Mens den offentlige debatten om skjermbruk i skolen raser, avdekker en ny studie en dimensjon som hittil har fått langt mindre oppmerksomhet: hvordan digitaliseringen utfordrer lærerprofesjonen innenfra.
Studien «Teacher professionalism and digitalisation: Digitalisation as a nexus of teacher professionalism» fokuserer på relasjonene mellom politikk og lærere, mellom lærere innbyrdes, og mellom lærere og digitale verktøy.
Et av hovedfunnene er at digitaliseringen har skapt en kollektivitet blant lærere som er interessert i det digitale, men samtidig har dette «fellesskapet» delt profesjonen i to leire.
Kampen for å digitalisere de ikke-interesserte hindrer nytenkning og reduserer lærernes rom for å gjøre endringer.
Forsker Fred Rune Bjordal
Skoleforsker Fred Rune Bjordal mener diversiteten heller bør dyrkes dersom det er ønskelig at lærere selv skal bidra til å utvikle lærerprofesjonen.
Fokus på å endre innstillingen til de ikke-interesserte (/mindre-interesserte) er ifølge forskeren helt i tråd med politiske intensjoner og signalene fra digitaliseringsindustrien og en praksis som motarbeider friksjon og motstand.
- Dersom de kritiske røstene dempes eller blir borte internt i lærerprofesjonen, vil det heller ikke bli stilt like kritiske spørsmål til det nye som kommer. Dersom det er ønskelig med lærerinitiert endring og utvikling av pedagogisk praksis, så bør fokuset heller være på å dyrke de negative røstene internt i lærerprofesjonen like mye som de positive, mener Bjordal.
Lærerne tilpasser seg verktøyene, ikke omvendt
Studien avdekker også en bekymringsfull utvikling, nemlig at det er digitale verktøy og kollegaers erfaringer, formidlet gjennom sosiale medier og på personalrommet, som har blitt lærernes viktigste kunnskapskilde i hverdagen.
Bjordal sier lærerne han har intervjuet, både er opptatt av og til en viss grad føler seg tvunget til, å holde seg oppdatert på bruk av digitale verktøy i undervisningen. For å klare dette i et felt som er i svært rask endring, og til en viss grad også for å beholde en form for underholdningsverdi for elevene, er det først og fremst sosiale medier og andre digitale plattformer lærerne oppgir å bruke som kunnskapskilde.
Han peker på faren for at lærerprofesjonen deprofesjonaliseres på grunn av manglende oppdatering og utvikling av akademisk kunnskap - fordi samfunnets tillit til lærerprofesjonen (og profesjoner generelt) i stor grad er basert på profesjonens spesialiserte og akademiske kunnskapsgrunnlag.
Men lærernes tilnærming til det digitale har imidlertid også en slags oppside.
- Jeg argumenterer samtidig for at denne fortløpende digitale oppdateringen gjør at lærerprofesjonen klarer å opprettholde en tett relasjon til samfunnet, forklarer Bjordal.
Kvantitet foran kvalitet
Underholdningsdimensjonen og tempoet på digitaliseringen av samfunnet tvinger frem en forventning om at lærere skal holde seg oppdatert på, og ta i bruk, nye digitale muligheter. Dette skaper et grunnleggende spenningsforhold.
- Dette er et dilemma fordi lærerne er opptatt av å ha et kritisk og bevisst forhold til dette, noe som krever tid til å stoppe opp og stille spørsmål. Samtidig ønsker de å møte forventningene blant annet for å engasjere elevene i undervisningen, noe som igjen krever hurtig og hyppig uttesting av det nye, påpeker Bjordal.
Dette ser ut til å føre til at det digitale får en rolle som upåvirkbar. I stedet for å tilpasse og utvikle verktøyene på lærernes premisser til egen praksis styres lærerne til å innordne seg til de rammene som de digitale verktøyene kommer med.
- Det digitale gis derfor en dominerende rolle i læreres måter å planlegge og gjennomføre undervisningen på, sier skoleforskeren.
Studien er basert på analyse av 16 norske utdanningspolitiske dokumenter og intervjuer med 15 norske ungdomsskolelærere.
Skoleforskeren mener det er behov for mer innsikt i ikke-interesserte læreres erfaringer, samt sammenliknende studier fra andre land.