Tradisjonene binder nåtid sammen med fortid. Tradisjonene minner oss om det som har vært og er. Tradisjonene skaper samhold og vekker følelser. Ja, julen er vel kanskje den tiden av året hvor tradisjonene står aller sterkest. Vi fylles med glede av duft av julemat, av julemusikk og av juleforventninger. Vi gjør de samme ting år etter år, pynter med de samme ting, endrer ikke på menyen og helst ikke julens kjøreplan. Det skal liksom helst være «same procedure as last year». Men, selv om tradisjoner opprettholdes, vil hvem vi deler tradisjonene med endres. Noen kommer til, og noen faller fra. For mange vil julen forsterke følelse av tap og tydeliggjøre at en stol står tom. Men, nettopp da – «når slekt følger slekters gang» kan kanskje det å bære tradisjonene videre være til hjelp. Hvor mange er det ikke som bærer med seg eksempelvis en bestemor eller bestefar, mor eller far, i de tradisjonene man selv har bygget, i kakebaking, i matlaging, i måten vi gjennomfører julefeiringen.
Tradisjoner skal man helst ikke tulle med. Det kan bli såre følelser når noen rokker ved det som har vært og alltid skal være slik. For kort tid siden ble det kjent at det var gjort endringer i den tsjekkiske juleklassikeren «tre nøtter til askepott». På sosiale medier kom det uttalelser som «Nei, nei, nei», «En formidabel skandale», og «dette gidder jeg ikke», når nyheten om at fortellerstemmen til skuespiller Knut Risan, også kjent som blomsterhandler Rosengren i Skomakergata, skulle erstattes av stemmen til skuespiller Nils Vogt. Frykten var stor for at denne sterke juletradisjonen ikke skulle bli den samme med ny fortellerstemme. Men, heldigvis skulle det vise seg at denne stemmeendringen kun gjaldt en egen utgivelse fra platekompaniet, og ikke den originale NRK versjonen. Dermed blir det Knut Risan på julaften i år også. Godt er det!
Og ja, vi har alle hatt våre «sorger» når årelange tradisjoner har blitt endret. Personlig vet jeg ikke hvor lang tid det tok å komme over at Ingrid Espelid Hovig ikke skulle lage juleribba lille julaften, at Vidar Lønn Arnesen ikke skulle lede kvelden før kvelden, eller at Jens Petrus Andersen ikke skulle sendes som julekalender. Men jo, det har gått greit og jeg skal også innrømme at «jul i skomakergata» var bedre før.
Vi forlot 2021 med en viss uro, men også håp for det nye året som vi nå er ved å legge bak oss. Uro fordi vi gikk inn i julen 2021, som julen før, med smittevernsrestriksjoner og begrensninger på sosialt samvær og sosiale aktiviteter, men samtidig med håp om at vi var ved enden av pandemiens begrensninger på livene våre. Og ja, når vi blir avskåret fra sosialt liv over lang tid, da gjør det noe med oss. Det er som kong Harald sa i nyttårstalen i 2021: «ikke bare å gå ut og omfavne verden og mennesker igjen». Det krever litt øvelse.
Jeg er glad for at 2022 igjen har kunnet være et normalt år, et år hvor studenter og ansatte har kunnet være på campus uten begrensninger. Et år hvor vi har kunnet drive undervisning, veiledning, forskning, kunstnerisk utvikling, formidling og administrative tjenester som normalt. Jeg er glad for at vi har kunnet ta opp igjen sosiale fellesskapsaktiviteter, det være seg felles påskelunsjkonsert på begge campus, bålgrilling, Team HiØ som løp 24 timer for kreftsaken, akademisk årsfest, julebord og julelunsjer. Vi trenger det, vi trenger fellesskapet. Vi bygger ikke fremragende undervisning, forskning, kunstnerisk utviklingsarbeid eller administrative tjenester på 700 individualister, men på hvordan vi løfter hverandre i fellesskap. Derfor jobber vi også nå med å etablere et felles institusjonelt velferdsutvalg, hvis oppgave blir å sørge for gode velferdstiltak gjennom hele året.
