Å vokse opp som utenlandsadoptert i Norge kan oppleves ensomt. For dem som i tillegg bryter med normer for kjønn og seksualitet, blir utsattheten enda mer sammensatt.
Det er blant innsiktene som kommer fram i en pågående forskningsstudie der professorene Lin Prøitz og Lilliana del Busso fra Høgskolen i Østfold sammen med professor Yan Zhao fra Nord universitet, undersøker voksne LHBTQA+ utenlandsadoptertes erfaringer med diskriminering, med særlig vekt på det som kalles rasialisert seksualisering, altså der rasisme og sexisme flettes sammen i den diskriminerende handlingen eller ytringen.
– Skeive utenlandsadopterte kan oppleve minst tre former for utsatthet på én gang: det å være adoptert og med det ha opplevd traumatisk separasjon tidlig i livet, det å se annerledes ut enn familien og majoritetsbefolkningen, og det å bryte med normer for kjønn og seksualitet, forteller Prøitz.
Intervjuet tolv voksne
Studien bygger på tolv kvalitative livsbiografiintervjuer med voksne LHBTQA+ utenlandsadopterte fra ulike deler av Norge. Deltakerne er adoptert fra land i Sør-Amerika og land i Asia, og er i aldersspennet fra 20- til 60-årene. De identifiserer seg som ikke-binære, trans, bifile, panfile, aromantiske, lesbiske, homofile og skeive.
Prøitz understreker at tolv informanter er et lite utvalg som ikke kan generaliseres til alle adopterte i Norge, men at studien gir viktig dybdekunnskap om levde liv det finnes svært lite forskning på og som dermed har stor overføringsverdi til lignende studier der kroppslighet, rasisme og sexisme, og lhbtq+fobi er sentralt.
– Det finnes kunnskap om LHBTQA+-personers utsatthet for psykisk uhelse, og kunnskap om norske utenlandsadoptertes erfaringer med rasisme. Det vi mangler, er forskning som samler disse erfaringene i ett skjæringspunkt, sier hun.
Rasismen ble mer seksualisert med alderen
Funnene viser at deltakerne har erfart rasisme gjennom hele oppveksten, fra subtile former for annerledesgjøring til direkte mobbing og utfrysing. Dette dreier seg om kommentarer på utseende, hudfarge, hårfarge med mer.
– Ensomheten ligger ofte i manglende forståelse og støtte under slike hendelser. Det er bred enighet om at rasisme er noe som skal bekjempes. Likevel skjer det hele tiden at rasisme bagatelliseres, og at ulike rasistiske ytringer ikke anerkjennes som rasisme, sier Prøitz.
Ett hovedproblem er at rasisme reiser spørsmål om skyld og ansvar, som sosiolog Anniken Hagelund har påpekt i sin forskning.
– Å stå opp for den som utsettes for sexistisk og rasistisk utsagn, innebærer for mange en forståelse om at de da, og med det, også peker ut den som ytrer diskrimineringen som rasist. Og ingen vil vel ta ansvaret og skylda for det? Svært få vil være den skyldige i rasisme, sier Prøitz.
Dette ble tydelig i Sumaya Jirde Alis erfaring med rasisme, der Atle Antonsen skrek «shut the fuck up» til henne, mens han dagen etter uttrykte en beklagelse «hvis» hun opplevde hans «dustehumor» som «teit», men vektla at det ikke var vondt ment.
Sterkt inspirert av lege og filosof Frantz Fanon, bygger forskerteamet på funn fra kritisk forskning på rasisme i Norge (se f.eks. religionshistoriker Alexa Døving, fagpedagog og kjønnsforsker Stine Helena BangSvendsen), som alle påpeker at selv om begrepet «rase» ikke viser til noe fysisk virkelig, så har begrepet en reell eksistens som forestilling som griper inn i mange menneskers liv. Det betyr at mennesker som ikke selv erklærer seg og identifiserer seg som rasister, kan komme med ytringer og handlinger som er rasistiske, og som får en helt konkret effekt på de menneskene som blir utsatt for det.
