Drøyt 3.000 personer sitter til enhver tid i norske fengsler og de fleste som soner skal tilbake til samfunnet. Kriminalomsorgens overordnede visjon er «Straff som endrer» og målsettingen er at den domfelte skal velge et kriminalitetsfritt liv etter soning. Endring forutsetter motivasjon til å forandre, men tilbakeføring fra fengsel til samfunnet handler imidlertid om mye mer enn motivasjonen til den innsatte.
Ny forskning viser at arbeidet påvirkes av alt fra ressursmangel og digitale barrierer til samarbeidet mellom ansatte, tjenester og innsatte selv.
-Egen motivasjon er nødvendig for endring, men egen motivasjon er ikke nok. Det er også nødvendig å skape betingelser som gjør at det er mulig å lykkes, sier forsker Eva Marie Toreld.
Et mer komplisert bilde
I doktorgradsavhandlingen «Tilbakeføring fra fengsel til samfunnet» har Toreld forsket på hva som kjennetegner tilbakeføringsarbeid i fengsel, og hvilke forhold som hindrer og fremmer dette arbeidet.
Studien viser at arbeidet kjennetegnes av en forventning om endring hos den straffedømte, og at fengselsansatte forventes å motivere innsatte til endringsarbeid. Mange personer og organisasjoner er involvert, og tilbakeføringsarbeid er en prosess som må forstås i en større sammenheng og som forhandlet, samskapt og dynamisk.
Selve overgangen til et liv i frihet kan være krevende. Det snakkes det for lite om i fengsel.
Eva Marie Toreld, forsker ved Høgskolen i Østfold
En marginalisert gruppe
I 2024 ble 3.635 personer løslatt fra anstalt, ifølge tall fra SSB.
-Å bruke tiden i fengsel til å jobbe aktivt for å klarlegge den enkeltes situasjon, og hva som hindrer og muliggjør reintegrering i samfunnet etter løslatelse er nødvendig. Målrettet tilbakeføringsarbeid er derfor viktig, både for den enkelte og for oss som samfunn, understreker forskeren.
Cirka 70 prosent av plassene i norske fengsler er på høy sikkerhet. Dette innebærer høye murer eller gjerder, at man soner innelåst på cella utenom den tiden som er avsatt til skole, arbeid eller andre planlagte og kontrollerte aktiviteter. Mens tilbakefallsprosenten for de som løslates direkte fra fengsel med høy sikkerhet er 41 prosent, er den 25 prosent for de som løslates fra fengsler med lav sikkerhet.
Toreld understreker at det er store individuelle forskjeller mellom personene som gjennomfører straff i norske fengsler. Men det er også noen fellesstrekk.
-Som gruppe har de større helseproblemer, inkludert psykisk helse og rusproblematikk sammenlignet med befolkningen som helhet. De er også marginalisert på andre områder som utdanning, sysselsetting, bolig og økonomi. Deres behov for velferdstjenester er derfor høyere enn for befolkningen som helhet, forteller Toreld.
Lever i en analog boble
Forskeren peker på flere hindringer i dagens tilbakeføringsarbeid:
- Mangel på ressurser, koordinering og motivasjon hos innsatte og ansatte
- Ansatte og innsatte zoomer inn på her-og-nå situasjonen og på straffegjennomføringen i fengsel
- Kriminalomsorgen legger ikke godt nok til rette for tilbakeføring i det digitale samfunnet
Studien viser at innsatte raskt taper terreng i det digitale samfunnet.I fengsler med høy sikkerhet har innsatte som hovedregel ikke tilgang til digitale verktøy som e-post og internett. Dette skaper et betydelig gap mellom det digitaliserte hverdagslivet utenfor og det nærmest ikke-digitale livet innenfor murene.
-Å håndtere dette gapet krever ekstra tid og innsats. Innsatte trenger bistand til oppgaver som å betale regninger, søke jobb og bolig, samt opprettholde kontakt med velferdstjenester og støttepersoner, sier forskeren.
Samtidig viser studien at både innsatte og ansatte opplever mindre tid til samhandling. Begge parter bruker også tid på å informere eksterne samarbeidspartnere om manglende digital tilgang under soning, mens ansatte må finne ikke-digitale løsninger i kontakten med velferdstjenester.
En annen utfordring det pekes på er at den løslatte forventes å mestre ulike former for digital kommunikasjon, selv om vedkommende ikke har hatt anledning til å følge med i utviklingen. Ifølge deltakere i studien gjør dette en allerede krevende situasjon ekstra utfordrende, spesielt for de som har sonet lange dommer.