Vi legger bak oss et produktivt år ved høgskolen i Østfold, et år hvor mange svært sentrale avgjørelser har blitt fattet. Mye går godt, mange piler peker i riktig retning og gir håp om positiv utvikling.
Vi har fått på plass strategi 2030, en strategi som løfter blikket, som ikke går ned i kortsiktige detaljer, men som lar oss jobbe fleksibelt med å nå ambisjonene satt for 2030. Vi har fått på plass en strategi som lar fakultetene, akademiet og administrative enheter selv få være med å definere hvordan de kan bidra til at HiØ lykkes. Vi har fått på plass et vedtak om at HiØ fortsatt skal være lokalisert i Halden og Fredrikstad, en avgjørelse som har skapt lettelse og glede i våre vertskommuner. Og, ikke minst, vi har fått akkreditert vår første doktorgradsutdanning, en utdanning som plasserer oss der vi hører hjemme. En utdanning som jeg personlig tror vil gi mange positive ringvirkninger, det være seg å tiltrekke kompetanse, eller å muliggjøre forpliktende, positivt samarbeid med offentlige virksomheter og næringsliv.
Som fellesskap kan vi være stolt av at HiØ fremsnakkes positivt av mange. Mange ser ambisjonene, mange ser utviklingen og mange ser resultatene. Jeg tror aldri jeg har vært på et så positivt etatsstyringsmøte med Kunnskapsdepartementet noen gang, som det jeg var på i år. Ja, resultater kommer delvis av ambisjoner og strategiske satsinger, men resultatene kommer først og fremst på grunn av dere, på grunn av hver enkelt ansatts bidrag. Det takker jeg dere for.
Selv om Covid-19 fortsatt er blant oss, hadde vi håpet, når pandemien slapp sitt harde grep, at vi ville gå i møte med en tid preget av mindre uro. Den drømmen ble ugjenkallelig brutt da Russland angrep Ukraina. Samtidig som man forferdes av å se lidelsene, gjør det meg stolt at HiØ gjør sitt for å bidra til å hjelpe de som har måttet flykte, som har måttet avbryte studier og utdanning. Et eksempel er fast track i norsk som skal sikre de som ønsker tilgang til å ta høyere utdanning denne muligheten. I dag leverer HiØ et tilbud til flyktninger bosatt på ulike steder i det ganske land.
Det gjør meg varm om hjerterota å se ansatte ved HiØ arrangere spontane innsamlingsaksjoner og sende pakker med ulike artikler til mennesker som trenger det i Ukraina. Det er det som er den rette juleånden.
Eivind Skeie skriver passende i de to siste linjene av andre vers i sangen «Tenn lys»: «Må fanger få sin frihet og flyktninger et hjem. Tenn lys for dem som gråter og dem som trøster dem».
Da vi gikk inn i dette året var det ingen som så for seg at pandemi skulle erstattes med energikrise. De fleste av oss har fått merke betydningen av internasjonal storpolitikk, at det er krig i Europa, på våre egne utgifter. Også HiØ merker dette. Bare neste år kan økte energikostnader utgjøre flere titalls millioner i økte utgifter, og når ikke budsjettene øker tilsvarende – ja da er det et spørsmål om tid før dette vil påvirke drift og satsing. Vi vil ikke dit, og vi skal gjøre alt for å hindre det, men det krever prioriteringer. Det krever at vi må gjøre grep, som for eksempel å skru ned innetemperatur i byggene våre. Takk for at dere har forståelse for helhetsbildet bak slike beslutninger.
Kjære alle sammen, jeg vil takke for gode samtaler, kritiske innspill, dialog og engasjement i 2022. Vi trenger det for å gjøre jobben vår til det beste for HiØ. Jeg ser frem til fortsettelsen i 2023.
Til hver og en av dere, takk for den innsats som dere nedlegger og har nedlagt for HiØ.
På vegne av hele ledelsen, ønsker jeg dere alle
En riktig god og fredfull jul
Lars-Petter
