Det var forskerne og språkviterne Kristin Hagemann, Åshild Søfteland og Jessica P. B. Hansen fra satsingsområdet Språk i opplæringen som presenterte ulike innblikk i menneskespråk, hvordan språklige praksiser berøres av økt bruk av maskiners språkproduksjon, og hvordan maskingenerert tekst kan forsterke maktsymmetrier og skjevheter i samfunnet.
Forskerne snakket om hva vi egentlig mener når vi snakker om kunstig intelligens. De pekte på at KI ofte brukes som et markedsføringsbegrep, men også som en samlebetegnelse for ulike former for automatisering. Samtaleroboter og generativ KI ble trukket fram som eksempler på hvordan språklige oppgaver i stadig større grad settes bort. Samtidig minnet forskerne om at språket er grunnleggende menneskelig. Ingen andre arter har et så tett en-til-en-forhold mellom tanker og kommunikasjonssystem som det vi mennesker har. Språket er nært knyttet til hvordan vi forstår og tolker verden rundt oss, men også til vår egen kropp og erfaring.
Elever i opplæring har rettigheter til lære seg å kunne skrive, å uttrykke seg og å utvikle sin egen stemme. Elevene skal ikke bare lære seg å skrive, men også å tenke gjennom å skrive. Språklig variasjon ble løftet fram både som en ressurs og en rettighet. Samtidig advarte forskerne mot økende sosiale forskjeller dersom skriveprosesser i stor grad overlates til KI. Hva blir konsekvensene av å sette bort skrivejobben? Kommer vi til å være i stand til å vurdere den språklige utputten når vi selv ikke er en aktiv del av skriveprosessen?
Representanter fra Språkrådet var også til stede i salen. Seniorrådgiver Matias Jentoft holdt et innlegg om språkmodeller på norsk, der han tok for seg ulike sider av Språkrådets arbeid på feltet. Språkrådet arbeider for tiden med manuell utprøving av språkteknologi og har flere pilotprosjekter på gang. I disse vurderer de blant annet språklig kvalitet, inkonsekvenser, anglisismer og bruk av bokmålsord i nynorsk. Avslutningsvis stilte Jentoft et åpent spørsmål om hva KI i skolen egentlig skal være – et læremiddel, et skriveprogram eller en læredings?
Til slutt i programmet møttes forskerne og Jentoft til en engasjerende panelsamtale. Her diskuterte de hva vi velger å automatisere og hva slags arbeid vi setter bort til kunstig intelligens. Samtalen handlet også om hvordan vi kan få folk til å forstå at samtaleroboter også handler om språk. Videre tok de opp spørsmål om hva som vil skje med mennesker på lang sikt når mye av språket vi møter ikke lenger er meningsbærende. Hva skjer med meningen, handlingen, kognisjonen og læringen om vi så får språkmodellene til å bli gode nok i formen – altså når de kan skape tekst med korrekt rettskriving, setningsoppbygging, semantisk sammenheng og en tilpasset stil? Samtaledeltakerne konkluderte med at vi trenger økt språklig bevissthet om alle berørte dimensjoner, uavhengig av hvilken arena man er på. Talen var klar: Vi må være aktive og bevisste språkbrukere, og vi må snakke mer om språk.