Empati har blitt satt i fokus fra flere vitenskapelige vinkler. Det dreier seg om handlinger og relasjonen mellom mennesker, om interne holdninger i vårt sinn, og om hvilke nevrobiologiske prosesser som understøtter sinnet vårt og våre relasjoner. Empati dreier seg mer spesifikt om medfølelse eller evnen til å føle seg inn i andres følelser. Tenk for eksempel på måten vi kan føle andres frykt når vi ser på en skrekkfilm, eller hvordan vi føler andres smerte når vi er vitne til en ulykke hvor noen skader seg. Dette er empati i sving. Hva mer eksakt empati koker ned til psykologisk, nevroanatomisk, og nevrokjemisk er omkretset av betydelig deskriptiv kompleksitet. Vi har derfor flere ulike teorier om hvordan empatiske prosesser best kan forklares sett i lyset av vitenskapens ulike lamper og luper (husk imidlertid at flere enn én teori kan være riktig her, for de kan observere forskjellige aspekter ved empati og forholde seg til ulike analysenivåer). Det gjør ikke saken lettere at begrepet empati ser ut til å fange opp mer enn en ting (det er forskjellige typer empati).
På toppen av denne tilstanden av lett vitenskapelig forvirring rundt hva empati er, sitter vi med vriene spørsmål rundt hvilke sosiale effekter empati har, og det relaterte normative spørsmålet om empati summa summarum er «bra» eller «dårlig» – og eventuelt under hvilke betingende omstendigheter det er bra eller dårlig. Empati omfatter både den som føler medfølelse og den man føler medfølelse med, så her er det mer enn ett hensyn inne i bildet. I tillegg til selve empatirelasjonen må vi forholde oss til alle de indirekte effektene empati kan ha. Empati kan – for å bruke et passende ord nå om dagen – smitte. Empati reiser også spørsmål rundt rettferdighet. Der empatisk omsorg er et gode for den som blir tatt hånd om, hva da med de som ikke får omsorg og ikke blir tatt hånd om?
Empati er karakteristisk menneskelig. Men vi må ikke glemme at empati er noe vi også finner hos mange av de andre dyrene. Den kjente primatologen, Frans de Waal, har nøye studert det sosiale samspillet mellom individer i andre primaters samfunn, og hans hovedfokus vært på bonoboene og sjimpansene. Bonoboer og sjimpanser er genetisk svært like mennesker (mer enn 97% identiske) og veiskillet i evolusjonens tre, der vi gikk en vei og de gikk en annen, er ikke langt unna i tid (et sted mellom 5 og 7 millioner år siden hvilket bare er et øyeblikk siden i evolusjonær målestokk). De adferdsmessige likhetstrekkene mellom menneskelig sosial interaksjon og den vi finner i andre primater er slående (de Waal, 2005). En av de mest påfallende likhetene er den sentrale rollen empati – altså medfølelse for andre – spiller.
Mennesker er heller ikke de eneste dyrene som har utviklet en sofistikert gruppemoral. Dette er noe vi blant annet også finner hos de andre primatene (Sapolsky, 2018; de Waal, 2006) – og dette er noe man dessuten finner hos andre avanserte pattedyr som elefanter (de Waal, 2019). Empati spiller en såpass viktig rolle i denne primatologiske gruppemoralen at de Waal konkluderer med at moral er utenkelig uten empati. Empati er med på å styre det sosiale systemet i gruppen mot harmonisk sameksistens. For eksempel vil mat som individer i en gruppe sjimpanser får tak i typisk omsorgsfullt (og forbilledlig) fordele seg blant de øvrige individer i gruppen i løpet av få minutter (de Waal, 2019, Kap. 1). Mennesker har spesialisert seg innen empati som psykologisk redskap og brukt denne egenskapen til å frembringe gradvis mer sofistikerte former for samarbeid. Vi har siden tilbaketrekningen av siste istid (for ca. 11500 år siden) beveget oss fra mer lokal gruppemoral til mer kompleks, hierarkisk, og sosialt omfattende samfunnsmoral. Slik sett ville betegnelsen homo empathicus være en passende titulering for mennesket som vesen. Samarbeid er et mer definerende kjennetegn enn konkurranse (de Waal, 2019).
Samfunnsmoralen er ikke noe som simpelthen utvikler seg gjennom sosialisering og læring i et samfunn. Sosialisering og læring spiller en viktig rolle, men krever en nevrobiologisk plattform. For å forstå utviklingen av moral i et individ, eller i et samfunn av individer, må vi sette pris på det intrikate samspillet mellom arv («født sånn») og miljø («blitt sånn»). Mennesker er medfødt empati som gjør at vi tar inn over oss smerten og lidelsen til dem rundt oss, en moralsk sans som gjør oss i stand til å skille mellom «snille» og «slemme» handlinger, og en grunnleggende rettferdighetsfølelse (Bloom, 2013), og dette er universelle menneskelige trekk barn utvikler før sine språklige ferdigheter. Disse medfødte trekkene er noe vi også finner i rikt monn hos de andre primatene (de Waal, 2006).
