Scholars at Risk er et nettverk med mer enn 340 universiteter og høgskoler i 36 land. Hovedformålet er å beskytte truede forskere og fremme akademisk frihet og menneskerettigheter. Abusamra ble tilsatt som gjesteforsker (Visiting Researcher) gjennom Scholars at Risk ved Fakultet for lærerutdanninger og språk ved Høgskolen i Østfold 21. mai 2026. Engasjementet varer frem til 20. mai 2027.
Et akademisk liv i Gaza
Abusamra har doktorgrad i utdanningsledelse og bakgrunn fra engelskundervisning. Siden 2004 har hun arbeidet ved University College of Applied Sciences (UCAS) i Gaza, der hun har vært førsteamanuensis og undervist i pedagogiske fag og språkfag.
Hun har også hatt flere lederoppgaver. Hun ledet senteret for etter- og videreutdanning og samfunnstjenester, med ansvar for 15 akademiske og administrative medarbeidere, og var nestleder for yrkesfaglige utdanningsprogrammer.
– Der arbeidet vi med å knytte høgskolens kompetanse til behov i samfunnet, utvikle opplæringstilbud og skape muligheter for læring og faglig utvikling, forteller hun. Rollene ga henne bred erfaring med personalledelse, utdanningsutvikling og gjennomføring av prosjekter.
Veien inn i akademia startet med en interesse for språk og undervisning. Etter hvert ble hun mer opptatt av hvordan ledelse og institusjonelle rammer påvirker det som skjer i undervisningen.
– Jeg ønsket å forstå hvordan vi kan skape utdanningsmiljøer der både studenter og ansatte får brukt evnene sine, sier hun.
Før krigen hadde hun et aktivt og innholdsrikt akademisk liv med undervisning, forskning, ledelse og internasjonalt samarbeid.
– Jeg hadde bygget en karriere som betydde mye for meg, og som jeg fortsatt ønsker å videreutvikle. Faglig aktivitet og ansvar er en viktig del av hvem jeg er.
Ansvaret følger med
Det viktigste Abusamra har med seg fra arbeidet i Gaza, er en sterk følelse av ansvar for studenter, kolleger og samfunnet rundt.
– Gjennom arbeidet i Gaza lærte jeg at en utdanningsinstitusjon kan ha en betydning som strekker seg langt utover undervisningsrommet. Den kan skape fellesskap, gi mennesker nye muligheter og holde håpet om en framtid levende, sier hun.
Hun har også med seg erfaring med å arbeide kreativt når ressursene er begrensede. Som leder lærte hun hvor viktig det er å lytte, gi medarbeidere tillit og skape rom for at de kan bidra. Som underviser lærte hun å se studentenes faglige behov i sammenheng med livene de lever.
Ansvaret har ikke forsvunnet selv om hun nå er i Norge.
Hun underviser fortsatt frivillig for studenter i Gaza og leder enheten for internasjonalt akademisk samarbeid ved UCAS. Her støtter hun forskere, bygger forbindelser til andre institusjoner og hjelper kolleger med å få tilgang til faglige nettverk og muligheter.
– Det er viktig for meg å fortsette å være til nytte. Jeg har fått muligheten til å arbeide i tryggere omgivelser, og jeg ønsker å bruke den både her og overfor dem som fortsatt står i svært vanskelige forhold i Gaza, sier Abusamra.
En reise preget av krig
Da Abusamra fikk vite at hun skulle til Norge, kjente hun stor takknemlighet og lettelse over å komme i trygghet og kunne fortsette det akademiske arbeidet. Følelsene var likevel sammensatte.
– Reisen hit var tett knyttet til krigen, til fordrivelse og til det å forlate familien min under svært utrygge forhold, forteller hun.
Å reise var ikke nytt for henne.
Hun hadde tidligere deltatt i internasjonale akademiske sammenhenger. – Men denne gangen var reisen preget av bombing, frykt og usikkerhet. Det var vanskelig å vite hva som ventet, og hva jeg forlot. Den erfaringen følger meg fortsatt.
