Norsk landbruk. Billedskjønne daler, blomsterenger og idylliske småbruk der ingen skulle tro at noen kunne bo. Det er bildet mange har av norsk landbruk. Men norsk landbruk endrer seg raskt, blant annet på grunn av ny teknologi.
Om få år vil landbruket bestå av enda færre og større gårder. Mange ser på endringene med skepsis og som noe negativt. Færre og større gårder er imidlertid utelukkende positivt, både for landbruket og for samfunnet.
De fleste kjenner til statistikken som viser den sterke nedgangen i antall gårdsbruk. Denne nedgangen har pågått kontinuerlig siden 1945. Det er ingenting som tyder på at utviklingen vil stoppe, og det skal vi være glade for.
Det er postivt at noen bønder slutter med landbruk. Det skaper nemlig muligheter for at andre bønder kan satse og utvikle sine gårder videre.
Bonden som slutter, får mulighet til å gjøre noe annet. Bøndene som blir igjen, får mulighet til å øke produksjonen og investere i maskiner som gjør arbeidet lettere. Dette er en vinn-vinn situasjon, og mest heldig er kanskje bonden som kan begynne med noe mer lukrativt.
Konsentreres i de beste landbruksområdene
I dag flyttes produksjonen fra distriktene til de beste jordbruksområdene i Norge. Det er først og fremst områdene rundt Trondheimsfjorden, Mjøsregionen, Oslofjordområdet og Jæren. I disse fire områdene har man lang vekstsesong, god jord og nærhet til de største og viktigste byene, som skal forsynes med mat.
For samfunnet er det mest effektivt å samle produksjonen i de beste områdene. Den såkalte kanaliseringspolitikken med kornproduksjon på Østlandet og melk- og kjøttproduksjon i distriktene, medfører at man frakter korn fra Østlandet til distriktene, og melk og kjøtt tilbake til forbrukerne på Østlandet.
Dette er dyrt og øker klimagassutslippene fra landbruket helt unødvendig. Løsningen er å fortsette å dyrke korn på Østlandet og samtidig øke kjøttproduksjonen på Østlandet. Resultatet er at det vil true mange gårdsbruk i distriktene.
Vi trenger ikke landbruk i hele landet
Alle skal med, heter det. Men det holder faktisk med et sterkt og aktivt industrilandbruk i de beste landbruksområdene. Det aller meste av korn, poteter og grøntproduksjonen produseres i de fire områdene beskrevet ovenfor. Rogaland alene står for nesten 20 prosent av melkeproduksjonen i Norge.
Personlig ville jeg aldri tatt over en gård utenfor disse fire områdene, eller rådet noen andre til å gjøre det. Landbruk utenfor disse fire områdene er basert på romantikk og overdreven optimisme.
De dårligste områdene vil aldri kunne konkurrere med de beste områdene. Produksjonen av sau og storfekjøtt vil muligens synke noe dersom områdene med dårligst forutsetninger forsvinner ut av bruk. Dette kan kompenseres ved en mer intensiv utnyttelse av arealene i sentrale strøk. For mange produksjoner er det mulig å opprettholde eller øke produksjonen ved å sentralisere landbruket til de beste områdene.
Hvorfor er det stor motstand mot dette?
Mange er opptatt av å bevare historie og tradisjon og mener det er viktige grunner for å bevare den norske landbruksmodellen. Det er et legitimt standpunkt, men er basert på romantiske forestillinger om landbruket.
Romantikk er ikke et solid fundament for å drive landbruk. Ingen kan leve av romantikk. En realitetsorientering om at landbruket sentraliseres, og hvilke konsekvenser det har, er viktig både for næringen selv og forbrukerne.
Den uromantiske utviklingen er både riktig og viktig. Det gir bedre muligheter for bøndene som blir igjen i næringen, det gir mindre transport og er bedre for samfunnet. Landbrukspolitikken bør baseres på virkelighetens verden, ikke romantiske forestillinger uten rotfeste i virkeligheten.