Integritetsprinsippet

Integritet er noe både selskaper og profesjonelle aktører ofte skilter med. De aller fleste vil være enige om at integritet er noe positivt, og kanskje tilmed et nødvendig krav man ville stille til en partnerbedrift eller en profesjonell tjenesteyter som skal hyres inn for å løse et viktig problem. Samtidig er integritet noe som kan være vanskelig å definere. Hva slags dyd eller moralske verdi er dette? Hvordan kan man vite hvem som har eller mangler integritet? Hvorfor er integritet så viktig i det praktiske liv?

Spør man folk ute i «det praktiske liv» hva de legger i begrepet «integritet», får man gjerne halvgjennomtenkte svar som at det dreier seg om et eller annet knippe verdier, for eksempel «ærlighet», «respekt», «lojalitet», og «rettferdighet». Men dersom integritet defineres på en slik måte så koker begrepet bort og reduseres til andre moralske verdier. Dette ville gjøre begrepet mer eller mindre overflødig, for man kunne i stedet løfte frem disse andre verdiene. Et annet problem er at de verdiene som foreslås ikke alltid lar seg harmonere i praksis. Man kan for eksempel være svært så «lojal» mot sin sjef uten at man opptrer som en «ærlig» eller «rettferdig» person (tenk for eksempel på Michael Cohen i relasjon til sin tidligere sjef, Trump).

Det finnes imidlertid andre vinklinger som får frem hvordan integritet er både spesielt og viktig som etisk prinsipp (eller ideal). Sentralt i en av disse vinklingene er at integritet grunnleggende sett dreier seg om å stå for noe. Sett slik er integritet en slags indre motstandskraft mot omverdenens støy, kaos, og vrimmel av sosiale påvirkningskrefter. En person av høy integritet er en som ikke lar seg påvirke. Eksterne insentiver – trusler eller fristelser – har lite eller ingen effekt for en slik person.

Dette er noe som vil utruste en moralsk aktør med en pakke med verdifulle karaktertrekk. Personen vil i bestemte sammenhenger være lojal, pålitelig, og forutsigbar. Men aktøren kan også, av samme grunn, være til stor irritasjon og frustrasjon. Dette vil jo åpenbart være snakk om en temmelig sta person. I enkelte situasjoner kan en person av høy integritet fremstå som frustrerende ufleksibel. En person av integritet er, kort oppsummert, ukorrumperbar!

Vi kan nå formulere et etisk prinsipp som gir integritet plass i et etisk system.  Integritetsprinsippet kan formuleres slik: «Det kan ikke uten videre kreves at man skal bryte med det man står for». Legg merke til at integritetsprinsippet ikke sier noe spesifikt om hva man står for. Dette er et åpent spørsmål. Poenget er at den individuelle moralske aktør skal ha frihet til å finne frem til dette selv, utfra hvordan aktøren selv er som person. Og hvordan vi ser på oss selv som person henger nøye sammen med våre sosiale identiteter og relasjoner med andre som betyr noe for oss.

Integritet retter seg her både utad til dem den moralske aktøren har relasjoner med, og innad mot det som er viktig for den moralske aktøren selv, sett i lys av hennes verdier, mål, ønsker, og preferanser. Dette ligger nær hvordan filosofien, Friedrich Nietzsche (1844-1900), betrakter integritet (Alfano, 2019). For Nietzsche fremstår integritet som, på den ene siden, en integrasjon av de interne motiverende drivkrefter vi finner i en person, og på den andre siden en integrasjon i relasjon til de kulturelle idealer som finnes i denne personens sosiale omverden. Integritet dreier seg altså både om en persons spesifikke medfødte personlighetstype (natur), og hvordan personen har tilpasset seg sosialt (kultur).

Det er lett å se hvorfor det vi står for som enkeltindivider vil variere. Ingen er født like (selv ikke eneggede tvillinger er helt like); hver og en av oss har en unik personlighet. Vi er født inn på ulike steder i den sosiokulturelle samfunnsstrukturen, og vi har derfor med ulikt utgangspunkt. Vi lever dessuten ulike liv der vi former ulike sosiale relasjoner, noen ganger gjennom egne valg, men ofte ved tilfeldighetenes spill (tenk for eksempel på jenta eller gutten som tilfeldigvis var på samme fest). Alt dette gjør at vi vil finne betydelig variasjon i innholdet i hva vi står for, hvem som er viktige, og hva som betyr noe for oss. Samtidig har vi også verdimessige fellesnevnere, både fordi vi deler mange grunnleggende behov og egenskaper som mennesker (homo sapiens), og i form av at den sosiokulturelle strukturen vi alle er del av tross alt henger sammen (Kitcher, 2011). Vårt indre moralske mikrokosmos henger sammen med samfunnets moralske makrokosmos.

