Helén Graarud er utdannet sosionom og var ferdig med grunnutdanningen i 1993. Etter det jobbet hun mange år i stillinger med direkte brukerkontakt og -oppfølging, både i kommune og stat.
- Jeg har jobbet med flyktninger, med mennesker med funksjonsnedsettelser, innenfor voksenpsykiatri og som sykehussosionom. Hovedvekten av praksiserfaringen min er imidlertid fra barnevernet. Der har jeg jobbet som miljøterapeut, som rådgiver i Bufetat, som saksbehandler og etter hvert barnevernleder i kommunalt barnevern, forteller hun.
Arbeid med barn, unge og familier i utsatte livssituasjoner utgjør den største delen av praksiserfaringen hennes.
- Jeg har i alle år trivdes godt, opplevd å ha meningsfulle arbeidsoppgaver og vært stolt av å være sosialarbeider, sier hun.
Bedre levekår som drivkraft
Helén har alltid likt skole og studier så da hun begynte å jobbe valgte hun også å fylle på med videreutdanninger og til slutt en masterutdanning. I 2015 fullførte hun mastergraden i helse- og sosialfaglig arbeid med barn og unge. Kombinert med en solid praksiserfaring åpnet dette dørene til en stilling som høgskolelektor på bachelorutdanningen for barnevernspedagoger ved Høgskolen i Østfold. Nå har hun tatt enda et steg videre som doktorgradsstipendiat tilknyttet fagmiljøet på barnevern.
- At prosjektet skulle omhandle både barnevernsfaglig tematikk og digitalisering lå som et premiss i utlysningsteksten, og det passet meg bra. Begge deler opptar meg, sier hun.
Hun startet i stipendiatstilling høsten 2023 og den sosialfaglige delen av prosjektet føltes som en naturlig fortsettelse på et fag- og forskningsområde som alltid hadde opptatt henne. Prosjektet er et av flere pågående doktorgradsprosjekter knyttet til høgskolens innsatsområde CHANGE som har fokus på inkludering av barn og unge.
- Å kunne bidra til forbedrede levekår, rettferdighet og verdige liv for barn, unge og familier i utsatte livssituasjoner har vært en viktig drivkraft for meg helt siden jeg søkte meg inn på sosionomstudiet og i alle årene etterpå som sosialarbeider, forteller hun.
Trenger kunnskap om hvordan digitaliseringen påvirker oss
Hun karakteriserer seg selv som en «digital sinke», men brenner for hvordan den digitale utviklingen har ført til store endringer, både på overordnet samfunnsnivå, på gruppenivå, f.eks. for familien, og på individnivå.
- Jeg er svært opptatt av hva digitaliseringen gjør med oss som samfunn, som individer og som samhandlende individer i samfunnet, sier Helén.
Spørsmålene som opptar henne er blant annet:
- Hvordan håndterer vi den enormt raske digitale utviklingen og de endringene dette medfører?
- Hvilke muligheter og utfordringer oppstår?
- Hvordan påvirker det hverdagen vår?
- Hvor gjennomgripende er digitalisering på livene våre?
- Er det mulig å forstå dette komplekse utviklingsområdet når vi selv står midt i utviklingen?
- Det å kunne dypdykke ned i digitaliseringens betydning for en gruppe mennesker som allerede i utgangspunktet blir vurdert å være særlig utsatte og sårbare, og som jeg allerede har et stort engasjement for, blir dermed både fascinerende og viktig, sier Helén.
Et dypdykk i barnevernsbarnas digitale liv
Overordnet handler Heléns forskningsprosjekt om barn som bor utenfor hjemmet i regi av barnevernet og deres digitale hverdagsliv.
- Jeg er opptatt av å finne mer ut av hvilke erfaringer barn og unge som bor i fosterhjem eller på institusjon har når det kommer til digitalisering i hverdagen og særlig når det kommer til digital kontakt med andre, forklarer forskeren.