Før hun kom, forbandt hun Norge med fred, menneskerettigheter, tillit og et sterkt utdanningssystem. Hun kom til landet i17 mai 2024 og var tilknyttet Universitetet i Oslo før hun begynte ved Høgskolen i Østfold imai 2026.
Muligheten ved HiØ betydde mye fordi den ga henne et sted å fortsette som forsker og kollega.
– Jeg ønsket å finne tilbake til følelsen av å være en aktiv del av en akademisk institusjon: å delta, dele ideer, ta ansvar og utvikle noe sammen med andre, sier hun.
Tårer på campus
Overgangen var stor. Abusamra var i trygghet, mens familien fortsatt var i Gaza.
– Kroppen min var her, men hjertet og tankene var i stor grad hos dem, sier hun. Det kunne være vanskelig å være til stede i en vanlig hverdag når hun samtidig var bekymret for hva som skjedde hjemme.
De første skrittene på campus ved HiØ gjorde sterkt inntrykk.
– Jeg gråt fordi omgivelsene minnet meg om min egen høgskole, UCAS. Å være på en campus igjen vekket minner om studentene, kollegene, undervisningen og det akademiske livet jeg hadde vært så tett knyttet til. Det var vondt, men også meningsfullt å kjenne at denne delen av livet mitt fortsatt kunne ha en plass.
Hun forteller at hun har vært heldig som har møtt mange vennlige og hjelpsomme mennesker.
– Smil, en varm hilsen og noen som tar seg tid til å forklare noe, kan bety mye når man er ny og bærer på vanskelige erfaringer.
Arbeidet hjelper også. Når hun engasjerer seg i forskning, undervisning eller faglige samtaler, får tankene et sted å være.
– Det gir meg perioder med konsentrasjon og avstand til bekymringene, og til lydene av bombing som fortsatt kan sitte igjen i ørene mine. Arbeidet gir struktur og mening, selv om savnet og uroen fortsatt er der.
Liker utsikt fra Fredriksten festning
I Halden setter Abusamra mest pris på naturen. Hun har vært oppe ved Fredriksten festning og liker både omgivelsene og utsikten.
– Det gjør godt å komme opp i høyden, se utover og få litt rom rundt tankene, sier hun.
Hun går også ofte til sentrum. Gåturer har blitt en viktig del av hverdagen. – Når jeg går, tenker jeg klarere og kjenner at jeg slapper mer av. Noen ganger får jeg nye ideer til arbeidet, andre ganger er det fint bare å gå og legge merke til det som er rundt meg.
Hun er fortsatt i ferd med å bli kjent med byen.
– For meg skjer det gjennom slike små erfaringer: en tur, et nytt sted og en hyggelig samtale. Gradvis blir byen mer kjent, og jeg finner mine egne vaner her.
Savnet og takknemligheten
Det Abusamra savner mest, er familien.
– Det vanskeligste er å være langt unna uten å kunne være sikker på at de er trygge. Jeg kan være fysisk til stede på jobb eller hjemme i Halden, mens tankene hele tiden vender tilbake til Gaza, sier hun.
Hun savner også nærheten mellom mennesker, språket, de spontane samtalene og følelsen av å høre til. Hun savner hverdagen ved høgskolen sin, med kolleger, medarbeidere og studenter.
– Mye av det jeg savner, er blitt ødelagt eller grunnleggende forandret av krigen, og det gjør savnet vanskelig å sette ord på.
I Norge har hun begynt å sette pris på naturen, roen og muligheten til å gå ute og samle tankene. Hun verdsetter tryggheten og muligheten til å planlegge arbeid over tid, og tilliten hun møter. Hun nevner også mennesker som viser omsorg gjennom helt vanlige handlinger.
– Det er mulig å være takknemlig for livet her og samtidig kjenne dyp sorg over det som skjer hjemme. For meg lever disse følelsene side om side.
Forskning under krig
Abusamras forskning handler om utdanningsledelse, digital undervisning og læring, og om hvordan høyere utdanning kan opprettholdes under krig og langvarige kriser.
– Jeg er særlig opptatt av hvordan ledere, undervisere og studenter skaper kontinuitet når de vanlige rammene for utdanning bryter sammen, forklarer hun. Hun undersøker også hvordan fordrevne akademikere fortsetter å bidra til sine institusjoner gjennom undervisning, forskning og samarbeid på tvers av landegrenser.
