Fra ord til handling

KRONIKK: I artikkelen publisert av Minerva 8. april så vi hvordan navnet til den franske forfatteren Renaud Camus dukket opp i forbindelse med attentatene i Christchurch, New Zealand. 15. mars 2019.

Foto: I hvilken grad Christchurch vil skade Camus er ennå usikkert. Man kan derimot frykte at hans tankesett sprer seg. Fotoillustrasjon: Colourbox.com

Over natten opplevde Camus det samme som bloggeren Peder Are Nøstvold Jensen, bedre kjent som Fjordman, opplevde med Anders Behring Breivik etter 22/7. Han ble omtalt i media som terroristens inspirator og ble pålagt et ansvar for terrorhandlingen begått av Brenton Tarrant. I hvilken grad Christchurch vil skade Camus er ennå usikkert. Man kan derimot frykte at hans tankesett sprer seg.

DSU som konspirasjonsteori

Camus’ navn ble knyttet til Christchurch-attentatet som følge av at gjerningsmannen brukte uttrykket The Great Replacement i tittelen på manifestet han lastet opp på sosiale medier før terrorangrepet. Kommentatorer i Norge og utlandet understreket at Camus siden begynnelsen av 2010-tallet utviklet et tankesett basert på ideen om «Den store utskiftningen» (heretter DSU).

I sin litterære form handler DSU om europeernes tap av identitet, kultur og språk og om en kritikk av modernisme og liberalisme, som bidrar til å de-humanisere mennesker. DSU presenterer også et dystopisk scenario hvor «etnisk franske» og «etnisk europeere» skiftes ut med ikke-europeisk innvandring i eget territorium.

I likhet med Eurabia-teorien om en pågående islamisering av Europa, som den israelsk-britiske forfatteren Gisèle Littman forfattet så tidlig som i 2005 i boken Eurabia: The Euro-Arab Axis  ̶  og som inspirerte både Fjordman og Breivik, kan DSU beskrives som en nativistisk konspirasjonsteori som forutsetter at en gruppe utenforstående truer de innfødtes samfunn og kultur (natives på engelsk) med hjelp av illojale allierte på innsiden.

Camus’ radikalisering

Camus tok straks avstand fra terrorhandlingen i New Zealand på twitter, og slo fast at han var ikke-voldelig og aldri hadde hatt til hensikt å skade noen fysisk. Han valgte dermed den samme strategien om ansvarsfraskrivelse som Fjordman brukte ovenfor Breivik i 2011 da nordmannen benektet enhver kobling mellom ord og handling.

Samtidig er han tvetydig når det gjelder bruk av vold når han sier følgende til Le Monde 9. april 2019: «Jeg oppfordrer til avkoloniseringen (av Europa). Avkoloniseringen kan være Gandhi eller Ben Bella. Jeg vil foretrekke Gandhi (…) Men når dette er sagt foretrekker jeg krig hvis det eneste alternativet står mellom underkastelse og krig.»

Etter Christchurch blir det uansett vanskeligere for ham å fremstille DSU som et ikke-voldelig prosjekt. På samme måte som Fjordman assosieres med Breivik, vil han alltid kobles til Tarrant. Tidligere har han hatt relativt lett tilgang til franske medier, selv om han har vært mest populær i islamofobiske og innvandrerfiendtlige miljøer. Han møtte bl.a. en viss suksess blant etablerte journalister og intellektuelle som Eric Zemmour, Alain Finkielkraut og Michel Houellebecq, som man vil kalle «reaksjonære», og som deler hans skepsis til Frankrikes fremtid som enhetlig nasjon.

Det finnes selvsagt grader av tilslutning. Man kan enes med Camus i at innvandring utgjør en reell utfordring for de europeiske landenes kohesjon uten å gå så langt som å omfavne DSU. Finkielkraut, som tidligere støttet Camus fordi han så på ham som én av Frankrikes mest begavede forfattere, har i senere tid beklaget Camus’ økende radikalisering.