Målgruppen er barn og unge som har helt spesielle livserfaringer, både i fortid og nåtid og som på grunn av sin omsorgs- eller livssituasjon har blitt flyttet ut av hjemmet. De er skilt fra sine biologiske foreldre og øvrig familie, og har også ofte opplevd brudd med sitt tidligere nærmiljø og nettverk.
- Jeg er nysgjerrig på hvilken betydning digitalisering har for disse barna og ungdommenes hverdagsliv. Hvilke erfaringer har de? Hvordan beskriver de sitt digitale hverdagsliv? Hva vektlegger de når de skal fortelle om det? Erfarer de noen spesielle muligheter og utfordringer som følge av sin særlige livssituasjon når det kommer til digitalisering?
Forskningsprosjektet har en fenomenologisk tilnærming. Hva det innebærer forklarer forskeren slik:
- Med en fenomenologisk ramme er jeg opptatt av barna og ungdommenes egne historier og levde erfaringer. Barnets livsverden, for å bruke et typisk fenomenologisk begrep, er helt sentralt. Jeg har fokus på barnets subjektive opplevelser og erfaringer slik de selv beskriver dem og hvilken mening som oppstår i møte mellom barnet og det digitale. I analysen løftes essensen i barnas fortellinger fram. Målet er ikke å forklare eller forutsi, men å beskrive og forstå.
Har engasjert en gruppe unge medforskere
Helén skal gjennomføre individuelle dybdeintervjuer og det er barn og unge i alderen 12 18 år som bor i fosterhjem eller på institusjon som rekrutteres inn i prosjektet. Et annet viktig metodisk grep er bruk av samarbeidsbasert forskningsmetode. Samarbeidsbasert forskningsmetodologi og -metode er en paraplybetegnelse for en rekke forskningstilnærminger.
- Fellesnevneren for dem alle er at mennesker med egenerfaring fra forskningsfeltet som berøres bidrar inn i forskningen som samprodusenter av ny kunnskap. Selve kjernen i samarbeidsbasert forskning er at mennesker med egenerfaring skal delta i og ha innflytelse over forskningen. Det kan vises til både juridiske, etiske og faglige begrunnelser for å benytte slik metodikk, forklarer hun.
I eget prosjekt har hun derfor engasjert seks unge voksne som medforskere, og planen er at de skal være med gjennom hele forskningsprosessen. Alle har egen barnevernserfaring og har bodd utenfor hjemmet. De er tiltenkt roller i alle fasene av forskningsprosessen fra planlegging, forberedelser til datainnsamling, gjennom analyse og fortolkning av data til formidling av forskningsresultatene.
- Vi har allerede hatt flere samlinger i medforskergruppen, og dette har vært veldig inspirerende og nyttig for meg som hovedansvarlig for prosjektet. Medforskerne har egne erfaringer med digitalt hverdagsliv som jeg mangler både på grunn av alder og interesse. De kommer med synspunkter og har konkrete forslag og idéer som jeg fra mitt ståsted og med min referanseramme ikke har tenkt på, forklarer hun.
Helén har stor tro på at medforskerne med sin erfaringsbaserte kompetanse også vil bidra til å utvide perspektiver og forståelser av barna og ungdommenes historier og med det bidra til en bedre analyse av det empiriske materialet.
Kan få betydning for barns kontakt- og samværsformer
Hvordan kan resultatene fra prosjektet ditt potensielt anvendes i praksis?
- Barnevern engasjerer. Det er en kjensgjerning at barnevernet er under stadig press både når det gjelder rammebetingelser, hvilken rolle barnevernet skal og bør ha i samfunnet og ikke minst hvordan barnevernsarbeid bør utføres. Det mangler ikke på kritikk av dagens praksis. Barnevernsfeltet er heldigvis også et fagfelt i stadig utvikling. Det satses stort på kompetanseheving og faglig utvikling av dette viktige området, både fra statlig hold, i kommunene og i fag- og forskningsmiljøene.
