Prosjektet, som har blitt et tiltak i kriminalomsorgen, er nå evaluert for første gang. Evalueringen tyder på at tiltaket har mye bra å bidra med, samtidig som det kan gjøres enda bedre.
Evalueringen tar for seg prosjektets treårs levetid i tidsrommet 2015-18 og bygger på innsyn i prosjektets dokumenter og dybdeintervjuer med ansatte som utarbeidet prosjektet og som drev det, fengselsansatte som jobbet med innsatte som deltok i programmet, 9 mentorer og 8 «mentorerte».
Den første delen ser på hvordan prosjektet startet og gir status for hvordan tiltaket praktiseres i dag. Den andre delen belyser mentorprosjektet fra fengslene, mentorene og mentorerte.
Gitt prosjektets korte levetid valgte man å ha en prosessevaluering framfor en produktevaluering. Forskningen internasjonalt er generelt svært forsiktig med å trekke endelige konklusjoner om hvorvidt slike tiltak klarer å avradikalisere innsatte. For å komme til en slik konklusjon trenger man uansett et større volum - dvs. et større antall innsatte som følger tiltaket - og et lengre tidsperspektiv etter at de første innsatte som deltar i programmet, løslates.
Andre land som Storbritannia og Danmark har bygget seg opp et bedre grunnlag for å drive slike evalueringer. Det denne evalueringen kan fortelle er hvor langt man har kommet og hva som ser ut til å være erfaringene så langt.
Den kan også si noe om i hvilken grad mentorordningen har blitt det man forespeilet i begynnelsen, påpeke eventuelle mangler og foreslå utbedringer. Først om noen år vil man ha et bedre grunnlag for å utale seg mer konkrete om tiltaket.
Bestillingen som kriminalomsorgsdirektoratet (KDI) fikk i juli 2014 lød som følgende: «Det skal utvikles og prøves ut en mentorordning i kriminalomsorgen. Ordningen skal primært rettes mot identifiserte innsatte som forstås å være sårbare for å bli rekruttert til voldelig ekstremisme, spesielt unge innsatte.»
Forebygging og unge innsatte stod dermed sentralt. Det utelukket ikke at domfelte og varetektsinnsatte som var siktet for eller hadde begått kriminalitet relatert til ekstremisme, kunne være med i prosjektet.
En annen dimensjon var prosjektets mål. Forebygging av radikalisering i fengsel handler generelt om bl.a. å sikre høy kvalitet i innsattes straffegjennomføringsvilkår. Prosjektets spesifikke mandat ga to alternativer.
Det ene var å prioritere ideologisk påvirkning, mens det andre var å prioritere fraværet av tilbakefall til et kriminelt liv. I dette prosjektet ble påvirkningen av ekstremistisk tankesett i praksis tonet ned til fordel for rehabiliteringsarbeidet, samtidig som deltakelsen i prosjektet ble gjort frivillig.
Tidlig i 2015 foreslo KDI å forankre mentorordningen som et lokalt tiltak i Region øst og at mentorarbeidet i fengsel skulle fortsette ute i kommuner etter soning, noe som forutsatte at flere instanser skulle dele ansvar med kriminalomsorgen for å sikre et helhetlig tilbud for deltakerne i prosjektet. Med tanke på mentorer gikk man inn for å bygge opp en mentorpool, slik at man kunne koble en aktuell kandidat for mentorering til mentoren som der og da passet best.
Mentorene skulle ha høy grad av teoretisk eller praktisk kompetanse og skulle avspeile mangfoldet i samfunnet med tanke på alder, etnisitet, utdanning, jobberfaring og kjønn. Mentorer med langt opphold i Norge som kunne ha samme språklig, etnisk og kulturell bakgrunn som mentorerte ble særlig vektlagt. Rekrutteringen av familiemedlemmer eller venner, slik man har gjort i andre land, ble derimot lagt til side.