Vi ser typisk på integritet som moralsk prisverdig. Dette betyr imidlertid ikke nødvendigvis at en person av høy integritet automatisk har alle de andre moralske kvalitetene man ønsker av en moralsk aktør. Dette trenger for eksempel ikke være en person som primært handler utfra barmhjertighet eller hensyn til andre på generelt grunnlag; utfra «sosial nytte» som i utilitarismen for eksempel. Integritetsprinsippet skiller seg altså fra barmhjertighetsprinsippet og øvrige etiske prinsipper (se etiske prinsipper), selv om det ofte vil være viktige koblinger mellom de ulike prinsippene. Motivene de øvrige prinsippene representerer kan, men trenger ikke, være overlappende med integritet for en gitt moralsk aktør. Uansett hvilken moralsk motivasjon som ligger til grunn, vil integritetsprinsippet verne om dette motivasjonsgrunnlaget og dets relasjon til spesifikke objekter i den sosiale verden (prosjekter, personer, aspirasjoner, planer etc.).

Legg merke til at integritet dreier seg om å holde fast ved sine egne verdier, idealer, og prinsipper. Disse verdiene og prinsippene, er ikke rene abstraksjoner (som i for eksempel Kants etikk), men er investert i konkrete relasjoner til spesifikke andre, og spesifikke roller, idealer, og prosjekter. I bunn og grunn er det en slik jordnær kobling integritet dreier seg om. Man stiller seg bak – ofte med all sin tyngde – de forpliktelser man har tatt på seg og de roller man har gått inn i. Utgangspunktet er realitetene i den sosiale verden man er en del av og tar del i.

Filosofen, Bernard Williams (1929-2003), er en av dem som tenker på integritet langs disse linjene. Han mener at personlig integritet dreier seg om å kombinere det å være tro mot seg selv med å være tro mot andre man har spesifikke relasjoner med. Begge disse punktene har å gjøre med å beskytte den individuelle moralske aktør på en måte som omfatter hva hun står for og de relasjonene hun står i; hennes personlig moralske prosjekt. Integritet innebærer at vi erkjenner at moralske aktører har faktiske forpliktelser (Williams, 1985), og disse må vi ta hensyn til når vi snakker om hvordan de bør opptre. Vi trenger derfor å introdusere et partisk moralsk aspekt for å få frem en gangbar etikk i praksis. I praksis er det umulig for moralske aktører å frigjøre seg fra sine faktiske motiver (slik de kjente etiske teoriene typisk ber om); normativt sett er dette kanskje heller ikke ønskelig. Praktisk etikk må ta utgangspunkt i hvem man er og hvor man står (og man står aldri stille heller, man er jo i kontinuerlig bevegelse gjennom livet).

Personlig etikk dreier seg om å være tro mot seg selv. For å være tro mot seg selv vil den moralske aktøren ha behov for tilstrekkelig liberale sosiale strukturer i samfunnet (men også i sosiale fellesskap som organisasjoner). Den moralske aktøren må bli gitt nødvendig plass for selvrealisering, selvutvikling, og selvutfoldelse (se etikk som terapi). Dette er i tråd med de idealene filosofen, Isaiah Berlin (1909-1997), la vekt på i sin politiske filosofi. Han mente at man bør respektere en «personlig sfære» rundt enkeltindividet; en grad av personlig frihet som er garantert for alle individer i samfunnet. Man kan tenke seg en slags beskyttende boble rundt enkeltindividet. Denne tanken innebærer ingen absolutt grense mellom individet og den sosiale omverdenen, men likevel en grad av individuell autonomi og selvbestemmelse som respekteres i samfunnets sosiale orden.

Hva dette frihetsrommet brukes til vil variere fra individ til individ; poenget er at man bør la dette være opp til enkeltindividene selv. Ulike individer har ulike interesser, preferanser, og er involvert i ulike prosjekter. Det er ulike ting som fyller våre liv. For Magnus Carlsen går det meste av oppmerksomheten til sjakk; hans personlige prosjekt er å regjere som verdens beste sjakkspiller. For Greta Thunberg er det den dedikerte kampen for å redde klimaet på kloden som når toppen av agendaen, og som derfor definerer mye av hvordan hun lever sitt liv (alt fra hva hun gjør og sier til hva hun spiser og har på seg).