Etter hvert som deltakerne i studien ble tenåringer og unge voksne, beskriver mange at rasismen ble mer seksualisert.
– Deltakerne erfarer at diskrimineringen bygger på arven etter koloniale og patriarkalske maktstrukturer, med utgangspunkt i en borgerlig, vestlig og hvit kulturell norm. Dette er synlig og helt konkret erfart fra deltakere som opplever rasialisert seksualisering gjennom stereotype og «pornofiserte» forestillinger om «den andre», sier Prøitz.
Som sosialantropologen Marianne Gullestad påpekte på slutten av nittitallet, er det norske selvbildet et bilde av et uskyldig folk, uten forbindelser til kolonialismen. I dag har befolkningen bredere kunnskap om at også nordmenn deltok i slavehandel. Likevel preger narrativet fra den tiden, nordmenns selvforståelse den dag i dag.
– Dette blir helt konkret når en kvinnelig deltaker adoptert fra Asia får høre fra menn at «jeg har en greie for asiatere», eller når en homofil deltaker adoptert fra Sør-Amerika opplever at det eksplisitt spørres om rase og etnisitet, og at «utseendepreferanser» er innebygd i kategoriene på norske nettdatingplattformer, sier Prøitz.
Rasisme og rasialisert diskriminering forekommer på alle samfunnsnivåer og områder i Norge, ifølge sosiolog Arnfinn Midtbøen, til tross for at nesten ingen i Norge identifiserer seg med rasistiske ideologier. Denne logiske bristen betyr at den som utsettes for rasisme, får en dobbel byrde å bære i mangel på andre menneskers forståelse og anerkjennelse.
Dobbel takknemlighetsgjeld
Prøitz trekker også fram et annet funn hun mener fortjener oppmerksomhet: opplevelsen av det hun beskriver som en «dobbel takknemlighetsgjeld».
– Mange adopterte kjenner på en forventning om å være takknemlig, for å ha blitt reddet, og for å ha fått komme til Norge og en norsk familie. Mange er jo oppriktig glade for det, slik de fleste nordmenn generelt opplever at de er heldige for å være født i akkurat Norge. Samtidig ser vi også en ambivalens blant deltagerne. Noen opplever at denne gjelden begynner å bli veldig tung å bære, sier hun. Et annet moment vi ser, er deltagernes sterke handlekraft og deltagelse i egne liv. Vi ser mennesker som lever med- og i utsatte kontekster og hverdagssituasjoner, som har en insisterende kraft til å stå opp for seg selv, som tar igjen, og som finner egne stier og nettverk som gir styrke, rom og rike liv.
Pågående forskning
Studien er ikke avsluttet, og Prøitz er tydelig på at funnene foreløpig er preliminære. Forskerteamet vil analysere materialet videre og publisere resultatene i vitenskapelige tidsskrifter.
Yan Zhao har phd i hvithetsstudier og adopsjon, Lilliana Del Busso har jobbet mye med kroppslighet og kritisk psykologi med feministiske perspektiv og Lin Prøitz selv har lang erfaring fra kvalitative feministiske mediestudier og lever selv skeivt og er utenlandsadoptert. Sammensetningen av erfaringer og egen kroppslighet i forskningen er noe forskerteamet mener bidrar til å skape tillit mellom deltagere og forskere fordi vi ikke er noen som kommer utenfra og forsker på ‘de andre’. Det tar noe ned maktubalansen som ofte finnes i forskning.
Presenterer på OsloPride
Mandag 22. juni presenterer Prøitz og kollegene foreløpige funn på PrideHouse under OsloPride, i samarbeid med organisasjonen Skeiv Verden. Arrangementet vil også inkludere skjønnlitterære forfattere og litteraturforskere som arbeider med skeiv adopsjonslitteratur, samt en åpen workshop for publikum.