-Det skjer endringer i kriminalomsorgen på dette området, men endringene går langsomt og fengslene fremstår som analoge bobler i et digitalt samfunn, sier Toreld.
Skaper avmaktsfølelse
Studien viser at koordineringsproblemer, inkludert samordning og samarbeid, både internt mellom ulike avdelinger i fengslene, mellom arbeidsdrift og celleavdeling i fengselet, og mellom fengslene og samarbeidspartnere utenfor murene, skaper hindringer for tilbakeføringsprosessen.
Eksempler på utfordringer er
- manglende samordning og samarbeid mellom kriminalomsorgen og ulike statlige og kommunale forvaltningspartnere
- usikkerhet rundt soningsprogresjon og løslatelsesdato
- ulik forståelse av hva som skal til for en best mulig tilbakeføring til samfunnet
-Manglende koordinering kan føre til at sentrale faktorer som bolig, inntekt og eventuell nødvending behandling og oppfølging ikke er på plass ved løslatelse, forklarer Toreld.
Intervjuene som er gjennomført viser at forberedelse til livet etter soning ikke kun handler om praktiske forhold som penger og bolig.
-Selve overgangen til et liv i frihet kan være krevende. Det snakkes det for lite om i fengsel, sier fengselsforskeren.
Som mener hindringer som manglende ressurser og koordinering av tjenester utfordrer ideen om at løsningen på tilbakeføringsproblemer ligger hos den straffedømtes motivasjon. Å gjentatte ganger møte hindringer, uten å finne gode løsninger, er belastende og kan føre til en følelse av avmakt, både for personer som gjennomfører straff og for ansatte.
Ifølge Toreld ender man i en slags «soningsmodus», en tilstand der oppmerksomheten rettes mot her-og-nå og gjennomføringen av fengselsstraffen, mens livet utenfor fengselet skyves i bakgrunnen. Dette kan lett tolkes som manglende motivasjon.
-Det kan også forstås som en mestringsstrategi,både hos innsatte og ansatte, og innebærer en risiko for at forberedelsene til livet etter løslatelse settes på vent. Konsekvensen kan være at overgangen til frihet blir ekstra krevende, sier hun.
Lanserer en «samhandlingsmodell»
Torelds studie bygger blant annet på med ansatte i fengsel med høy sikkerhet, individuelle intervjuer med menn som gjennomfører eller har gjennomført en dom i slike fengsler, og intervjuer med ansatte ved kriminalomsorgens friomsorgskontor og kommunale velferdstjenester. En rådgivende kompetansegruppe med personer med egenerfaring fra tilbakeføringsarbeid har også bidratt.
-Intervjuene synliggjorde kompleksiteten i tilbakeføringsarbeidet og at innsatte ikke forberedes godt nok til livet etter løslatelse. Det ble gitt mange konkrete eksempler på hvordan motivasjon hos ansatte og innsatte henger sammen med både individuelle og strukturelle forhold, sier Toreld.
Hun lanserer en samhandlingmodell hvis hensikt er å strukturere og visualisere sentrale momenter, årsaksforhold, mekanismer og prosesser i tilbakeføringsarbeidet, på en måte som gjør dem enklere å forstå.
-Helt sentralt står relasjonen mellom innsatt og ansatt, forventninger de har til hverandre, til tilbakeføringsarbeidet og til hva det skal inneholde. Modellen synliggjør dessuten hvordan samhandlingen ikke foregår i et vakuum, men i en kontekst som påvirker den ansatte og den innsatte, relasjonen dem imellom, deres forståelse av tilbakeføringsarbeid og til innholdet i arbeidet, forklarer HiØ-forskeren.
Dette er anbefalingen for hva innsatte og ansatte må utforske sammen:
- hva tilbakeføring til samfunnet innebærer for den enkelte
- hvilke aktiviteter som kan bidra til å nå målet
- hva som kan skape hindringer og hvordan disse kan møtes
- hvem andre som bør involveres og når samt
- lage en plan for arbeidet
-Dersom man mener alvor med satsingen på bærekraftig tilbakeføringsarbeid, kreves det også en helhetlig gjennomgang av forskrifter, retningslinjer, utdanning av ansatte i og utenfor fengsel, ressursfordeling, kultur, holdninger og verdier, sier Toreld.
Hun etterlyser mer kunnskap om hva som faktisk fungerer godt.
-Det er også behov for ytterligere kunnskap om hvorvidt de aktivitetene som settes inn under straffegjennomføring i fengsel, bidrar til vellykket reintegrering til samfunnet, påpeker hun.