Tilskuere og hjelpere

Nok en gang er det den tiden på året. Luften er kald og februarsolen skinner. Barn og ungdommer tar på seg skøyter og seiler frydefullt utover på den blanke fjordisen på skarpe knivegger. Men hvor trygg er egentlig isen og hvor langt ut mot iskanten, der isen møter de svarte havet, er det trygt å gå? Vi mennesker er forskjellige og vurderer risiko ulikt. Noen av de mer fryktløse opplever spenning og en dragning mot det risikofylte; en dagning ut mot den tynnere isen der hvor isdekket synger under meiene. Og barn og ungdom kan egge hverandre opp.

Tilskuere er også ulike. Hvor er terskelen for at man sier fra eller melder fra dersom man ser barn eller ungdom gjøre noe som er farlig? På hvilket punkt føler vi at dette blir dette vårt ansvar?

Noe av dette koker ned til forskjeller i personlighet. Men mye av vår sosiale ansvarsfølelse beror på den sosiale konteksten. En av de fenomenene sosialpsykologien viser tydelig er at dess flere tilskuere som er tilstede, dess mindre er sjansen for at noen enkelt-personer griper inn og tar ansvar, selv der det er åpenbart for de fleste at det er på sin plass å gripe inn. Dette er det som kalles «tilskuereffekten». Den klassiske studien er Darley og Latané (1968); en god sammenfattende meta-studie av nyere varemerke er Fisher et al. (2011).

Tilskuereffekten tilsier at dess flere som observerer et tilfelle barn som leker for nær iskanten dess mindre er sannsynligheten for at noen vil gripe inn. Dette er paradoksalt, for rent matematisk skulle man additivt komme frem til at sannsynligheten måtte bli større; men slik er det altså ikke. Mennesker påvirkes sterkt av den sosiale konteksten.

Vår moralske motivasjon svekkes av andre tilskueres nærvær. Vi blir en del av massen. Vår sosiale vegring for å gripe inn øker. Vi pasifiseres av den sosiale konteksten. Og det er nettopp i slike situasjoner at moralsk handlingskraft kan blir kritisk viktig!

Hvert år kan flere drukningsulykker kan tragisk nok attribueres til tilskuereffekten. Den kan melde seg både vintertid og sommertid. Den kan også manifestere seg i en svært bred rekke med sosiale kontekster. Tenk for eksempel på kontorlandskapet der ingen griper inn overfor det som åpenbart er seksuell trakassering, f.eks. ubedt klask på rumpen til en kvinnelig kollega.

Tilskuereffekten tegner et relativt dystert bilde av menneskers hjelpeadferd. Men langt fra alt er ikke helt mørkt når det gjelder menneskers villighet til å hjelpe andre. Det viser seg at aller fleste er i utgangspunktet velvillige hjelpere!

Sosialpsykologen Heidi Grant (2018) viser at langt flere er langt mere villige til å hjelpe oss enn det vi typisk antar; ca. 50% mer villige. Vi må bare lære å spørre om hjelp, og lære å spørre på riktig måte. Først og fremst må overkomme vår aversjon mot å be om hjelp. Vi har en aversjon mot sosiale nederlag. Ekskludering og å bli sosialt avfeid er noe vi typisk opplever som smertefullt. Det er de sammen systemene i hjernen som underbygger sosial smerte som fysisk smerte.

Frykten for sosialt nederlag, for å få et «nei», gjør at vi vegrer oss for å be om hjelp, selv når vi sårt kunne trenge det. Men sosialpsykologisk forskning viser også at vi overvurderer den opplevde sosiale kostnaden ved å få et «nei». Det er til syvende og sist ikke så ille å dramatisk vi fryktet. Og det å hjelpe andre føles faktisk godt!

Så vær der for andre når det trengs, og be om hjelp hvis ingen ser at du trenger hjelp!

Kilder:

Darley, J. M. & Latané, B. (1968). Bystander intervention in emergencies: Diffusion of responsibility. Journal of Personality and Social Psychology. 8: 377–383.

Fischer, P., Krueger, J. I., Greitemeyer, T., Vogrincic, C., Kastenmüller, A., Frey, D., Heene, M., Wicher, M., and M. Kainbacher (2011). The bystander-effect: a meta-analytic review on bystander intervention in dangerous and non-dangerous emergencies. Psychological Bulletin 137: 517–37.

Grant, H. (2018). Reinforcements: How to get people to help you. Harvard Business Review Press.