Ofte stilte spørsmål om åpen forskning

Åpen forskning er en måte å tilnærme seg vitenskapelig kunnskapsproduksjon på som omfatter hele forskningsprosessen. Dette inkluderer blant annet åpne søknader, åpne metoder, åpen kildekode, folkeforskning, åpen fagfellevurdering og åpne evalueringer. På høgskolens nettsider har vi hovedsakelig fokus på åpen publisering og datadeling, fordi dette er områdene biblioteket og forskningsstøtteapparatet i størst grad kan bistå vitenskapelig ansatte med.

Preprints er mer eller mindre fullstendige utkast til vitenskapelige artikler som er tiltenkt publikasjon i fagfellevurderte tidsskrifter. Preprints er per definisjon ikke fagfellevurderte. De publiseres først og fremst i egne arkiv for dette. Kjente eksempler er arXiv og bioRxiv. Å publisere preprints er mest vanlig innenfor naturvitenskapelige emner. Ulike forlag/tidsskrifter har ulike policyer når det kommer til preprints. Alle Open Access-tidsskrifter tillater dem, men det er vanlig at en betingelse for publisering er at man anerkjenner at preprinten eksisterer slik at det blir tydelig at dette er en annen form for publikasjon enn forskningsartikkelen. Enkelte tidsskrifter krever også at en artikkel må være substansielt forskjellig, i form av å tilføre ny kunnskap, fra preprinten for å kunne vurderes og publiseres. Preprints utstyres gjerne med DOI-er, noe som i sin tur også indikerer at de ikke slettes på tross av at artiklene de danner grunnlag for endelig har blitt publiserte.

Preprints er kontroversielt. Forkjempere for preprints påpeker gjerne at denne praksisen muliggjør såkalt «community feedback». På denne måten kan artikkelmanus forbedres ytterligere før de sendes til tidsskrifter for vurdering. Enkelte vektlegger også at preprints reduserer risikoen for konflikter der spørsmål om hvem som har oppdaget noe først blir relevante, samt at de kan skape blest rundt forskningsresultater mer eller mindre umiddelbart (fremfor å vente i månedsvis på tidsskriftenes publiseringsprosess). Dette kan øke siteringene for beslektede fagfellevurderte publikasjoner i fremtiden.

En av hovedbekymringene rundt preprints er at enkelte forskere skal «nøye» seg med å publisere preprints og aldri levere dem til vurdering og publisering i tidsskrifter. På sikt kan dette gjøre kriteriene for hva som anses som rigorøs forskning vannes ut. Andre er bekymret for hva denne praksisen kan bety for (kvalitativ) forskning som baserer seg på persondata – det kan åpenbart være mulig, og høyst problematisk, å publisere forskning som ikke har gått igjennom fagfellers kritiske etiske blikk.

Deling av forskningsdata og vitenskapelige publikasjoner bidrar til å gjøre forskning mer tilgjengelig, etterprøvbar og nyttig for andre. Når resultater og data er åpne, kan de kontrolleres, gjenbrukes og bygges videre på av andre forskere.

Åpen tilgang kan også øke synligheten og gjennomslaget til forskningen, siden flere får tilgang til den uten betalingshindringer. Deling av data kan i tillegg spare tid og ressurser ved å redusere behovet for ny datainnsamling, og bidra til bedre kvalitet ved at resultater kan sammenlignes og verifiseres.

Samtidig legger deling til rette for samarbeid på tvers av fag og institusjoner, og gjør det lettere å utvikle ny kunnskap basert på eksisterende forskning.

For den enkelte forsker kan åpen deling også ha konkrete fordeler. Når publikasjoner og datasett er fritt tilgjengelige, øker sannsynligheten for at arbeidet blir lest, brukt og sitert av andre, noe som igjen kan føre til nye samarbeid og forskningsmuligheter. I tillegg blir åpen publisering og deling av forskningsdata i økende grad vektlagt i vurderinger av forskning og forskerkarrierer, både nasjonalt og internasjonalt.

Det finnes flere modeller for åpen publisering, som skiller seg i hvordan tilgang gis og hvem som betaler for publiseringen.

• Gull åpen tilgang innebærer at publikasjonen gjøres åpent tilgjengelig i et tidsskrift, ofte mot betaling av en publiseringsavgift.
• Grønn åpen tilgang betyr at en versjon av artikkelen gjøres tilgjengelig i et vitenarkiv, for eksempel gjennom egenarkivering i NVA.
• Hybrid åpen tilgang gjelder abonnementstidsskrifter der enkeltartikler kan gjøres åpne mot betaling, mens resten av innholdet fortsatt ligger bak betalingsmur.
• Diamant åpen tilgang innebærer publisering i åpne tidsskrifter som ikke tar betalt verken fra lesere eller forfattere.

