Etikk som terapi

I praktisk normativ etikk ligger hovedfokus på etiske beslutninger og dømmekraft. Hva er «gode» eller «de riktige» beslutningene? Hvordan ser en «god», «rasjonell», «rettferdig», og tilstrekkelig «inkluderende» beslutningsprosess ut? Til syvende og sist: Hva er det riktige å gjøre, i den beslutningssituasjonen man befinner seg i, med de utsiktene som da foreligger? Dette er hva jeg kaller etikk som problemløsning. Målet her er å håndtere de praktiske problemene man støter på i hverdagen på en måte som er etisk forsvarlig, god, og riktig. Konsekvensialistisk etikk og deontologisk pliktetikk (litt smør på flesk her i og med at gammelgreske ordet «deon» simpelthen betyr «plikt») er eksempler på normativ teori som her skisserer løsningstilnærminger på det abstrakt plan, men ofte på en måte som er for abstrakt til være praktisk anvendbart. En teoretisk tilnærming til etikk som problemløsning der teori anvendes kalles gjerne prinsipalisme.

Det finnes også former for anvendt etikk som ikke er bunnet opp i en bestemt teoretisk ideologi og som derfor tillater i mer fleksible tolkning av etiske prinsipper eller underliggende verdier. Etikkanvendelsen her er typisk bedre informert av den partikulære konteksten som faktisk foreligger. En slik tilnærming kalles ofte pragmatisme. Man kan se for seg et flytende kontinuum mellom prinsipalisme og pragmatisme. Etikk som problemløsning rommer slik sett en rekke ulike tilnærminger, alt fra det mer svevende og abstrakte høyt oppe, ned til det pragmatiske og konkrete med bakkekontakt under føttene. Men dette er langt fra alt etikk dreier seg om.

            Etikk dreier seg nemlig også om å jobbe med oss selv som moralske personer og moralske aktører. En ting er situasjoner der vi står overfor et moralsk problem som må løses. En annen ting er hva vi gjør i løpet av den tiden vi ikke baler med en konkret etisk problemløsning. Her har vi fremdeles den kontinuerlige selvskapende prosessen rundt vårt moralske selv, vårt selvbilde, våre ferdigheter, ressurser, oversikt, og kunnskap, våre sosiale relasjoner med andre mennesker rundt oss, og miljøet vi lever i. Vi kan jobbe med å utvikle oss selv som moralske aktører, og jobbe med å utvikle det sosiale miljøet rundt oss. Dette kan gjøre oss mer robuste og mindre sårbare når et etisk problem oppstår. Når et problem plutselig melder seg er det for sent å initiere den lange prosessen med å klargjøre seg; på samme måte det vil være for sent å begynne og lese seg opp på selveste eksamensdatoen. Denne langsiktige, personlige, utviklingsprosessen er det jeg kaller etikk som terapi. Normativt sett er etikk som terapi er ofte knyttet til dydsetikk.

            Det er flere sentrale spørsmål eller meditative mantra i etikk som terapi, som fokuserer på ulike aspekter. Noen spørsmål handler som selvinnsikt. Hvem er jeg? Hvordan er min personlighet? Hvilke ubevisste og underbevisste prosesser underbygger min forståelse av mitt eget selvbilde? Hvordan ser andre meg, egentlig? Andre handler mer direkte om selvutvikling. Hvordan kan jeg bli en bedre versjon av meg selv? Hvordan kan jeg bli mer tålmodig (eller er jeg i realiteten for tålmodig)? Hvordan kan jeg bli en bedre far, venn, kollega, verdensborger? All selvutvikling må ta utgangspunkt i den deskriptive moralen som er beskrivende for hvem vi er, hvilke sosiale kontekster vi befinner oss i, og hvilke aktive problemer, planer, og prosjekter som definerer vår praktiske hverdag.

            Moralpsykologi er et bredt og sammensatt interdisiplinært felt som inviterer oss til å se på menneskelig moral mer generelt og vitenskapelig. Dette feltet gir oss empirisk informert og vitenskapelig teoriforankret bakgrunnsinformasjon om menneskelig etikk i praksis. Hvordan kan de menneskelige følelser, tanker, og handlinger som finnes i våre moralske liv best beskrives? En slik empirisk etikk er viktig for vårt eget arbeid med etikk som terapi. Det gir oss vitenskapelig basert innsikt i hva det vil si å være et moralsk menneskelig vesen. Er mennesker stort sett «gode», «sosiale», og «altruistiske» av natur, eller er vi i realiteten mer «slemme», «grådige», og «egoistiske»? Er dette mest et resultat av at vi er født sånn, eller på grunn av de mønstre vi er sosialisert inn i? På hvilke måter er mennesker sårbare? Hvordan er vi korrumperbare?  Hva motiverer oss? Hvordan fungerer vår moralske hjerne? Det er mange informative og viktige tema å ta tak i innen moralpsykologi.

            Gjennom å tilegne oss innsikt i menneske som moralske vesen kan vi bedre forså oss selv. Dette kan hjelpe oss i vårt arbeid med etikk som terapi. Men etikk som terapi dreier som ikke bare om hvordan vi kan jobbe med oss selv. Fordi vi er sosiale vesener, kan vi ikke engang forstå oss selv skikkelig uten å ta innover hvordan vi er knyttet til andre. Vi må også se på den sosiale dynamikken vi tar del i, våre ulike sosiale identiteter (familien, klubben, teamet, organisasjon), og våre konkrete sosiale relasjoner. Det dreier seg ikke bare om hvordan vi kan forstå, forbedre, og utvikle oss selv, men også hvordan vi kan bidra til å utvikle andre personer og det sosiale miljøet rundt oss. Det er for eksempel en kjent sak at emosjoner er smittsomme. Dersom vi selv blir flinkere til å gi tilbakemelding, være generøse, be om tilgivelse, og opptrå omsorgsfullt, respektfullt, og hensynsfullt vil det ofte være slik at andre gjengjelder dette.

© Søren Wenstøp

Etikk for primater i organisasjoner