Narrativ i teori og praksis
Narrativ-begrepet er grenseoverskridende. Det har vist seg å være fruktbart ikke bare for litterater, men også for forskere innen didaktikk, antropologi og en rekke andre områder. Dette er i tråd med Roland Barthes anbefalinger i det banebrytende essayet “Introduction à l’analyse structurale des récits” (1966), der han argumenterer for en tverrfaglig tilnærming i analysen av narrativer.
Narrativer inkluderer skjønnlitterære tekster og mange andre kulturelle/estetiske uttrykk; f.eks. film, spill, tegneserier og grafiske romaner. Narrativer begrenses selvsagt ikke til fiksjon, og mange former av virkelighetsfortellinger inngår dermed også.
Men hva er egentlig narrativ? Hva skiller narrative tekster fra ikke-narrative tekster? Hvorfor eller på hvilken måte er narrativ teori interessant? Hva kan innsikt i feltet bidra med i det konkrete arbeidet innenfor disiplinfaglig og anvendt forskning?
Definisjonen av narrativ er under stadig utforskning og utvikling. Men til tross for mylderet av definisjoner er man enig om at det i alle fall dreier seg om fremstillingen av hendelser eller handlinger. I sin introduksjon til "The Cambridge Companion to Narrative" (Cambridge University Press, 2010) uttrykker David Herman det slik:
“Rather than focusing on general, abstract situations or trends, stories are accounts of what happened to particular people – and of what it was like for them to experience what happened – in particular circumstances and with specific consequences. Narrative, in other words, is a basic human strategy for coming to terms with time, process, and change – a strategy that contrasts with, but is in no way inferior to, ‘scientific’ modes of explanation that characterizes phenomena as instances of general covering laws. Science explains how in general water freezes when (all other things being equal) its temperature reaches zero degrees centigrade; but it takes a story to convey what it was like to lose one’s footing on slippery ice one late afternoon in December 2004, under a steel-grey sky”. (3)
Narrativ handler ikke bare om formelle tilnærminger til tekster, selv om forskningstradisjonen har røtter i russisk formalisme og strukturalistisk narratologi. Narrativer kan også omhandle forståelse av den faktiske verden. I sitt arbeid drar narrativforskere veksler på vidt forskjellige områder, som blant annet ideologi og identitet.