De ulike modellene har ulike fordeler og begrensninger, og hvilken som er mest relevant avhenger blant annet av publiseringskanal, finansiering og institusjonelle avtaler.

Du kan bruke Journal Checker Tool til å undersøke om et tidsskrift oppfyller krav til åpen publisering fra finansiører som Plan S. Tjenesten lar deg søke på tidsskrift og se hvilke muligheter som finnes for å publisere åpent, enten gjennom publiseringsavtaler, åpne tidsskrifter eller egenarkivering.

For at forskning skal kunne deles og gjenbrukes, må både artikler og datasett utstyres med en lisens som angir hva andre har lov til å gjøre med materialet. En lisens regulerer blant annet om det kan deles videre, gjenbrukes eller bearbeides.

For vitenskapelige artikler brukes det ofte standardlisenser knyttet til publisering, særlig Creative Commons‑lisenser. For forskningsdata anbefales det som hovedregel å bruke åpne lisenser, og ved Høgskolen i Østfold anbefales Creative Commons. En særlig åpen lisens er CC0, som innebærer at data i praksis gjøres tilgjengelige for fri bruk.

Selv om en lisens som CC0 åpner for fri bruk uten krav om kreditering, gjelder fortsatt grunnleggende normer for akademisk praksis. Vancouver-reglene, som er retningslinjer for sitering og henvisning i vitenskapelig arbeid, innebærer at kilder skal oppgis også når materialet i utgangspunktet kan brukes fritt.

Valg av lisens har stor betydning for hvordan materialet kan brukes videre. Restriktive lisenser kan begrense gjenbruk og gjøre det vanskelig å kombinere datasett fra ulike kilder, mens åpne lisenser legger bedre til rette for videre forskning.

Det finnes flere måter å undersøke dette på. Et godt utgangspunkt er å søke opp tidsskriftet i Kanalregisteret.

Dersom du vet hvilket forlag som utgir tidsskriftet, kan du også sjekke oversikten over nasjonale publiseringsavtaler. Velg forlaget i listen og åpne deltakerlisten for inneværende år. Tittellisten som også ligger der viser hvilke tidsskrifter som inngår i publiseringsavtalen.

Abonnementstidsskrifter som tilbyr åpen publisering mot betaling kalles gjerne hybridtidsskrifter. Her publiseres de fleste artiklene bak betalingsmur, men enkeltartikler kan gjøres åpne ved å betale en publiseringsavgift.

Høgskolens publiseringsfond støtter ikke slik publisering av to hovedgrunner. For det første innebærer dette en form for dobbelbetaling, der institusjoner både betaler abonnement på tidsskriftet og publiseringsavgift for å gjøre enkeltartikler åpne.

For det andre bygger hybridtidsskrifter ikke på et prinsipp om full åpen tilgang. Åpen publisering som forskningspolitisk mål handler om å gjøre hele publiseringskanaler åpne, ikke bare enkeltartikler. Derfor prioriteres støtte til publisering i rene åpne tidsskrifter.

Det er mulig å dele forskningsdata som inneholder personopplysninger, men det krever grundige juridiske og etiske vurderinger. Personopplysningsloven stiller krav til blant annet dataminimering og risikoreduserende tiltak, og data bør anonymiseres der det er mulig. Dersom anonymisering ikke lar seg gjøre, bør data pseudonymiseres. Slike data regnes fortsatt som personopplysninger, siden det i prinsippet kan være mulig å gjenidentifisere enkeltpersoner.

Deling av data med personopplysninger forutsetter blant annet at deltakerne er informert om datadeling og har gitt samtykke til dette, at tilgangen til dataene er kontrollert, og at videre bruk reguleres gjennom avtaler. Det bør også føres oversikt over hvem som får tilgang til dataene og hvordan de brukes.

Per i dag finnes det få etablerte løsninger i Norge for deling av slike datasett, særlig for kvalitative data. Samtidig arbeides det med å utvikle løsninger på området, blant annet gjennom nasjonale initiativer knyttet til DataverseNO.

Å dele forskningsdata som ikke er fullstendig anonyme er derfor krevende, men ikke umulig. Vurderinger må gjøres i hvert enkelt tilfelle. Ta kontakt med biblioteket dersom du trenger veiledning.

Det er vanlig å publisere forskningsdata mot slutten av et prosjekt eller etter at det er avsluttet.