Fra et tradisjonelt mer negativt syn på menneskelig natur, har dette moralske synet på mennesket har fått en renessanse i kjølvannet av konvergerende forskning fra flere hold. Hjerneforskere som Jaak Panksepp (1998), Robert Sopalsky (2018), og Antonio Damasio (2018) kaster lys på hvordan empatiske og pro-sosiale egenskaper er knyttet til affektive emosjonelle systemer, som blant annet Panksepps (1998) ‘omsorg’ og ‘panikk’. Disse systemene gjør oss i stand til å løfte våre emosjonelle følelsesliv ut i den sosiale verden på måter som produktivt skaper, ivaretar, og styrker våre sosiale bånd. Psykologer, fra klassiske humanister som Carl Rogers og Abraham Maslow til kjente samtidige sosialpsykologer som Daniel Batson (2019), Matthew Lieberman (2015), og Mark Davis (1996) fremhever også empatiske evner viktige premisser for å leve lykkelige og meningsfulle liv.
Mennesker er hypersosiale vesener og vår lykke er tett knyttet til vår relasjon med spesifikke andre. Det kyniske synet på mennesket, al à Thomas Hobbes sitt homo homini lupus («mennesket er ulv mot menneske»), hvor mennesket er hardnakket kompetitivt, aggressivt, og innerst inne egoistisk, passer dårlig inn med den akkumulerte mengden vitenskapelige funn som viser altruistiske og empatiske sider ved menneskets sosiale adferd og psykologi. Psykologisk forskningen viser at empati er et dominerende trekk hos mennesker og at det generelt sett er altruistisk motivert (Batson, 2019) snarere enn egoistisk eller selv-opptatt. Det faktum at empati gjør at vi også genuint bryr oss om andre enn oss selv (for dem som har empati) virker lovende for rollen empati spiller i menneskelig moral.
Men selv om vi erkjenner at empati er en sentral del av menneskelig moral, er det langt fra alle forskere og filosofer som er ubetinget begeistrer over den rollen empati spiller i våre praktiske moralske hverdag. Psykologen, Paul Bloom (2016), er en av dem som har gått langt i retning av å betrakte empati som et forstyrrende element i våre moralske beslutninger og handlinger. Selv om han erkjenner hvilken sentrale plass empati har i menneskelig moral, argumenterer han for at empati i praksis fører til skjevbetraktninger, kortsiktighet, favorittisme, og dårlige beslutninger (Bloom, 2016: 2-3). Utfra dette vitenskapelig informerte, men normative, ståstedet pekes empati ut som medskyldig (hovedskyldig?) i lite flatterende handlinger og holdninger som rasisme, nepotisme, sexisme, og tilmed grusomheter som massemord. I samme gate, har empati blitt knyttet til negative fenomener som narsissisme, fanatisme, terrorisme, og besettelse (Breithaupt, 2019).
På mange måter danner Against Empaty (Bloom, 2016) et innsiktsfullt korrektiv til en rosenrød og overambisiøs fremstilling av hva empati er og hva det kan utrette rent praktisk. Dersom alle profesjonelle som pleier og hjelper, og alle som vil gjøre andre vel, blir sugd inn i den personlige problemene, smerten, og lidelsen til den pleietrengende eller lidende er det opplagt en overhengende fare for å selv bli utbrent, deprimert, og psykologisk utslitt. For mye empati, for direkte-følt, eller feiladressert empati kan undergrave evnen til å yte hjelp og derfor være kontraproduktivt (Sapolsky, 2018: 523; Bloom, 2016). Samtidig ser vi imidlertid at avisene for tiden er fulle av koronavirus-pasienter og pårørende som er takknemlige for den empatien og medmenneskeligheten pleiere og leger har utvist. Empati kan, men trenger altså ikke, være så intens at en empatisk person blir emosjonelt utslitt eller deprimert.
Problemet med det intellektuelle standpunktet til bøkene Against Empathy (Bloom) og The dark sides of empathy (Breithaupt, 2019) er imidlertid at de er temmelig ensidige og svartmalende. Og påstanden om at de negative siden ved empati overveier de positive sidene er både suspekt og tvilsom. Mye av materialet de bygger på brukes anekdotisk fordi sammenhengene der empati er implisert typisk trekker tungt på tolkning. Det kan være lett å sette empati inn i kriminelle plott ettersom empati nesten alltid er til stede i en eller annen form i en eller annen grad. Men var det empatisk nærhet og medfølelse eller emosjonell distanse og dehumanisering som bidro mest til Nazistenes grusomme handlinger mot Jødene under Annen verdenskrig (1939 til 1945)? En ting er å påpeke enkelte utfordringer og unntak som gir grunnlag for å anbefale begrenset begeistring for empati. En annen ting er å kaste ut babyen med badevannet. Vi må ikke miste av syne empatiens lyse sider – som dens rolle i altruistiske handlinger.
