Falske nyheter og bobleverdenene

Det er med falske nyheter som med Æsops kjente fabel, «Skilpadden og haren». Løgner og fabrikasjoner uten hold i virkeligheten har typisk et sensasjonelt preg, og de sensasjonelle historiene og ryktene reiser verden rundt raskere enn sannheten. Men mens de falske nyhetene løper raskt, er det gjerne slik at sannheten vinner til slutt. Det håper vi i alle fall.

Falske nyheter er ikke nytt. Ryktebørsen, skrøner, gode historier, og misforståelser har alltid preget menneskenes språklige verden. Det som har skjedd over bare de to siste tiårene har imidlertid gitt falske nyheter muskler til å løpe enda raskere enn før. Mye raskere! De har også blitt mer utspekulerte og i flere tilfeller vanskelige å oppdage.

Den sosiale plattformgiganten, Facebook, ble etablert i februar 2004. Og ikke lenge etter, i mars 2006, skrudde et annet sosialt nettverk, Twitter, på lysene. Folk koblet seg opp i mengder og deltok i det sosiale fellesskapet på de to plattformene. Folk begynte å publisere om sine private liv, tanker, følelser, drømmer, og fantasier. Tekst, bilde, lyd. Også bedrifter og profesjonelle brukere koblet seg etterhvert opp og på. Ingen ville gå glipp av disse sosiale tjenestene som stadig økte i popularitet og ble tilbudt helt gratis. Gratis lunsj på alle!

På rekordfart vokste de sosiale mediene seg store. De ga folk friheten til å uttrykke seg selv på en helt nye og virkningsfulle måter. Spoler vi fort frem til i dag ser vi hvilket retning dette har bragt oss som enkeltpersoner og som samfunn. Mens mange har fått muligheten til å gjenoppta kontakten med gamle venner, har de sosiale mediene gjort at andre føler seg sosialt ekskluder, forlatte, og ensomme. Forskning knytter bruken av sosiale medier, og Facebook i særdeleshet, til angst og depresjon hos unge, spesielt jenter i tenårene (Lanier, 2018). Andre som tidligere følte seg ensomme føler seg nå inkludert i et nytt fellesskap der de har en legitim røst blant meningsfeller.

Mennesker er sosiale vesener, og vi søker fellesskap og forankring for vår sosiale identitet. Vi trives stort sett som del av en gruppe. Det er individuelle forskjeller her; sosialt fellesskap er viktigere for ekstroverte personlighetstyper enn introverte. Men dette er kun en forskjell i grad av sosialitet. En av de sentrale aspektene ved sosialitet er at vi søker noen å stole på, og som vil stole på oss. Relasjonelle tillitsbånd binder oss sammen og gjør samarbeid mulig.

Tillit er fundamentalt. Alt samarbeid bygger på i bunn og grunn på tillit (Ellemers, 2019: 87). Organisasjoner trenger tillit for å fungere godt, og for i det hele tatt å kunne eksistere som meningsfulle sosiale konstellasjoner. Økonomien og dens komplekse sosiale institusjoner bygger på tillit. Og om det er godt å leve i et samfunn er nøye koblet til hvilken grad av tillit borgerne opplever å ha til hverandre, til politikerne, og til samfunnets institusjoner.

Tillit er imidlertid ikke bare funksjonelt viktig for at ting skal fungere i det sosiale maskineriet, men et dypt psykologisk behov som gir oss sosial identitet og trygghet innenfor tillitsbånd, og innenfor det større fellesskapet som vokser frem innenfor sirkelen av tillit som omkranser et sammensveiset sosialt fellesskap vi tar del i.

Psykologisk sett er grunnholdningen at vi stoler på andre, selv folk vi ikke kjenner (Gladwell, 2019). Det å umiddelbart og ureflektert stole på andre som utgangspunkt er ikke nødvendigvis irrasjonelt eller naivt, men en effektiv måte å innrette oss på våre sosiale omgivelser. Samtidig er det klart at tillit gjør oss sårbare. Vi kan bli lurt, dupert, misbrukt, svindlet.

Dette reiser flere aktuelle spørsmål. Når er det trygt å anta at det folk forteller oss er sant, og at det er sannferdig fremsatt? Når er det trygt å anta at andre ikke søker å skade oss? Svaret på slike spørsmål kan ikke fanges opp av et sett med enkle og klare kjøreregler. Vi vil måtte ta skjønnsmessige vurderinger basert på komplekse forhold i enhver sosial kontekst vi konfronterer; vurderinger der våre følelsesmessig forankrede erfaringer vil kunne komme godt med.

Det kan være vanskelig nok å vurdere folk ansikt-til-ansikt og sosialpsykologi peker i retning av at vi ikke er spesielt gode til å avdekke om personen overfor oss er ærlig og oppriktig eller tvert om (Gladwell, 2019). Men fysiske personer vil alltid bære en risiko knyttet til omdømme, tillit, og sitt eget moralske selvbilde. De er begrenset i tid og rom og vi ha en fremtid der fortiden alltid vil kunne oppsøke dem. Men hvordan blir dette i den virtuelle verden, hvor personer møter hverandre, ofte asynkront, på en mer uforpliktende måte, gjerne skjult bak avatarer og falske navn?

Sosiale medier er en ideell yngleplass for personer som ønsker å påvirke oss i retning av sine interesser, om ofte går i motsatt retning av våre egne. På grunn av vår psykologiske sårbarhet og sosiale godvilje er nettopp falske nyheter, løgner, og konspirasjonsteorier kraftfulle redskaper hvis målet er å lokke eller lure oss i en bestemt retning.

