Blokk mot blokk ved presidentvalget i Frankrike

Franske velgere tok denne helgen et skritt videre i prosessen med å vrake det som var igjen av partisystemet som har styrt landet i over seksti år. En ny partipolitisk deling trer fram. Den vil trolig dominere etter at andre valgomgang 24. april og parlamentsvalget i juni er tilbakelagt.

Ved forrige presidentvalg i 2017 ble uttrykk som “sjokkvalg” eller “politisk jordskjelv” brukt for å beskrive sluttresultatet. Illsinte velgere snudde ryggen til den tradisjonelle blokkdelingen med venstre- og høyresiden de hadde levd med siden den femte republikk ble etablert i 1958. Et slikt oppgjør rammet i første omgang sosialistpartiet. For tredje gang i sin historie klarte verken partiet eller venstresiden å kvalifisere seg til andre valgomgang (1969, 2002, 2017). Skuffede venstrevelgere så på runde to mellom Le Pen og Macron fra sofakroken. Sosialistpartiet fikk sitt nest verste resultat noensinne (6,36 % i 2017 mot 8,6% i 1969). Allerede da hevdet man at partiet var truet av utslettelse.

I år knuste velgerne partiet som ga landet to presidenter det lille som var igjen. Kandidaten for sosialistpartiet Anne Hidalgo fikk 1,75% av stemmene, dvs. en tredjedel av det partiet fikk i 2017. For fjerde gang vrakes sosialistene fra en andre valgomgang. I tillegg havner de i økonomisk uføre fordi de fikk under 5% av stemmene og ikke får dekket av den franske staten kostnadene knyttet til valgkampen utover 800.000 euro. Spørsmålet om partiets relevans er på dagsorden.

Velgerne stoppet ikke der. 2017 var et presidentvalg som høyresiden skulle ha vunnet med François Fillon, men tapte pga. skandaler rundt ham og kona. For første gang siden 1958 ble de konservative borte fra en andre omgang av et presidentvalg som i sin tid ble et produkt av selveste grunnlegger av gaullistpartiet, Charles de Gaulle. De konservative havnet likevel i på tredjeplass i 2017 med 20% av stemmene.

Ingenting av dette i år. Deres kandidat Valérie Pécresse havnet på femteplass med 4,78% av stemmene, dvs. en fjerdedel av 2017-resultatet. I tillegg ble hun forbigått av essayisten fra det ytre høyre Eric Zemmour som vil være en bindestrek mellom høyresiden og det ytre høyre. For andre gang på rad blir høyresiden vraket av en andre omgang av presidentvalget. Partiet Republikanerne havner også i økonomiske vansker pga. for lav oppslutning og et underskudd på 7 millioner euro. Partiet risikerer frykter splittelse før parlamentsvalget i juni mellom de som vil følge Macron, andre som vil til Le Pen og en tredje gruppe som vil slutte seg til Zemmour.

Sosialistpartiet og Republikanerne, som var hjørnesteinen i fransk politikk i to generasjoner og pleide å bytte makt seg imellom, veier nå til sammen kun 6,5% av stemmene. Det er uten tvil det største sjokket ved årets presidentvalg.

Politikk hater vakuum. Ser man bort fra ni kandidater som til sammen fikk 27% av stemmene, støvsuger tre kandidater 73% av stemmene. Marine Le Pen, Emmanuel Macron og Jean-Luc Mélenchon fikk økt oppslutning i forhold til 2017. Le Pen fikk 23,15% av stemmene (+1,8%). Macron fikk 27,85% av stemmene (+3,8%). Mélenchon fikk 21,9% av stemmene (+2,3%). De representerer tre blokker av samme størrelse (den fjerde er sofasitterne). Den ene er venstre-venstreradikal og ledes av Mélenchon. Den andre er høyre-høyreradikal og ledes av Le Pen. Den siste er sentrum-liberal og ledes av Macron. Slår vi de to første sammen fordi de uttrykker en eller annen form for protest mot den sittende regjeringens liberalistiske kurs, står vi igjen med en radikal blokk som trekker til seg lavtlønnede og sosialt sårbare og en liberal blokk med høylønnede og sosialt vellykkede.

Styrkeforholdet mellom de to blokkene er dynamisk. Det sosiologiske mindretallet – den liberale blokken – styrer landet politisk. Tar man samtlige protestkandidater ved årets presidentvalg, utgjør de over halvparten av stemmene, dvs. et sosiologisk flertall. Det er et heterogent flertall med konvergens på enkelte punkter (kjøpekraft, sosialpolitikk, EU og utenrikspolitikk) og divergens på andre (innvandring, asyl, kriminalitet og islam). Det finnes likhetstrekk mellom situasjonen i dag og venstresidens vei til makten på 1970-tallet fram til presidentvalget i 1981, hvor det sosiologiske flertallet ble et politisk flertall under ledelsen av sosialisten François Mitterrand.

Hvordan vil det franske politiske system se ut fremover? Trolig vil det preges av tripartisme ved at de tre blokkene har hver sitt lederparti (Nasjonal Samling, Republikken Fremmad! og Det ukuelige Frankrike.) Partiene som er igjen, kan i beste fall overleve som støttespillere for dem. Frem til 24. april kan man enn så lenge vente seg en konfrontasjon mellom en radikal blokk kalt av motstanderen “populistisk” og en liberal blokk kalt av motstanderen “elitisk”. Folk mot elite. Som en vond påminnelse av presidentvalget i USA i 2016 og Brexit-debatten.

Kronikken er skrevet av førsteamanuensis ved HiØ Franck Orban og er publisert på Transit Magasin 11. april 2022.

Endelig resultat etter første valgomgang: