NB: SEMESTERETS SISTE GILDA-FILM
Westernfilmen var en av de store amerikanske filmsjangerne fra 1930- 40 og 50- tallet. Det var den ikke minst takket være John Ford, den kanskje største amerikanske regissøren av dem alle. Men på 60-tallet var det klart at dette var en sjanger som sårt trengte fornyelse, og den fremste av disse fornyerne var italieneren Sergio Leone. Han fornyer westernsjangeren gjennom den såkalte «Dollar-trilogien» (A Fistful of Dollars, For a Few Dollars More og The Good, the Bad and the Ugly) midt på 1960-tallet, før han lager sin siste westernfilm, denne ukas Gilda-film
Once Upon a Time in the West. Det er en av de filmene som ikke fikk spektakulær omtale da den kom. Men som nå, snart 60 år seinere, og i takt med at den har blitt sett av nye generasjoner har oppnådd status ikke bare som en westernklassiker, men også som en filmklassiker mer generelt. Åpningsscenen med rulletekster er fortsatt en av de lengste og mest dvelende i filmhistorien, den klokker inn på ikke mindre enn 12 min. Dette var den første filmen der Leone samarbeidet med et stort amerikansk selskap. Det gjorde at han fikk et helt annet budsjett enn han var vant med (3 millioner dollar), og med på lasset fulgte Henry Fonda, Claudia Cardinale, Charles Bronson og Jason Robards, som alle er på sitt beste og mest ikoniske her. Det er mye mer som kunne vært sagt både om Sergio Leone og denne filmen, men jeg tror jeg skal avstå fra å si noe mer om mannen og filmen utover det faktum at det vi ser er en regissør som er i ferd med - på fullkomment vis - å fullføre sin egen filmsjanger, Sergio Leones filmsjanger. Og så passer det kanskje med en talende kommentar fra regissøren selv: Once Upon a Time er fra begynnelse til slutt en dødsdans, filmens rytme er ment å skulle gjengi følelsen av de siste åndedragene til en døende mann. Så da vet vi det!
Fri entré/gratis adgang.
Gilda er en forening for filminteresserte studenter og ansatte ved Høgskolen i Østfold. Her viser vi filmer som er minst 30 år gamle (aldersgrensen for å få lov til å kalle en eldre bil en "veteranbil"), og som over tid har oppnådd en status som såkalt "filmklassiker".
NB: THE FINAL GILDA MOVIE OF THE SEMESTER
The Western was one of the great American film genres of the 1930s, 40s and 50s. It was so not least thanks to John Ford, perhaps the greatest American director of them all. But in the 60s it was clear that this was a genre that was in dire need of renewal, and the foremost of these innovators was the Italian Sergio Leone. He renewed the Western genre through the so-called "Dollar trilogy" (A Fistful of Dollars, For a Few Dollars More and The Good, the Bad and the Ugly) in the mid-1960s, before making his last Western film, this week's Gilda film
Once Upon a Time in the West. It is one of those films that did not receive spectacular publicity when it came out. But as it is now, almost 60 years later, and as it has been seen by new generations, it has achieved status not only as a Western classic, but also as a film classic more generally. The opening credits scene is still one of the longest and most lingering in film history, clocking in at no less than 12 minutes. This was the first film in which Leone collaborated with a major American company. This meant that he received a completely different budget than he was used to ($3 million), and along with it came Henry Fonda, Claudia Cardinale, Charles Bronson and Jason Robards, all of whom are at their best and most iconic here. There is much more that could be said about both Sergio Leone and this film, but I think I should refrain from saying anything more about the man and the film beyond the fact that what we are seeing is a director who is about to - in a perfect way - complete his own film genre, Sergio Leone's film genre. And then it is perhaps appropriate with a telling comment from the director himself: Once Upon a Time in the West is from beginning to end a dance of death, the rhythm of the film is intended to reproduce the feeling of the last breaths of a dying man. Now we know!
Free admission.
Gilda is an association for film-loving students and employees at Østfold University College. Here we show films that are at least 30 years old (the age limit for being allowed to call an older car a "veteran car"), and that over time have achieved the status of so-called "film classics".