Før årets G7-toppmøte i Biarritz i Frankrike hadde den franske presidenten Emmanuel Macron et skrekkscenario i tankene - å oppleve fjorårets G7-toppmøte i Canada, som ble omtalt som en ren fiasko. Han lærte kanskje av feilene som den kanadiske statsministeren Trudeau begikk i sin tid. Har han funnet oppskriften til Trumps underlige verden?
Franske medier er ekstatiske etter G7-toppmøtet. I en forenklet fremstilling som vektlegger hvem som vant og tapte, finnes det bare en helt. Og han heter Emmanuel Macron.
I kampen mellom David og Goliath, seiret minstemann til slutt. Andre reaksjoner som holder et like høyt analytisk nivå tolker utfallet av møtet som fornuftens triumf over irrasjonaliteten. Franske medier bør være en smule forsiktige når de anklager amerikanske medier for manikeisme.
Et raskt blikk over til amerikanske medier - særlig de som støtter Trump - vil vise det motsatte. Der fremstilles den amerikanske presidenten som den ubestridte vinneren av kampen mellom disse hvitsnipp-gladiatorene.
Det skal være slik at aldri før har en amerikansk president så klart dominert et G7-toppmøte. Det er dermed noe komisk i hvordan toppmøtene dekkes av ulike medier. Stadig mer personifisering fører til at form ofte blir viktigere enn innhold.
Hva gjorde Macron for å fortjene en slik ære? På pressekonferansen til det franske publikum etter avslutningen av det aller første G7-toppmøtet hvor han hadde formannskap, løftet den franske presidenten litt av sløret. Han hadde faktisk en god plan. Den kan nesten virke som en ren oppskrift for statsledere som vil oppnå noe konkret med Trump:
Først må man sette seg beskjedne mål i forveien og i åpent lys. Stagnasjon eller tilbakeslag vil nesten ikke merkes. Små skritt vil derimot kunne blåses opp som en seier. I bunn og grunn ble lite håndfast oppnådd på toppmøtet, enten det er snakk om å regulere internasjonal finans, gripe tak i klimakrisen, håndtere Syria-konflikten eller oppnå Irans denuklearisering.
Man kan argumentere med å si at et G7-toppmøte ikke skal ta beslutninger, men bringe statsledere nærmere sammen i en dialog som kan gi resultater på sikt. Og det er et faktum at dialogen ikke ble brutt. Trump reiste ikke hjem i protest som han gjorde i fjor. Ingen fiendtlig twitter-skudd har så langt blitt avfyrt. Tvert imot virker Trump strålende fornøyd med oppholdet i sør-vest Frankrike.
Dernest må man pleie Trump. Den tidligere konfrontasjonslinjen mellom Trump og Macron viste seg å være fruktesløs. Erfaringen viser at enhver dragkamp mot Trump er dømt til å mislykkes, dels på grunn av mannens psyke, dels fordi ingen kan måle seg med USAs makt.
Dette så man i 2017 i forbindelse med oppfølgingen av Paris-avtalen om klima, da Macron oppfordret en hel verden til å «Make our planet great again.» Det samme skjedde i fjor etter at Trump unilateralt trakk USA ut av nedrustningsavtalen om iranernes atomvåpenprogram. Ironi virker for øvrig ikke på ham. Sarkasme gjør han bare sint og mer uberegnelig.
De siste årene var G7-toppene i virkeligheten blitt til 6+1 møter med et USA som bremset med alle fire.
Derfor passet Macron på å inkludere Trump i alle stadier av diskusjonen og brukte tid sammen med ham alene for å forklare hva han tenkte. Det er slik at Trump best fungerer i duett. Den iranske utenriksminister Javad Zarif ble derfor ikke smuglet inn på G7-toppmøtet gjennom bakdøren på overraskende vis.
Han og andre statsledere som var tilstede ble tvert imot spurt på forhånd og godkjente initiativet for å finne et utgangspunkt for en diskusjon som vil kunne munne ut i et fremtidig kompromiss.
Det samme gjelder spørsmålet om skatteleggingen av USAs multinasjonale internettselskaper, som Google-Apple-Facebook-Amazon («GAFA»). Kort tid før han kom til Biarritz truet USAs president med å heve tollen på franske viner med hele 100% i reaksjon til Frankrikes beslutning om å ilegge en beskjeden skatt på disse for hva de tjener i Frankrike. Det ble gjort i sin tid fordi Frankrike fikk ingen støtte for ideen i EU og internasjonalt. Løsningen som ble funnet i Biarritz - om den i det hele tatt blir konkretisert i 2020 - er smart.
Det vil kunne bli en internasjonal avtale om skattelegging av «GAFA.» Det bringer USAs president tilbake til det multilaterale bordet. Samtidig får han en seier som han kan ta med seg hjem til velgerne sine. Macron godtok at en internasjonal skatt kan bli lavere, at den franske skatten vil oppheves når den internasjonale avtalen kommer på plass og at Frankrike betaler tilbake det som så langt har vært innbetalt.
Man skal ikke minst vise en god porsjon ydmykhet. Man må underkommunisere om sin egen rolle på toppmøtet, samtidig som bidraget til den amerikanske presidenten bør omtales som avgjørende.
Macron kalte Frankrike på G7-toppmøtet - det gjelder også fransk internasjonal politikk generelt, som en «meglingsmakt» eller rettere sagt en «broker» på godt engelsk. En slik definisjon, som betyr at man besitter en sentral rolle i å skape grunnlaget for konvergens mellom partnerne, gir USA det siste ordet og mye av æren for en suksess.
Det er i tillegg verdt å merke at toppmøtet startet med en lunsj mellom Macron og Trump og ble avsluttet med en felles pressekonferanse mellom de to. Ingen av de fem andre statsledere ble invitert.
En slik linje er trolig den eneste som virker med Donald Trump, som vil gjeste G7-toppmøtet i Miami neste år og som kan bli gjenvalgt i november 2020. Den er likevel vanskelig å følge. Den britiske statsminister Tony Blair ble i sin tid anklaget for å være president George W. Bushs puddel.
Skamstemplet for en fransk president er å bli kalt «atlantist.» President Sarkozy levde relativt godt med et slikt stempel mellom 2007 og 2012. Macrons broker-rolle bidrar dermed positivt til styrkingen av multilateralisme. Men det bør helst ikke skje på bekostning av kjernen i fransk utenrikspolitikk.
28. august 2019 publiserte AreaS medlem Franck Orban en kronikk i Dagbladet om utfallet av G7-toppmøtet i Biarritz, Frankrike og Macrons håndtering av Donald Trump.
Franck Orban
Førsteamanuensis
Avdeling for økonomi, språk og samfunnsfag
Leder av forskergruppen AreaS