Helén håper egen forskning vil bidrag til å øke forståelsen for hverdagslivet til en gruppe barn i barnevernet, de som er plassert utenfor hjemmet, især når det kommer til digitalisering og digitalt hverdagsliv.
- En avgrenset kvalitativ studie vil naturligvis ikke gi grunnlag for store omveltninger, men alt som kan være med å bidra til økt forståelse og innsikt er viktig. Det kan gjøre at de voksne rundt barna og ungdommene kan gi dem bedre hjelp, støtte og oppfølging, sier hun.
Ser du for eksempel for deg noen konkrete samfunnsmessige eller teknologiske forbedringer som kan komme ut av denne forskningen?
- Hvis jeg skal peke på noe helt konkret, må det være et håp om at det kan ha betydning når det kommer til kontakt og samvær mellom barn som bor i barnevernets omsorg og deres biologiske familie. Dette er et område hvor rammebetingelsene har endret seg mye med den digitale utviklingen. Tidligere var samvær mellom barn og foreldre i barnevernet strengt regulert og kontrollert. Det dreide seg om fysiske møter, avgrenset til de gangene barnevernet avtalte og arrangerte. Med dagens digitale løsninger har barn og foreldre mulighet til kontakt døgnet rundt såfremt barnet har en telefon og internett/mobildata tilgjengelig. Betingelsene for kontakt og samvær er derfor helt annerledes, med de muligheter og utfordringer det innebærer. Dette er et område jeg erfarer barnevernet fortsatt famler og leter etter gode løsninger. Her vil forskningen kunne bidra med kunnskap som kan ha direkte praktisk betydning.
Selvdisiplin og struktur i stipendiatlivet
Som doktorgradsstipendiat opplever Helén at hun i stor grad styrer sin egen arbeidstid og at det innebærer både mye frihet og ansvar. Mye av arbeidet handler om å lese, skrive og reflektere – og det tar overraskende lang tid, ifølge Helén.
- Jeg liker å starte om morgenen, så jeg er stort sett alltid tidlig oppe og klar til dyst. Jeg varierer på steder jeg sitter og jobber – hjemme, på campus i Fredrikstad eller på høgskolens pendlerkontor i Oslo. Noen dager nyter jeg å holde på alene, andre dager søker jeg kollegaer for å få sosialt samvær og en prat.
En av de store fordelene med friheten i stillingen føler hun er muligheten til å legge inn pauser i arbeidshverdagen for eksempel i form av skogstur eller en treningsøkt, og så ta opp igjen arbeidet med en økt på kvelden.
- Den varianten velger jeg ganske ofte. Skillet mellom jobb og fritid blir ganske utflytende, men jeg lever godt med det, forsikrer hun.
I tillegg til samarbeidet med medforskergruppen (unge voksne med erfaringskompetanse) samarbeider Helén med forskergrupper innenfor barnevern og sosialt arbeid på HiØ. Hun har også jevnlig kontakt og treffpunkter med andre stipendiater som er tilknyttet «Det digitale samfunn». Både hovedveileder professor Lilliana Andrea del Busso og bi-veileder førsteamanuensis Marina Snipsøyr Sletten jobber ved høgskolen.
- Totalt sett opplever jeg å ha et godt faglig nettverk rundt meg, sier Helén.
Stipendiatperioden går til august 2027 og målet er å ha levert avhandlingen til den tid.
Hva ville dine råd til studenter som vurderer å ta en doktorgrad være?
- Jeg tror alle må finne sin egen form på hvordan et doktorgradsløp skal gjennomføres. Det kan nok være en fordel at man har selvdisiplin og struktur nok til å gjøre et stykke arbeid også når det butter litt og en bare er middels motivert. Man føler seg ikke like vellykket og på rett spor hver dag, men det gjør en jo ikke i andre jobber heller. Hvis man har lyst, er det bare å kaste seg ut i det.
Aktuelle lenker
Forskerutdanning ved Høgskolen i Østfold