Vi kjenner på sorg, men også dyp takknemlighet. Takknemlighet for et langt liv i tjeneste for Norge. For trofastheten. For varmen. For humoren.
Kongen møtte fiskeren og statsministeren, skolebarnet og veteranen, den nyankomne og den som hadde slektsrøtter mange hundre år tilbake. Han minnet oss om hvordan vi kunne være mot hverandre. Om tillit. Om respekt. Om raushet. Om ansvar. Om å lytte. Og om håp.
Gjennom talene hans går det en rød tråd: Troen på at et samfunn ikke først og fremst holdes sammen av at vi er like, men av at vi klarer å leve sammen med våre ulikheter.
På uforglemmelig vis formulerte han dette da han sa:
«Norge er dere. Norge er oss.»
Et Norge med mennesker fra nord og sør. Fra bygd og by. Med ulik tro, ulik bakgrunn, ulike liv og ulike historier. Et Norge med mennesker som elsker forskjellig, tror forskjellig, stemmer forskjellig og drømmer forskjellig.
Han forsøkte ikke å gjøre oss likere. Han gjorde vårt «vi» større.
Da Norge ble rammet av terror 22. juli 2011, sto han sammen med et folk i sorg. Som konge, som far, bestefar og ektefelle. Et menneske blant mennesker.
Og midt i sorgen holdt han fast ved ordene:
«Friheten er sterkere enn frykten.»
Når fellesskapet ble truet, svarte han med verdier. Med demokrati. Med menneskeverd. Med fellesskap. Med håp.
Men kanskje var ordet som lå aller nærmest hjertet i hans kongsgjerning, tillit.
Den særegne norske tilliten mellom mennesker. Tilliten mellom borger og samfunn. Troen på at de fleste vil hverandre vel.
Han visste at denne tilliten er dyrebar. At den ikke kan tas for gitt, men må skapes på nytt, hver eneste dag, i møte mellom mennesker. Når vi lytter før vi dømmer. Når vi hjelper uten å spørre hva vi får tilbake. Når vi tåler at naboen mener noe annet enn oss.
Vi husker Kong Harald i uniform. Men vi husker ham også i gummistøvler etter storm og ødeleggelser – og sittende på lasteplanet bak en traktor på vei inn på Bjørnøya. Bilder som forteller noe om folkekongen. Om en konge som dro ut i landet for å møte mennesker der de var. Som kunne bære kronens alvor uten å ta seg selv for høytidelig. Med smilet, glimtet i øyet og latteren som kunne bryte høytideligheten.
Majesteten som aldri sto i veien for mennesket.
Her i Østfold fikk man også oppleve denne siden av Kong Harald.
Etter besøket i Aremark fortalte han hvordan han og Dronningen satte seg i bilen for å kjøre hjem. De så på hverandre og smilte. Det var noe ved møtet som hadde varmet dem. Kongen beskrev selv gleden over å være sammen med mennesker som får til noe bra i fellesskap og som tar vare på hverandre.
Det sier kanskje noe vesentlig om forholdet mellom folkekongen og folket. Han reiste landet rundt for å møte oss. Men han lot også møtene med menneskene han traff, berøre og inspirere ham.
Og de siste dagene har vi sett denne forbindelsen mellom kongen og folket komme til uttrykk på en helt særlig måte. På Slottsplassen har mennesker samlet seg. Med blomster. Med lys. Med tegninger og små hilsener. Med håp, omsorg og takknemlighet.
Han var vår konge. Men han ble også en del av vårt «vi».
I sorgen over Kong Haralds bortgang kjenner vi derfor også på en dyp takknemlighet. For det han ga. For det han sto for. Og for det han gjennom et langt liv minnet oss om å ta vare på:
Tilliten. Fellesskapet. Og hverandre.
Takk, Kong Harald.