Det er kanskje prisverdig at vi har et samfunn der individer er frie til å velge forskjellige veier. Tanken om et demokratisk samfunn bygger implisitt på en slik frihet; man stoppes ikke på gaten fordi man ikke alltid gjør det som er «sosialt optimalt» (en realitet et teknologisk autoritært overvåkningssamfunn ville kunne frembringe). Ikke bare den demokratiske samfunnsorden, men også økonomien bygger på personlig frihet. Filosofen (og økonomen), Adam Smith (1723-1790), mener at det at folk er frie til å gå ulike veier ikke bare er prisverdig, men helt nødvendig for at det økonomiske maskineriet i samfunnet skal fungere godt. Vi må ha en viss spesialisering og arbeidsdeling for at alle funksjonene i samfunnet skal ivaretas godt; samfunnet trenger alt fra leger til lastebilmekanikere (og det ville gå temmelig galt dersom disse plutselig skulle bytte plass).

Samtidig må enkeltindividets frihet være kompatibelt med andres frihet, og det er en viktig rolle for samfunnssystemet å ivareta alle samfunnsborgeres frihet (se etikk som sosialkontroll). Det er et faktum at ulike individer har ulik grad av sosial makt, innflytelse, og varierende grad av konstruktiv sosial velvilje. Vi må huske «ulvenes frihet betyr ofte lammenes død» (Isaiah Berlin). Den beskyttende boblen rundt individet må derfor utrette to ting (Berlin, 1958). Den må ivareta en grad av frihet fra andre (negativ frihet), samtidig som den må sørger for frihet til noe (positiv frihet). Men frihet til hva?

Personlig etikk dreier seg om flere moralske aspekter ved enkeltindividets liv. Den dreier seg om vår identitet og selvbilde; vår forståelse av hvem vi er. Den handler også om våre verdier, dyder, og prinsipper; hva vi står for. Dessuten dreier den seg om våre personlige prosjekter, aspirasjoner, og mål; det som motiverer oss og som gir livet vårt mening. I tillegg har vi alle de interesser og fascinasjoner som gir vårt liv glede. Personlig etikk favner kort sagt den personlige prosessen hver og en av oss er involvert i når vi søker svar på eksistensielt viktige spørsmål. Hvem er jeg? Hva står jeg for? Hva gir mitt liv mening? Hva gir mitt liv glede? Dersom individer skal være tro mot seg selv, må de ha frihet til søke - og noen ganger finne, forme, eller oppdage - svar på disse grunnleggende spørsmålene.

Relasjonell etikk dreier seg om å være tro mot andre. Mennesker, som de andre primatene, er sosiale vesener. Vi lever i en sammensatt sosial kontekst der vi forholder oss til andre. Vi forholder oss til samfunnet, til ulike grupper der vi føler tilhørighet og tilknytning, men aller mest og sterkest til dem vi har spesifikke relasjoner med. Det er ofte nettopp i relasjon til andre at vi finner frem til bedre svar på hvem vi selv er, på hvilke verdier som er viktige, og på hva som gir livet mening og glede. Noen av våre sosiale bånd er spesielt sterke og varige, som for eksempel når vi snakker om våre relasjoner til nære venner eller til familie. Andre både er mindre sterke, men likevel sosialt betydningsfulle, som for eksempel vår relasjon til personer som jobber i samme bedrift som oss.

Sosial identitet gir opphav til en forståelse av oss selv som del av et større «vi». Dette betyr at vi tar inn over oss de verdiene, interessene, og praktiske prosjektene som kjennetegner det sosiale fellesskapet vi er en del av. Sosiale identiteter kan skapes rundt ulike fenomen som samler. Identitet er knyttet til våre sosiale roller og forpliktelser; til sak, tradisjon, overbevisning, fellesskap; til de løfter, avtaler, kontrakter, forventninger vi har vært med på å skape i det sosiale rom. Når sosiale identiteter blir viktige for oss, blir de en del av oss og en del av hva vi står for. Fordi integritet nettopp dreier seg om å stå for noe henger sosial identitet og integritet nøye sammen.  

Som vi har sett dreier integritet seg både om personlig etikk, «være tro mot seg selv», og relasjonell etikk, altså «være tro mot andre». Vi kan nå gå nærmere inn å se på en spesiell type relasjonell etikk, nemlig profesjonsetikken. Den profesjonelle konteksten er en sosial kontekst der integritet i praksis vil være spesielt viktig. Her har vi spørsmål rundt både personlig og relasjonell etikk knyttet til en spesiell type relasjon, nemlig relasjonene mellom den profesjonelle aktør og hennes klient/pasient. I en slik kontekst kan vi snakke om profesjonell integritet. Profesjonell integritet tar utgangspunkt i den rollen den profesjonelle aktøren spiller, og den sosiale rolleforståelsen (mindre formelt) og de samfunnsmessige spilleregler (mer formelt) som hersker i relasjon til denne rollen.

