillingene som lå i oppdraget. Disse ble lagt inn i NVIVO og analysert i samsvar med prinsipper i tematisk analyse. De kvantitative dataene fra journalene ble bearbeidet gjennom bruk av et kodeskjema for de 1324 journalene. Det ble benyttet ulike statistiske analysemetoder for å belyse de relevante problemstillingene som lå i oppdraget. Hovedfunn når det gjelder familie˗ og nettverksplasseringer er at familiefosterhjem har vært plasseringsalternativ i cirka 1/3 av utvalget som er studert via journaldata. Journaldatastudien viser også at ved svært mange av disse sakene foreligger mangelfull dokumentasjon. Videre mangler dokumentasjon av politiattest i 69 prosent av sakene, mens godkjenningsrapport for familiefosterhjem kun er dokumentert i 10 prosent av de studerte sakene. Barn er i liten grad tatt med på råd i spørsmål om hvor de skal bo, også ved familie˗ og nettverksplasseringer. I saker der barn var fylt 6 år på tidspunkt for flytting, var barnets mening dokumentert i 13 prosent av tilfellene, mens i de resterende 76 prosent forelå ingen dokumentasjon på at barnet hadde blitt spurt. Der barnets mening er dokumentert, ser vi at de var enig i flytting i 80 prosent av sakene. Barn fortalte at det kjennes trygt å komme til noen de kjenner, samtidig som de kan føle at de forstyrrer familien de kommer til. Fosterforeldre i slekt og nært nettverk opplever gjerne å bli kontaktet av barnevernet når en situasjon blir akutt, og plasseringen gjøres ofte midlertidig. Når dette gjelder familie, kan det være vanskelig å si nei, selv om oppgaven gjerne er større enn det man er klar til å ta på seg. Flere opplever å stå alene i oppfølging både av barnet og av foreldre. Hovedfunn når det gjelder tilbakeføringer viser at både barn, foreldre, beredskapsforeldre, fosterforeldre og samarbeidsinstanser opplever fravær av planlagte tilbakeføringer. Dokumentasjon av mål for plassering mangler i 71 prosent av de studerte tilfellene. Lignende funn gjelder manglende oppfølging av foreldre og mangel på hjelpetiltak som kan muliggjøre tilbakeføring. I 84 prosent av sakene der barnet bor i fosterhjem eller nært nettverk, foreligger ingen dokumentasjon på tilbakeføringsplan. Barn og foreldre opplever i liten grad å bli involvert i planlegging og gjennomføring av tilbakeføring. Journalstudiene viser imidlertid at i et flertall (72 %) av sakene er det dokumentert at barna har blitt spurt om de vil tilbakeføres. Dokumentasjon på hvorvidt foreldre er spurt om sine tanker rundt tilbakeføring, foreligger i mindre enn halvparten av sakene. Det er lite dokumentasjon på at foreldre er informert om hva en tilbakeføring vil innebære, eller spurt om hvilken hjelp og støtte de ville trenge i en slik prosess. De sakene der barnevernstjenesten har snakket med foreldrene i forbindelse med tilbakeføringen, viser seg å ha tre ganger så høy andel av planlagte tilbakeføringer som der dette ikke er dokumentert. Igangsatte hjelpetiltak i forkant av tilbakeføringen er assosiert med fire ganger så stor sannsynlighet for planlagt tilbakeføring. Årsakene som hyppigst begrunner tilbakeføring, er oppsigelse av plass (12,6 %), fulgt av at barn blir værende i foreldrehjemmet og motsetter seg å dra tilbake til plasseringshjem (9,7 %). Til sammenligning oppgis endringer i foreldrenes omsorgsevne som årsak i åtte prosent av sakene. Barnevernsansatte fremhever at foreldrenes medvirkning avhenger av om de jobber i riktig retning mot å få en tilbakeføring, blant annet om de har akseptert at barna er omsorgsplassert, eller om de primært fører saken videre i rettsapparatet. Institusjonsansatte på sin side beskriver et systematisk samarbeid med foreldre i saker hvor det er planlagt tilbakeføring. De knytter god praksis ved tilsiktet tilbakeføring til om samarbeidet i forkant har vært godt, at det har skjedd positive endringer i holdninger til tilbakeføring, betydningen av teamarbeid og at det er en helhetlig plan for gjenforeningen og oppfølging