Håp og Frykt

Mennesket er generelt sett et optimistisk og varmesøkende vesen. Det som adferdsøkonomene sedvanlig betegner som irrasjonelle avvik fra rasjonalitet, kan også ses på som viktige psykologiske aspekter som definerer hvem vi er og hvordan vi forholder oss til verden og vår rolle i den. Men mens vår moralpsykologis grunneleggende emosjonelle infrastruktur har blitt formet sakte av evolusjonens tann, har konteksten vi lever i forandret seg dramatisk, selv i vår egen levetid. Mine gjevnaldrende kan huske en tid før Facebook, før Internett, og før mobiltelefonens innmarsj i våre sosiale liv.

Våre drømmer om fremtiden er fylt av fantasifull fryd for det nye. Vi er inne i en tidsalder preget av digital revolusjon. Vi stiller våre håp og forventninger til at kunstig intelligens skal hjelpe oss med de problemene vi opplever nå. Gjennom våre håpefulle øyne kan vi se potensialet i den teknologiske utviklingen. Vi ser teknologien som relevant.

Adferdsøkonomene minner oss på at dette reflekterer en kombinasjon av positivitetsbias og status-quo bias. Vi er i overkant opptatt av de umiddelbare problemene vi sitter med nå (status quo), og vi vektlegger mulige oppsider og muligheter mer enn potensielle nedsider og trusler (positivitet). Vi har for eksempel brydd oss lite (alt for lite alt for lenge) om klimaendringer, helt til flomvannet en dag skyller inn i våre stuer, hetebølgene steker avlingene på marken, og skogene brenner. Når klimakrisen først er her, da er det lett å se problemene (men ikke de problemene som tårner seg opp i en fjern fremtid). Og blandet tro og håp om at teknologien skal redde oss er utbredt.

Frykt er en gammel emosjon (Paul MacLean 1990, The triune brain in evolution) som vi deler, ikke bare med de andre pattedyrene, men også med reptiler. Den har evolvert som et redskap for å håndtere umiddelbare her-og-nå-problemer. Følgelig har vi mennesker problemer med å føle frykt for det som ligger i fremtiden, spesielt hvis det er snakk om en fjern og usikker fremtid. Mens frykten grunnleggende sett er ureflektiv, er våre moralske ideer (moral imagination) reflektive (kortikale) og søkende (understøttet av hjernens urgamle søke-systemet  Panksepp 1998, Affective neuroscience). Moralske ideer og innlevelse har - tilsynelatende unikt hos oss mennesker - en evne til å reise inn og eksplorere mulige fremtids-scenarier ("mental time-travel"). Fryd ("playful joy") klarer denne tankeflukten langt bedre en frykten (som nedreguleres av kognisjon). Følgelig har vi en tilbøylighet til å se mulighetene der ute og la oss begeistre av dem, men en langt mer avstumpet evne til å la oss bekymre av fremtidens trusler. Og døden angår oss ikke.