Camus blir ikke minst møtt med ironi av motstandere. I 2016 ble bl.a. DSU-begrepet plagiert og brukt mot Camus av tre journalister med innvandrerbakgrunn med slagordet «Vi er den store utskiftningen!»

I tillegg har han fått problemer med det franske rettsvesenet. I 2000 ble han en første gang kritisert av sine meningsfeller for utsagn som kunne oppfattes som antisemittiske i boken Journal: La Campagne de France. I 2014 ble han dømt for hatdiskurs og stigmatisering av muslimer. Han står nå foran en potensiell ny rettssak etter at han i 2017 skrev twitter-meldinger som ble oppfattet som antisemittiske.

Satser på politikk

De siste årene prøvde Camus seg i politikk. Han kommer i utgangspunktet fra litteraturverdenen og venstresiden. På 1970- og 80-tallet tilhørte han sosialistpartiet, før han i 2002 stemte på kandidaten for de grønne til presidentvalget. Etter år 2000 tok han mer avstand fra litteratur og skrev mer politiske tekster. Det førte ham til å klekke ut DSU-ideen på begynnelsen av 2010-tallet.

Parallelt stilte han opp til presidentvalget i 2012 og 2017, uten å oppfylle minimumskravene for å bli godkjent som kandidat. Han stiftet Parti de l’In-nocence i 2012 og Nei-partiet i 2013, og bidro til å etablere den islamfientlige organisasjonen Pegidas franske avdeling i 2015.

Parallelt med at han ble medlem av det identitære partiet SIEL, støttet han Marine le Pen under presidentvalget i 2012 og 2017. Han ble da kritisert av de identitære for å være for forsiktig med islam og muslimer, kanskje på grunn av dommen fra 2014, og for å være for populær blant jøder. En slik eventuell støtte fra jøder mistet han imidlertid etter ovennevnte twitter-meldinger, hvor han hevdet at DSU var et større fenomen i historisk omfang enn jødeutryddelsen.

I november 2017 var han også sentral i stiftelsen av Det nasjonale rådet for europeisk motstand (CNRE) sammen med Karim Ouchikh, leder av det identitære partiet SIEL. CNRE vil forhindre DSU i Frankrike og Europa.

Overraskende nok står Václav Klaus, den tsjekkiske republikks president i perioden 2003-2013, oppført på medlemslisten. Mindre uventet er Filip Dewinters navn, som talsmann for Vlaams Belang.

I mai 2019 stiller Camus opp til valget ved Europaparlamentet med en egen valgliste med navn «Den klare linjen» (La ligne claire). Partiprogrammet oppfordrer europeerne til å føre en «avkoloniseringskrig», dog ikke-voldelig, mot alle globalister og innvandringssupportere som president Macron, som støtter DSU og ødeleggelsen av fransk og europeisk identitet. Trolig vil han ikke ha nok penger til å føre valgkamp.

DSU spres i Frankrike …

Camus har ikke gjort noen glimrende karriere i fransk eller europeisk politikk så langt. Det har DSU derimot gjort. Flere politikere i Frankrike har gått i Camus’ ærend.

Under et besøk til Saint-Etienne i oktober 2017 omtalte lederen for det konservative partiet Republikanerne Laurent Wauquiez DSU som en realitet i landsdeler hvor han mente at republikkens lov ikke lenger gjaldt. Presidenten for det nasjonalistiske partiet Stå opp Frankrike! Nicolas Dupont-Aignan erklærte også i januar 2017 at: «(…) Utskiftningen skjer nå!»

Niesen til Marine Le Pen, Marion Maréchal, hevdet likeledes i 2015 at DSU var et faktum i flere franske landsdeler. Nasjonal Fronts grunnlegger og tidligere leder Jean-Marie Le Pen skrev i sine memoarer utgitt så sent som i 2018 at DSU går raskere år for år. Marine Le Pen brukte lignende utsagn tidligere, samtidig som hun kalte DSU en konspirasjonsteori, før hun avviste enhver kjennskap til DSU etter massedrapet i New Zealand.

