De aller fleste norske og utenlandske medier distanserte seg fra Macrons utsagn og fremstilte det som en overdrevet kritikk av dagens NATO. Måten å gjøre det på var kanskje klønete. Men ordvalget var ikke tilfeldig. Utrykket «hjernedød» siktet mot hodet, og ikke kroppen. Macron reiser ikke tvil om medlemmenes militære samarbeidsevne. Denne evnen har tvert imot blitt styrket i senere tid. Og franskmenn er de siste som vil klage over dette. De bidrar tungt til ulike NATOs militære operasjoner og tok sin fulle plass igjen i alliansen etter at de kom tilbake i de integrerte militære strukturer i 2009.
Det Macron tar opp er mer av politisk art. Konsensuspolitikken som NATO bygger på svekkes når medlemsland bevisst ser bort fra artikkel 4, som forutsetter en åpen dialog og et aktivt samarbeid i Alliansen. USA bestemte å trekke sine styrker ut av Syria uten å koordinere med sine NATO-allierte og sviktet i tillegg kurderne - dvs. Vestens beste allierte i kampen mot IS. Tyrkia bestemte parallelt unilateralt å krysse Syria-grensen for å kvele kurdernes ambisjon om nasjonalstat. Macron påpekte en trend der interessemotsetninger mellom NATO-land øker.
I dag kan enkelte staters unilaterale valg faktisk trekke andre land i kriger som ingen vil ha. Ordbruken må ha falt ganske tungt for brystet til en Macron som i to og halvt år prøvde å sjarmere Trump. Men denne taktikken ble mislykket og diskursen er nå byttet ut med en mer konfronterende linje.
Utspillet er ment til å ryste. Det er naivt å tro at svekkelsen av artikkel 4 ikke vil få følger for selveste artikkel 5 om gjensidig garanti. For å kunne dø for hverandre må suverene stater som utgjør NATO-felleskapet - og innbyggerne som står bak - dele verdier og interesser. Kun da er det ultimate offer akseptabelt for alle. Derfor kan ikke NATO bare reduseres til å bli et lukrativt våpenmarked eller et legitimeringsverktøy som kan brukes etter behov.
Verdispriket - hvis det fortsetter - vil kunne føre til at noen en dag ikke tar ansvar hvis det skjer et angrep mot et annet NATO-land. Det ville være alvorlig nok hvis det skjer med et lite NATO-land. Tenk på om det skulle skje med et USA som den siste tiden flere ganger har kalt Alliansen for «avleggs»?
Historien mellom amerikanere og europeere preges av flere opp- og nedturer. Vi er evig takknemlige for at USA kom Europa til unnsetning ved to anledninger i det 20. århundret. Vi bør heller ikke glemme at det samme USA forduftet etter 1. verdenskrig og lot Folkeforbundet rase sammen.
Macron forteller en ubehagelig sannhet. Europeerne må slutte å tro blindt på at USA alltid vil stå ved deres side. Det geostrategiske skiftet som gjør at USA ser mer mot Stillehavet og Kina enn mot Eurasia startet ikke med Trump, men med Obama-administrasjonen. En slik trend vil fortsette hvis Trump gjenvelges, selv om den «dype staten» står imot. Ingenting tyder på at den vil snu med hans etterkommere.
Derfor må europeerne ta ansvar for sin egen sikkerhet. Det betyr at EUs militærmakt må bygges opp for å forsvare egne borgere og egne strategiske og økonomiske interesser i en verden preget av økende blokkrivalisering. Det er primært europeernes selvpåførte avmakt og aversjon mot enhver form for strategisk tenkning Macron retter sin kritikk mot.
Under Forumet for freden som ble holdt i Paris 12. november erkjente Macron at hans utsagn kunne provosere. Han gjentok i substans det samme under møtet med Stoltenberg 28. november. Står han alene? Det kan se slik ut ved første blikk. NATOs generalsekretær var raskt ute med å beklage at Macron kaster bensin på bålet i stedet for å bidra aktivt til dialogen i Alliansen. Norske myndigheter nikket. Sett fra et norsk standpunkt og fra norsk geografi er det lett forståelig. NATOs østeuropeiske land var like kritiske og frykter fortsatt russisk ekspansjon.
Tyskerne deler langt på vei franskmennenes syn, men er bundet av egen historie når det gjelder forholdet til USA. 19 november sa den tyske utenriksministeren at man ikke lenger kan gjøre som om ingenting har hendt. Samtidig varslet han om at fraværet av reaksjon vil øke usikkerheten i Alliansen og åpne for mer splittelse. En slik posisjonering skaper utydelighet.
Samtidig gjør Tyskland det landet alltid gjør i slike tilfeller, dvs. å megle mellom bråkmakerne. Det er også vanlig at man nedsetter ekspertgrupper. En slik ekspertgruppe skal se på hvordan det politiske samarbeidet i Alliansen kan styrkes og vil levere sine konklusjoner på NATO-toppmøtet i 2021. Men er det fortsatt vilje til åpenhet?
Macron har et poeng. Likevel bør man ikke være naiv om hans motiver. Det handler ikke bare om NATOs fremtid, men også om lederskap. Macron er ikke den første franske president som vil styrke europeernes forsvarstyngde, enten ved å satse på en økt grad av «europeisering» innenfor Alliansen eller ved å bygge opp EU til å bli en mer selvstendig militær aktør og et alternativ til NATO på lengre sikt.
De Gaulle, Mitterrand og Chirac prøvde i sin tid å påvirke det interne maktforholdet i Alliansen og oppmuntret til en styrking av europeernes forsvarsevne. De fikk en åpning da man var i tvil om USAs syn på Alliansens fremtid. Samtidig undervurderte de hvilken betydning - utenom det rent strategiske - NATO hadde for USA og frykten for et amerikansk maktvakuum blant andre NATO-land. Derfor mislyktes de til slutt.
Macron kan dermed godt ha rett på lengre sikt og likevel begå den samme feilen. Men mindre ting virkelig har forandret seg.
1. desember 2019 publiserte AreaS medlem Franck Orban en kronikk i Dagbladet om Frankrikes president Macrons kritikk av NATO i forkant av Alliansens 70-års jubileum 3. og 4. desember 2019.
Franck Orban
Førsteamanuensis
Avdeling for økonomi, språk og samfunnsfag
Leder av forskergruppen AreaS