Falske nyheter er falsk, feilaktig, eller villedende informasjon som presenteres som nyheter eller vitenskapelig sannhet. Dette er en relativt vid definisjon der jeg inkluderer vitenskap. Grunnen til at jeg inkluderer vitenskap ved siden av nyheter er at begge disse er opptatt av å fange opp og presentere fakta, og selv om de har forskjellig tidshorisont der nyheter fokuserer mer kortsiktig og vitenskap mer langsiktig, fremstår begges som målskiver og konkurrenter om oppmerksomhet for falske nyheter. Det kan være ulike interesser som ligger bak falske nyheter. Enkelte ganger er det snakk om politisk motivert propaganda, andre ganger er det et mål om økonomisk svindel eller kommersielle interesser som ligger bak, eller det kan være propaganda fra aktivister med en særegen agenda. Falske nyheter er ofte organisert og enkelte ganger nøye orkestrert og overvåket.

I formen er falske nyheter ofte, som nevnt ovenfor, sensasjonspreget. Sensasjon vekker emosjoner, og innhold som er emosjonelt forankret i hjernen sitter bedre og lenger. De er ikke alltid like eksplisitte og presise. Mens vi noen ganger møter nøye konstruerte løgnaktige påstander som er svært så presise, vil vi også kunne støte på falske nyheter av en mer insinuerende og implisitt karakter. Insinuerende falskheter kan ofte være virkningsfulle, og de har den fordel over mer eksplisitte løgner at de typisk er vanskeligere å gjendrive eller motbevise.

Intensjonen bak falske nyheter kan også variere vesentlig (Spring, 2020). Først har vi skøyeren. Her er det ofte snakk om spøk, som ofte er uskyldig ment, men som andre tar for sannhet. Men det kan også forekomme spøker og morsomheter med uedle motiver, der intensjonen er å narre folk, mens man kan søke dekning i etterkant ved å bedyre at det kun var med som en spøk eller humoristisk vits. Andre ganger møter vi svindleren, som fremsetter falskheter og løgner for å «tjene» eller lure til seg penger eller andre goder.

Så har vi politikeren, som fremsetter falskheter, løgner, konspirasjonsteorier for å vinne oppslutning. Dette kan være et ledd i en omfattende og nøye orkestrert kampanje, slik som vi så ved tidligere president Trumps falske påstand om at hadde vunnet det amerikanske presidentvalget i 2020 («en brakseier») over sin Demokratiske motkandidat, Joe Biden. Deretter har vi konspirasjonsteoretikeren, som tror at ting ikke er slik fakta tyder på at de er. I forbindelse med samme amerikanske presidentvalg oppstod det en bobleverden på sosiale medier som kalte seg QAnon, der konspirasjonsteoretikere fabrikkerte og konfabulerte videre på Trumps store løgn. Til slutt har vi insideren, som fremstår som autoritet, men som enten ikke er det eller er en autoritet men en som ikke har edle hensikter.

Det er viktig å skille mellom misinformasjon, der intensjonen er å villede eller bedra, og desinformasjon hvor det er snakk om feilaktig, skjevt fremstilt, eller ufullstendig informasjon. Det ligger ikke alltid dårlige intensjoner bra falske nyheter, selv om effekten ofte er destruktiv. Samtidig ser det ut som direkte misinformasjon har vært på fremmarsj de sisten årene, blant annet i form av politiske kampanjer i storstilt skala, i flere land verden over. For eksempel ser Russland mer eller mindre ut til å ha gjort det til en institusjonalisert rutine å legge trykk på demokratiske stater verden over gjennom blant annet falske nyheter i stor skala (som Müller-rapporten i USA nylig avdekket). Det foretrukne verktøyet i disse halv-skjulte påvirknings-kampanjene var nettopp Facebook.

Facebook har skapt en virtuell verden der algoritmer foreslår innhold og grupperom basert på «likes». Algoritmene fanger opp det mest sensasjonspregede stoffet som korrelerer med den feeback den individuelle brukeren gir. Resultatet er at skjevheter i brukernes preferanser forsterkes, potensielt at de radikaliseres i en bestemt retning. Algoritmene har selv ingen moral. De vil slavisk optimere den målfunksjonen de er satt til å optimere. Dette vil typisk være noe sånt som den forventede tid en viss gitt bruker estimeres å bruke på Facebook i fremtiden (Lanier, 2018). Generelt sett, dess mer tid, dess mer penger i kassen for Facebook.

Men brukeren ender altså gjerne opp i en eller annen virtuell sorteringskasse hvor hun treffer og har mulighet til å sosialisere og kommunisere med andre som er likesinnede langs spesifikke parametere. Disse virtuelle rommene blir for ekkokamre, hvor en bruker har en stor sannsynlighet for å oppleve bekreftende tilbakemelding på helt spesifikke tanker, ideer, verdier, og interesser. Over tid kan brukere uvitende risikere å forsterke hverandres skjevheter i forhold til hvordan de ser på virkeligheten. Og som ikke det er nok kan disse bobleverdene infiltreres av ondsinnede slager som bevisst sprer eller forsterker falske nyheter.

Både de som fremsetter falske nyheter, og Facebook som den største sosiale medieplattformen, søker typisk dekke i ytringsfriheten. Alle må vel ha rett til å bli utsatt for informasjon, rett, gal, eller halvgal???

Kilder:

Ellemers, N. (2017). Morality and the regulation of social behavior. New York: Routledge.

Gladwell, M. (2019). Talking to strangers: What we should know about the people we don’t know. New York: Little, Brown and Company.

Lanier, J. (2018). Ten arguments for deleting your social media account right now. New York: Henry Holt and Company.

Spring, M. (2020). Reporter for British Broadcasting Company.

© Søren Wenstøp (Teksten er del av bokmanus for Etikk for primater i organisasjoner).