DSU ble også brukt i «mykere» former av politikere på venstre- og høyresiden som forfektet en hard linje mot innvandring og islam, gjerne like før et valg. En studie av konspirasjonsteorier utført av Conspiracy Watch og IFOP for Jaurès-stiftelsen i desember 2017, viste i tillegg at 48 prosent av de spurte støttet ideen om at ikke-europeisk innvandring var et politisk prosjekt tvunget gjennom av eliten - , dvs. politikere, intellektuelle og media, for å erstatte den franske befolkningen.

Den typiske respondenten og DSU-tilhenger var en mann over 45 år med lav utdanning og lav tillit til media, som stemte konservativt eller på ytre høyre. ​Spesielt oppsiktsvekkende var det likevel at også 32 prosent av venstrevelgerne og 30 prosent av sentrumsvelgerne støttet DSU. Camus kan med andre ord godt være uglesett av den politiske og litterære eliten, men DSU vinner faktisk terreng i Frankrike.

… og ellers i Europa

Det gjelder også utenfor Frankrikes grenser. Flere innvandringskritiske og/eller islamfiendtlige grupper og partier anvender en retorikk som ligner på DSUs.

I Norge er bruken av DSU fortsatt marginal. Man finner uttrykk som «folkeutskifting» og «folkeutbytte» langt ute på ytre høyre, i grupper som forherliger raserenhet og fordømmer innvandring og multikulturalisme, men uten direkte henvisning til Camus.

Mange husker derimot at uttrykket «snikislamisering» dukket opp for alvor i norske medier etter at Siv Jensen brukte det i talen til landsstyret i Fremskrittspartiet i 2009. Begrepet har en kobling til Eurabia og er definitivt kompatibelt med DSU.

I andre land fikk DSU-tankesettet vind i seilene under og etter flyktningkrisen i 2015. I Nederland varslet den anti-islamske politikeren Geert Wilders i november 2018 at europeerne vil bli skiftet ut og islamisert hvis man ikke stanser masseinnvandringen. Han etterlyste en de-islamisering av Nederland.

Under parlamentsvalget i Tyskland i 2017 anklaget det høyreradikale partiet AfD Merkels innvandringspolitikk for å utsette Tyskland for en ren kulturell utslettelse. Partiet oppfordret sine velgere til å lage «tyske barn» for å vinne landet tilbake.

I Italia, Østerrike og Ungarn får også DSU innpass i maktkorridorene. I 2016 anklaget Italias fremtidige visestatsminister Matteo Salvini paven for å støtte en innvandrerinvasjon uten sidestykke. I Ungarn erkjente Orbán i desember 2018 at han skjønte alvoret i krisetilstanden som rammer Afrika, men han tilføyde at man på ingen måte kunne legitimere en invasjon av EU og Ungarn.

Til og med i Storbritannia viste studien utført av Cambridge University og YouGov i november 2018 at 18 prosent av de spurte støttet ideen om at muslimsk innvandring var en del av en større plan om å gjøre muslimer til et flertall i landet. Dette tallet steg til 27 prosent blant konservative velgere.

DSU  - enten i Camus’ form eller i andre varianter  ̶  får ikke bare støtte blant høyreradikale og identitære grupper. Det er i ferd med å bli mer utbredt i den offentlige opinionen og bidrar trolig til å senke terskelen for fremtidige voldsepisoder.

21. april 2019 publiserte AreaS medlem Franck Orban en kronikk i Minerva om spredningen av Renaud Camus' ideologi i det identitære miljøet både i Frankrike og i andre land. Kronikken er bak betalingsmur.

 


Franck Orban
Førsteamanuensis
Avdeling for økonomi, språk og samfunnsfag
Leder av forskergruppen AreaS

Se faglig profil

Emneord: Terrorisme. Frankrike, Identitærbevegelsen, DSFU Av Franck Orban
Publisert 21. apr. 2019 23:08 - Sist endret 26. juli 2021 11:14