En ting som gjør integritet spesielt viktig i den profesjonelle rollen er at relasjonen mellom den profesjonelle aktøren og klienten/pasienten på mange måter er asymmetrisk. Den profesjonelle aktøren har et informasjonsovertak i form av sin spesielle kunnskap og ekspertise. Den profesjonelle er i stand til å løse problemer for klienten/pasienten som de selv ikke kan eller har mulighet til løse. Typisk vil klienten/pasienten mangle den spesielle oversikten og innsikten som den profesjonelle rår over, selv om denne kunnskapen er vesentlig for å løse de problemene (se etikk som problemløsning) den profesjonelle løser på klienten/pasientens vegne. Tenk for eksempel på en finansiell rådgiver eller en tannlege (den profesjonelle) som gir råd om klientens pengeplassering eller sørger for pasientens tannhelse. I praksis må man stole på at den profesjonelle ikke misbruker den makten han eller hun rår over i kraft av informasjonsovertaket. Her er det viktig med tillit!

Klienter og pasienter er i en sårbar situasjon. En profesjonell med høy grad av integritet er en person man kan ha tilsvarende høy grad av tillit til. I praksis kan det imidlertid være vanskelig å vite hvem som har integritet og hvem som mangler dette. Omdømme, eventuelt spesielle eksempler som synliggjør den profesjonelles integritet og intensjon, vil da spille en viktig rolle. Ofte vil man lettere kunne se at en person er av høy integritet i tilfeller der adferd på flere sosiale domener sammenfaller på en harmonisk og helhetlig måte. En person som har høy integritet i sin profesjonelle rolle vil, for eksempel, ofte ha høy integritet som venn. Dette er fordi stabile personlighetstrekk ofte ligger til grunn for integritet.

Integritet dreier seg om å være «et helt menneske» selv når vi opptrer i våre profesjonelle roller. Den helheten og stabiliteten som integritet gir moralske aktører er sosialt viktig, for den gjør det mulig for andre å forstå hvem aktøren er, hva hun står for, og hvordan hun kan forventes å opptre overfor dem (Johnson, 2014: 64). Det kan være vanskelig å leve som helt menneske dersom man har en indre konflikt mellom ens personlige integritet og ens profesjonelle integritet. En todelt integritet vil også kunne fremstå som hul, uforståelig, og lite troverdig utad. Men vi må være klar over at det finnes unntak. Noen personer er todelt når det gjelder integritet; for eksempel den som lever for profesjonell prestasjon men er mer fragmentert i andre sosial dimensjoner i livet (vennskap, familie, samfunn). Vi kan derfor snakke om bred og smal integritet i tillegg til høy og lav integritet. En person av typen nettopp beskrevet vil for eksempel ha smal integritet i og med at integriteten er begrenset til den profesjonelle sfære.

Konflikter vi støter på i praktisk etikk utfordrer vår integritet. Vi møter veivalg og vriene dilemmaer, vi må prioritere mellom ulike verdier, og vi ta sannsynligheter og usikkerhet med i våre betraktninger. Integritet gir stabilitet; et slags moralsk anker. Den støtter på samme tid indre harmoni og ro, og tillit og forutsigbarhet utad. Men det må presiseres at integritetsprinsippet kun er ett blant flere etiske prinsipper. Vi vil ofte trenge mer enn integritet for å finne frem til gode etiske løsninger.

Hva som er mulig å utrette i praktisk etikk vil i stor grad bero på hvilken kontekst vi befinner oss i og hvilke problemer vi støter på. Integritet vil typisk fremstå som et sentralt etisk hensyn, men det vi også likhet, åpenhet, omsorg, og andres ve og vel være. Det er opp til oss, som moralske aktører, å balansere disse hensynene. Og vi trenger heldigvis ikke alltid stå alene med disse utfordringene; ofte kan vi samarbeide eller få hjelp av andre. Integritet kan bli problematisk dersom det gjør at vi blir så sta og egenrådige at vi aldri spør andre om hjelp selv der det ville hjelpe. Integritet er nødvendig men ikke tilstrekkelig!

Referanseliste:

Alfano, M. (2019). Nietzsche’s moral psychology. New York: Cambridge University Press.

Berlin, I. (1958). ‘Two concepts of liberty’. H. Hardy (ed.) 2002, Liberty, Oxford: Oxford University Press.

Johnson, M. (2014). Morality for humans. Chicago: University of Chicago Press.

Kitcher, P. (2011). The ethical project. Cambridge: Harvard University Press.

Williams Bernard. (1985). Ethics and the limits of philosophy. Cambridge: Harvard University Press.

© Søren Wenstøp (forarbeider til Etikk for primater i organisasjoner)