Det er en større bakenforliggende debatt her. Den dreier seg om det normative spørsmålet om man bør søke en streng, universell, og upersonlig form for etikk eller om etikken bør være mer fleksibel og romme de mange personlige og relasjonelle sidene ved enkeltpersoners moralske liv. Bør et etisk rammeverk, med andre ord, være såpass raust at det tillater at personer tar utgangspunkt i deres personlige moralske historikk og de relasjonene (f.eks. vennskapsrelasjoner) og interessene som faktisk gir deres subjektive liv mening (eller ikke)? Den første formen for etikk kaller jeg «hard etikk» og den andre «myke etikk» (egne notater). Affektiv empati er et premiss for en slik fleksibilitet som man finner i myk etikk. Jeg er for en slik fleksibilitet og, i likhet med filosofen Bernard Williams (1981), mener jeg den er nødvendig for å ivareta folks personlige integritet.
Det er mulig empati er blind på samme måte som kjærlighet er blind, men er det ikke likevel bedre og mer prisverdig om man i blant lar seg blende av kjærlighet snarere enn å ikke føle noe kjærlighet i det hele tatt? Hva ville vi si om en far eller mor som ikke følte en spesiell og personlig empatisk kjærlighet for nettopp sine barn? Empatisk omsorg er ofte skjevt distribuert, men når blir slike skjevheter etisk problematisk? Ikke alltid i alle fall.
Andre psykologer som nylig har bidratt til debatten, Jamil Zaki (2019) Daniel Batson (2019), presenterer et mer balansert syn på den moralske rollen empati spiller enn det Bloom (2016) tilkjennegir. Empati er som et Janus-ansikt; det kan i praksis være bra og gjøre verden bedre, men det kan også i noen tilfeller gjøre sosial skade eller urett og derfor være moralsk sett beklagelig. Et av de poengene Zaki (2019) er opptatt av er at empati på riktig sted, til riktig tid, og i riktig monn ofte er det som gjør menneskelige liv levelige. Dette er i tråd med det Daniel Batson finner gjennom sine mange empiriske studier av empati (Batson, 2019), hvor det blant annet kommer frem at for intens empati gjør personer mer opptatt av sin egen frustrasjon og smerte enn den hos dem de empatiserer med. Den empatiske personen må ha emosjonelt overskudd for å kunne hjelpe andre.
Både Zaki (2019) og Batson (2019) fremholder at de positive effektene av empati langt overveier de negative effektene overordnet sett. Empati har typisk positive effekter for den empatiske personen selv (Batson, 2019: 225-228), for mottagerne av empati (Batson, 2019: 220-223), og for samfunnet (Zaki, 2019). Et annet poeng Zaki løfter frem med forskning er at empati er en evne som kan læres og trenes. Man er ikke bare født med en fiksert plassering på en skala fra dyp-empatisk til psykopatisk, men kan bevege seg på det skalaen fra ens gitte utgangspunkt. Dette er viktig fordi det betyr at empati til en viss grad er en ferdighet (ikke bare et trekk) som vi kan jobbe med og håpe å bli bedre til.
Vi lever i en tid der empati kan være viktigere enn noensinne. Frans de Waal (2019) argumenterer for at empati er selve limet som holder samfunnet sammen. The age of empathy vektlegger hvor sentralt empati er for å få til samarbeid og skape sosiale strukturer som tilrettelegger for slik samarbeid. Gjennom praktisk talt hele sin evolusjonære historie har mennesker levd i små grupper (på 50 til 1000 individer) av jegere og sankere – og man finner fremdeles eksempler på dette i dag, f.eks. i regnskogen i Amazonas. For å overleve som sårbare nakenhudede skapninger ute i naturen i slike smågrupper, omgitt av farer, er man avhengig av svært gode evner til samarbeid. Evolusjonens tann har polert denne evnen og nedfelt den i våre gener. Vi er derfor genetisk utrustet for samarbeid fra fødselen av gjennom våre medfødte empatiske evner. Men for å høste fruktene av disse evnene må vi bruke disse evnene og trene dem slik som vi vil trenge å trene opp en muskelgruppe for å kunne løfte eller løpe (Zaki, 2019).