i ettertid. Dokumentasjonsgraden på barnevernets samarbeid med andre instanser er gjennomgående lav. Barnevernsansatte uttrykker et sterkt ønske om gode samarbeid med øvrig hjelpeapparat, men erfarer at dette er krevende å få til i praksis. Når det lykkes, fremstår det mer som skippertak enn som følge av en helhetlig plan. Enighet mellom barnevernet og alle de andre partene øker sannsynligheten for en tilbakeføring. Ved enighet om ikke å tilbakeføre er det kun enighet mellom barnevernet, barnet og fosterforeldre som har en statistisk signifikant assosiasjon. Studiens konklusjoner og implikasjoner som presenteres i rapportens del IV, kan oppsummeres som følger: Skadevirkninger ved mange og utilsiktede flyttinger. Det er knyttet bekymring og et stort alvor til at barn utsettes for en ustabil oppvekst under det offentliges omsorg. Det er viktig at disse barna og ungdommene får trygghet, stabilitet og forutsigbarhet i nære relasjoner og omsorgsbase, da dette en forutsetning for å kunne ivareta barnet og bidra til positiv utvikling. De mange flyttingene er nært forbundet med barns mangelfulle medvirkning i de beslutninger som fattes. Ansatte i barnevernet påpeker at barn er sårbare, og at medvirkning må vurderes opp mot risiko for følelser av skyld, skam, dårlig samvittighet, ansvar og lojalitet. Det stilles spørsmål ved om hvorvidt spesialiserte funksjoner bidrar til at barn i større grad får medvirke i flytteprosessene. Viktigere enn spesialisering er at det skapes en kontekst for medvirkning som tar hensyn til barnets alder, modenhet, sårbarhet og tillit. Studien viser mangelfull dokumentasjon og oppfølging av familie˗ og nettverksplasseringer. Plassering i slekt og nært nettverk skjer ofte brått, noe som kan gjøre det vanskelig å følge vanlige rutiner. I de undersøkte sakene finner vi at det mangler dokumentasjon på politiattest i 69 prosent av tilfellene. Studien viser også at det er manglende oppfølging av disse omsorgsplasseringene. Dette er bekymringsfullt, da det er viktig at også disse fosterhjemmene får nødvendig veiledning og oppfølging for å kunne sikre barnet en stabil og god omsorg. Utskifting av kontaktpersoner fører til mangel på kontinuitet i oppfølgingen av og kontakten med barn, foreldre og øvrige samarbeidspartnere. Stadige utskiftinger bidrar til uforutsigbarhet. Dette kan være med å forsterke inntrykket av at beslutninger om flyttinger og tilbakeføringer styres av tilfeldigheter og uforutsigbarhet. Manglende oppfølging hindrer samarbeid om planlegging av tilbakeføring. Forholdet mellom barnevernstjenesten og foreldre er ofte preget av konflikt og lange perioder med pågående saker i rettssystemet. Dette kan vanskeliggjøre et samarbeid om planlegging av tilbakeføring. I studien mangler dokumentasjon på tilbakeføringsplan i 84 prosent av de studerte sakene der barnet bor i fosterhjem. Stabilitet og kontinuitet i kontakten mellom barnevernet og familien mens barnet er plassert, vil kunne bidra til mer planlagte, mer skånsomme og mer vellykkede tilbakeføringer. Udekkede hjelpebehov i etterkant av tilbakeføring. Studien viser at lite støtte fra hjelpeapparatet er på plass når barn tilbakeføres til foreldrene. Foreldre opplever at oppfølging etter tilbakeføring er lite systematisk og helhetlig, og at det består av fragmenterte, kortvarige og noe tilfeldig bruk av både interne og eksterne tjenester. Det er et stort behov for en større grad av oppfølging og støtte av foreldre og barn, både i tilbakeføringsprosessen og etter tilbakeføring. Videre er det behov for at flere tjenester kobles på, og at hjelpen koordineres. Faglige anbefalinger: Prosjektrapporten avsluttes med faglige anbefalinger ved plassering i familie˗ og nettverksfosterhjem, og ved tilbakeføring til hjemmet etter plassering i fosterhjem eller institusjon. Likeledes beskrives anbefalinger på systemnivå i barnevernstjenestene og anbefaling når det gjelder fremtidig statistikk innen barnevernsfeltet.
