Ludditter?
I Klassekampens leder 28. desember 2018 kommenterer Bjørgulv Braanen Andreas Økland sin artikkel i Dagbladet 27. desember om «de gule vestene» i Frankrike. Økland sammenligner dagens protester med 1800-tallets luddittbevegelse i England. Han framhever det han mener er to likhetstrekk mellom de to bevegelsene: Begge kjemper eller kjempet forgjeves mot endringer som er eller var til samfunnets beste og begge strider eller stred mot teknologiens uunngåelige frammarsj. Braanen svarer med å understreke de historiske og materielle nødvendighetene av slike bevegelser og hvordan disse og andre bevegelser er med på å tvinge kapitalismen i mer sosialt rettferdige retninger.
Begge artikler syns å redusere luddittene til maskinstormende anti-teknologer, og at historien viser hvor feil de tok. Men denne historien skrives ofte – som kjent – ovenfra, av seierherrene om man vil. Maskinstorming verken startet eller sluttet med luddittene. Maskinstorming og sabotasje mer generelt var og fortsatt er en form for direkte aksjon som brukes i ulike sosiale bevegelser. 1800-tallets tekstilarbeidere nord i England brukte slike metoder i sin kamp mot urett og utbytting.
Det de fryktet var ikke bare teknologien, eller ikke teknologien i seg selv. De fryktet fabrikkeiernes økende makt. De fryktet å miste arbeidsplassene sine. De fryktet at deres yrker og håndverk skulle ødelegges av dårlig produserte varer, og de fryktet at utbytting av ufaglært arbeidskraft, spesielt barn, skulle ødelegge flere liv.
Luddittene prøvde å organisere seg i en periode da det ikke var lovlig å organisere seg. De protesterte. De marsjerte. De sloss mot militser og den britiske hæren. De ødela tekstilmaskiner. De skrev dikt og sanger. De var med på å skape klassebevissthet og arbeiderklassekultur.
Om jeg skulle ha løftet fram noen paralleller mellom de gule vestene og luddittene, ville jeg i stedet ha nevnt den tilsynelatende lederløse organiseringen deres eller statens overdimensjonert voldelige respons på protestene. Der er det mye å ta tak i. Det gjenstår imidlertid å se hvordan de gule vestene kommer til å bli husket. Vi må bare sørge for at de ikke ender opp med de samme reduserende gjenfortellingene luddittbevegelsen har fått de siste to hundre årene.
Ludditter?
Bjørgulv Braanen, Klassekampen, 28. desember 2018
Dagbladets kommentator Andreas Økland har fått det for seg at De gule vestene i Frankrike er ludditter, altså maskinstormere. Luddittene var en sosial bevegelse blant engelske arbeidere omkring 1811–1814, som protesterte mot den industrielle revolusjonens virkninger ved å ødelegge tekstilmaskiner. Ifølge Økland er luddittene «molboens fettere» og «hvert år siden den industrielle revolusjonen er det blitt tydeligere og tydeligere hvor feil de tok». Slike opprør er «friksjon» på veien mot det som «fra et fugleperspektiv framstår som til det beste for samfunnet på sikt».
Arbeiderbevegelsen gjorde seg raskt ferdig med det blindsporet maskinstorming vitterlig var. Men det betyr ikke at opprøret ikke var sosialt rettferdig og nødvendig. I «Kapitalen» skildret Karl Marx hvordan kapitalismen, slik den fungerte i England i første halvdel av 1800-tallet, var i ferd med å utarme arbeiderklassen. Motstanden mot dette, som startet med luddittene, var selve forutsetningen for at kapitalismen tok en annen retning. Sosiale bevegelser som De gule vestene er i dette perspektivet ikke bare rettferdige, men også helt nødvendige for å tvinge dagens globaliserte kapitalisme til å ta sosiale hensyn den ellers ikke ville tatt. Akkurat som arbeiderne, gjennom organisering og kamp – og samfunnet for øvrig – satte skranker for kapitalismen på 1800-tallet, gir De gule vestenes opprør bud om at det samme må gjøres i dag.
Det er altså ikke en «friksjon» som går over – eller som kan overses – på den uunngåelige veien mot et bedre samfunn. Botemiddelet mot det som «river samfunnsveven i stykker» – for å bruke Paul Colliers ord i «The Future of Capitalism» – ligger i striden for sosial rettferdighet for alle. Hvis dagens makthavere, til applaus fra Dagbladet-kommentatorer, velger å overhøre uroen, kan vi i stedet få en reaksjon som tar reaksjonære, fremmedfiendtlige former. Historien er ikke en rett linje, men en scene der det kan oppføres ulike skuespill. Skal det store flertallets interesser sikres i dagens teknologiske revolusjon, er vi like avhengig av de sosiale opprørerne som vi har vært ved tidligere korsveier i historien.