Empati er ikke bare viktig mellom individer, men også for hvordan sosiale strukturer og organisasjoner fungerer, og til syvende og sist for normene og samhandlingen i det moralske systemet i storsamfunnet. Premissene for bruk av empatiske egenskaper har endret seg betydelig fra naturtilstanden til den moderne verden (de Waal, 2019). Dette gjør at empati kan være mer utfordrende enn noen sinne (Zaki, 2019), men rollen empati spiller kan likevel som nevnt være viktigere enn noen gang før. Storsamfunnet – denne nye tidsalders sosiale innovasjon – kan betraktes som et felles moralsk prosjekt (Kitcher, 2011). Dette er et prosjekt som vi alle er en del av og som startet i menneskehetens fjerne fortid og vil fortsette inn i fremtidens tåke. Det vil gjør i vår generasjon vil sette premisser for hva fremtidige generasjon kan utrette i fremtiden.
Vår evolusjonære fortid gjør at empati bygger på nærhet, likhet, og familiaritet i små grupper, og dette utgangpunktet peker det i retning av at vi bør prøve å sikte mot små samfunn som vektlegger lik fordeling av goder og solidaritet (de Waal, 2019: 221). Det er i små og egalitære samfunn våre empatiske kvaliteter fungerer best og dermed kommer til rette. Mange av kjennetegnene til det moderne samfunnet gjør at empati møter utfordringer. Den digitale teknologien skaper distanse i stedet for nærhet, størrelsen på storsamfunnet gjør oss fremmedgjorte og anonyme, og politiske krefter plasserer oss i abstrakte sosiale konstellasjoner det er vanskelig å relater til. Likevel spiller empati en kritisk viktig rolle. Tillit og andre kollektive goder i et samfunn bygger på empatisk betinget solidaritet og tilhørighet, en slags implisitt sosial kontrakt à la Jean-Jacque Rousseau der alle (eller de fleste i alle fall) bidrar.
Utfordringene til menneskeheten står i kø. Koronaviruset har rammet verdens befolkning på alle kontinenter bortsett fra det ubeboelige Antarktis, og dette etterfølges av mulig økonomisk kollaps i verdensøkonomien. Menneskeutløste klimaendringer har vokst over alle støvelskaft og viser seg i form av stadig mer dramatiske naturkatastrofer som flom, stormsystemer, varmebølger, og tørke. Raketter med atomladninger står med spissene pekende mot hverandre. Og mens krig, sult, og flukt rammer store folkegrupper, lager polariserende populistisk politikk rifter mellom sosiale grupperinger – ofte basert på fillesaker eller en fiktive fremstillinger av realitetene. Denne polariseringen blir videre amplifisert av sensasjons-fremmende algoritmer rettet mot å kaper mest mulig tid og oppmerksomhet. Samtlige av disse problemene krever solidaritet og samarbeid. Hvis empati er nøkkelen (en av flere nøkler) til å løse disse problemene, vil vi være tjent med å finne måter å tilrettelegge for empati mellom individer, i grupper, i organisasjoner, og i de samfunnsstrukturene vi opererer innenfor. Frans de Waal og Jamil Zaki viser gjennom sine informerte og innsiktsfulle studier og samfunnsanalyser at empati er motoren i det moralske maskineriet.
Referanser:
Batson, D. C. (2019) A scientific search for altruism: Do we only care about ourselves? New York: Oxford University Press.
Breithaupt, F. (2019) The dark sides of empathy. Ithaca: Cornell University Press.
Bloom, P. (2016). Against empathy: The case for rational compassion. New York: Harper-Collins.
Bloom, P. (2013). Just babies: The origins of good and evil. New York: Random House.
Damasio, A. (2018) The strange order of things: Life, feeling, and the making of cultures. New York: Pantheon Books.
Davis, M. H. (1996) Empathy: A social psychological approach. New York: Westview Press.
de Waal, F. (2019) The age of empathy: Nature’s lessons for a kinder society. London: Souvenir Press.
de Waal, F. (2006). Primates and philosophers: How morality evolved. Princeton: Princeton University Press.
de Waal, F. (2005). Our inner ape: A leading primatologist explains why we are who we are. New York: Riverhead Books.
Kitcher, P. (2011) The ethical project. London: Harvard University Press.
Lieberman, M. D. (2015) Social: Why our brains are wired to connect. Oxford: Oxford University Press.
Panksepp, J. (1998) Affective neuroscience: The foundations of human and animal emotions. New York: Oxford University Press.
Sapolsky, R. (2018) Behave: The biology of humans at our best and worst. London: Penguin.
Williams, B. (1981) Moral luck: Philosophical Papers 1973-1980. Cambridge: Cambridge University Press.
Zaki, J. (2019) The war for kindness: Building empathy in a fractured world. London: Penguin.
For referanse til denne teksten:
Wenstøp, S. (April, 2020) ‘Motoren I det moralske maskineriet’. Etikk for primater i organisasjoner (bloggen). https://www.hiof.no/oss/forskning/aktuelt/blogg/etikk-for-primater/
Logg inn for å kommentere