I februar 2027 skal hun bidra i undervisningen på doktorgradsemnet Education in the Digital Society(PHDDS91423). Hun tar også det universitetspedagogiske grunnkurset EUHPED26 og er medlem av kursets referansegruppe, der hun gir tilbakemeldinger og innspill til videreutviklingen av kurset.
– Kurset gir meg anledning til å reflektere over min egen undervisningspraksis, lære sammen med kolleger og bli bedre kjent med pedagogiske perspektiver og arbeidsmåter i norsk høyere utdanning, sier hun.
Samtidig fortsetter hun å undervise frivillig for studenter i Gaza og lede enheten for internasjonalt akademisk samarbeid ved UCAS.
Ved HiØ ønsker hun å bli mer involvert i fagmiljøet og bidra aktivt til forskning, undervisning og faglig utvikling.
– Jeg har med meg mange års erfaring fra både forskning og ledelse som jeg gjerne deler, samtidig som jeg ønsker å lære av kollegene mine her.
Fram mot 2027 håper hun å utvikle felles forskningsarbeid og prosjektideer, bidra til internasjonalt samarbeid og skape sterkere forbindelser mellom fagmiljøer.
– Jeg er særlig opptatt av hvordan samarbeid kan gi reelle muligheter for deltakelse, også for forskere og studenter som ikke har mulighet til å reise.
Møtet med kolleger og studenter
Abusamra forteller at hun er blitt møtt med mye vennlighet og hjelpsomhet ved HiØ.
– Kollegers interesse, varme smil og vilje til å hjelpe gjør det lettere å delta og føle seg velkommen.
Hun er takknemlig for muligheten til å utvikle kompetansen sin og finne plassen sin i norsk høyere utdanning. Hun deltar i universitetspedagogisk opplæring og arbeider videre med språket, noe som gir henne bedre forståelse av undervisningspraksis, forventninger og måter å samarbeide på.
Etter mange år som underviser, forsker og leder ønsker hun å være tett involvert i det faglige livet. – Å få delta i faglige diskusjoner, bidra med erfaring og arbeide sammen med andre gjør at jeg kjenner meg mer som meg selv.
Det som er annerledes, er rammene rundt arbeidet: ressursene, stabiliteten og muligheten til å planlegge.
– Samtidig kjenner jeg igjen mange av de grunnleggende spørsmålene vi er opptatt av som akademikere. Vi ønsker å støtte studentene, utvikle god undervisning og produsere kunnskap som betyr noe.
Hun tror erfaringene hennes kan bidra med perspektiver på ledelse, fleksibilitet og utdanning under vanskelige forhold.
– Samtidig har jeg mye å lære av kollegene mine. Det er i denne utvekslingen jeg håper å finne en stadig tydeligere plass.
Det hun vil ta med seg
Abusamra håper å ta med seg varige relasjoner, nye forskningssamarbeid og erfaringer som gjør henne til en bedre forsker, underviser og leder. Hun vil at forbindelsene som bygges, skal fortsette etter oppholdet.
Hun vil også bidra til internasjonalisering.
– For meg handler det om hva vi lærer av hverandre, hvilke relasjoner vi bygger, og hvordan vi gjør det mulig for flere å delta i kunnskapsfellesskapet.
Hun ønsker at folk skal vite at hun har levd et aktivt akademisk liv og bygget en karriere hun er stolt av. – Jeg har fortsatt ambisjoner, ideer og et sterkt ønske om å bidra.
Samtidig lever hun med avstanden til familien og bekymringen for Gaza.
– Det krever mye å bygge en hverdag her mens så mye av hjertet og tankene er et annet sted. Muligheten til å være del av et fagmiljø, få ansvar og bruke kompetansen min betyr derfor svært mye.
– Jeg håper å bli kjent som en engasjert kollega som deler kunnskap, tar ansvar og er nysgjerrig på andre. Å delta i et meningsfullt arbeidsfellesskap hjelper meg å bevare forbindelsen til den jeg er, og til framtiden jeg fortsatt ønsker å være med på å skape.