Kriminalomsorgen kom under økende press etter hvert som utviklingen i Midtøsten tilspisset seg og spørsmålet om hvordan hjemvendte jihadister skulle håndteres, kom på dagsorden.
En mer anspent sikkerhetssituasjon på hjemmebane førte at Justis- og beredskapsdepartementet gikk inn for at mentorordningen skulle gjelde for hele landet fremfor begrenset til Region øst. Parallelt med overgangen til en landsdekkende løsning valgte man en organisatorisk struktur hvor man skulle følge «linja» i kriminalomsorgen (fengsel-region-sentralt) og hvor KDI fikk styring på mentorprosjektet.
Sentraliseringen i KDI gjorde det lettere å ivareta hensynet til sikkerheten. Til gjengjeld ble ordningen mer byråkratisk. Overgangen til en landsdekkende løsning svekket dessuten prosjektaspektet og gjorde det i praksis til et nytt tiltak i kriminalomsorgen før man rakk å evaluere den første versjonen:
Det skjedde uten at midlene til prosjektet økte noe særlig.
En annen følge var at forebygging og unge - pga. politiske prioriteringer og kapasitetsutfordringer ble nedprioritert i forhold til kravet om å håndtere hjemvendte fremmedkrigere og andre islamistiske innsatte i Norge som kunne utgjøre en sikkerhetstrussel.
Det ble mindre fokus på andre grupper som også var en del av prosjektet, som for eksempel høyreekstreme innsatte. Kombinasjonen av disse faktorene påvirket de opprinnelige ambisjonene for prosjektet.
I dag har mentorordningen ennå ikke mentorer i alle landsdeler. Det skyldes at det ikke har vært behov for det tidligere og budsjettbegrensninger.
Det er også en kjensgjerning at det er krevende å finne, ansette og lære opp mentorer i en situasjon hvor rekrutteringen helst skjer ved anbefaling og kontakt med KDIs samarbeidspartnere og kommuner.
Til gjengjeld blir alle bekymringer registrert og behandlet i påvente av å skaffe mentor. I juni 2018 var det rekruttert 18 mentorer, hvorav 10 fra region øst og 3 fra region sør, 4 fra region sørvest og 1 fra region nord. Mot evalueringens slutt samarbeidet man med kommuner om å følge opp deltakere som skulle fortsette med samme mentor etter løslatelse.
Evalueringen av prosjektet tar opp flere forhold som kan utbedres når det gjelder blant annet organisasjonsstruktur, samarbeid mellom mentordningen og «linja» i kriminalomsorgen, utvelgelse av deltakere, evaluering av mentorforløp, samt rekruttering og opplæring av mentorer.
En effektivisering av tiltaket vil kunne sørge for at flere innsatte som burde få mentor får tilbud om det og at de får det raskere enn før.
Samtalene med fengselsansatte, mentorer og mentorerte tyder på sin side at målrettet tillitsbygging og bevisstgjøring ser ut til å hjelpe mentorerte med å takle soningen bedre, reflektere over tidligere og nåværende valg og forberede seg til en gradvis tilbakeføring til samfunnet, uten at ordningen alene kan utgjøre en absolutt garanti om endelig suksess for denne type innsatte.
Slike tilbakemeldinger gir grunnlag for å kunne hevde at ordningen har sin relevans til tross for barnesykdommer.
Disse må adresseres, samtidig som tiltaket bør strebe etter å finne veien tilbake til sitt opprinnelige mandat om å ivareta forebyggingsarbeidet i fengsel og vektlegge arbeidet opp mot unge som kan være sårbare for radikalisering.
Et slikt behov blir ikke mindre i fremtiden.
18. februar 2019 publiserte AreaS medlem Franck Orban en kronikk i Dagbladet om mentorordningen i Kriminalomsorgen. Den er en lengre utgave av en annen kronikk som er publisert i Forskning.no.
Franck Orban
Førsteamanuensis
Avdeling for økonomi, språk og samfunnsfag
Leder av forskergruppen AreaS
