Skandinaviske tradisjoner, importerte løsninger og lokale tilpasninger
Dette satsingsområdet tar sikte på å bidra med økt kunnskap om sammenhengene mellom nye organisasjonsformer, arbeidsorganisering, arbeidsvilkår og tjenestekvalitet. En rekke studier har vist at de mål og intensjoner nye organisasjonsformer ønsker å oppnå, ikke nødvendigvis medfører at arbeidet organiseres i tråd med de samme mål og intensjonene. Kunnskap om de relasjonene som skisseres viser at nye organisasjonskonsepter åpner for mange ulike konsekvenser: at mål og intensjoner blir realisert, men også at uintenderte konsekvenser kan virke negativt inn på arbeidsvilkår og tjenestekvalitet, eller at det ikke kan påvises endringer i disse forholdene. Nettopp fordi det ikke er entydig sammenheng mellom disse forholdene er det behov for empiriske studier som kan bidra til et mer solid kunnskapsgrunnlag om endringsprosesser i norsk arbeidsliv – i vårt tilfelle særlig i offentlig sektor.
Innenfor rammen av satsingsområdet vil vi fokusere på sammenhengen mellom introduksjonen av nye styringsformer i offentlig sektor og dens konsekvenser. Dette blir i hovedsak studert gjennom fokus på to arbeidsfelt: høyere utdanning og helse- og velferdstjenester.
Helse- og velferdstjenester
Helse- og velferdssektoren (som omfatter somatiske og psykiske helsetjenester, sosialtjenester, barnevern og arbeidsetater) opplever store endringer knyttet til kontinuerlige statlige reformforsøk. Mange av disse endringene er spesifikke for de ulike deler av sektoren, og er knyttet til helsepolitiske eller velferdspolitiske utfordringer som endrer arbeidsorganisering, (profesjonelt) arbeid og tjenesteyting på avgrensede områder. Noen spørsmål er tversgående og knyttet til generelle styrings- og organisasjonskonsepter som nå søkes implementert. Hovedhensikten er tredelt: kostnadseffektivisering, kvalitetsutvikling og brukermedvirkning. Vi vil hevde at det viktigste organisatoriske grepet som nå introduseres er knyttet til prosesstilnærminger, som i noen sammenhenger hevdes å være et «nytt» paradigme i ledelse og arbeidsorganisering, basert på standardisering av arbeidsprosesser. Konkret blir dette koplet til etablering av behandlingslinjer, pasientforløp, «pakkeforløp» i helsesektoren, og nye prinsipper for saksbehandling i velferdssektoren – ikke minst i NAV. Vi ønsker å studere kunnskapsgrunnlag for og utformingen av modeller basert på prosessperspektiver. Vider er vi opptatt hvilke konsekvenser iverksettingen av slike modeller har for profesjonelt arbeid og organiseringen av dette samt kvalitet på tjenesteyting i ulike deler av sektoren. Det kan for eksempel endringer med hensyn til graden av autonomi for profesjonelt arbeid, i hvilken grad det skjer en ytterligere arbeidsintensivering, og om kvalitetsmålinger bidrar til økt kvalitet i tjenesteyting. Det siste er særlig viktig i relasjon til de dilemmaer som oppstår når en relativt likeartet design eller modell for standardiserte arbeidsprosesser både blir anvendt overfor helse- og velferdsarbeid som omhandler det som betegnes som tamme problemer og de som betegnes som uregjerlige problemer.
Høyere utdanning
I løpet av de siste tiårene har norske universiteter og høyskoler gjennomgått omfattende endringer som i sterk grad har påvirket både ansatte og studenter. Noe av dette har kun vært justeringer i forhold til tidligere utdanningsregimer, mens andre endringer har vært radikale og mer transformative i sin karakter. Eksempler på sistnevnte er Kvalitetsreformen i 2003 og Strukturmeldingen i 2015.
Kvalitetsreformen bidro til intensivering og ytterligere bruk av insentiver i høyere utdanning. I dag er det for eksempel blitt slik at interne ressurser fordeles i forhold til de studier som gis, og hvor studentenes valg og interesser i større grad enn før avgjør ulike fag og disipliners skjebne. I tillegg blir i dag god studentgjennomstrømning belønnet i langt sterkere grad enn før reformen. Forskning belønnes i forhold til antall skrevne bøker og artikler, og statusen til det forlaget eller de internasjonale journalene de publiseres i. Det er innført flere målbare indikatorer på et større antall områder enn tidligere, noe som igjen har forsterket høyere utdannings instrumentelle karakter.
Utgangspunktet for Strukturmeldingen er at det er nødvendig å samle ressursene på færre, men sterkere institusjoner for å styrke kvaliteten på utdanningen og forskningen. Det har for eksempel ført til en rekke fusjoner og fusjonsforsøk.
Det er åpenbart at det trengs mer forskning for å forstå hvordan, og på hvilke måter akademisk liv er påvirket av disse endringene. Reformene ble iverksatt med sikte på å forbedre kvaliteten, effektiviteten og fleksibilitet i høyere utdanning. Vår forskning handler om hvorvidt disse intensjonene er realisert eller ikke, og hvordan de ansatte er påvirket av endringene. Følgende spørsmål vil få særlig oppmerksomhet: Hvilken betydning har endrede organisasjonsstrukturer hatt for ansattes arbeidsvilkår? Hvordan har de ansattes muligheter til selv å bestemme innholdet i undervisning og forskning blitt berørt av reformene? Hvordan forholder de ansatte seg til indikatorene som nå er knyttet til undervisning og forskning? Hvilke konsekvenser oppstår som følge av fusjonerte høyere utdanningsinstitusjoner?