Boforhold
Vi leide leilighet på Lovasoa Cross-Cultural Competence Center, som ligger i byen Antsirabe. Antsirabe er den tredje største byen, og ligger på høylandet i Madagaskar. Det tar omtrent 5,5 timer med bil fra hovedstaden, Antananarivo. Lengden på bilturen kan variere veldig på grunn av dårlige veier, det er ikke uvanlig å se en del biler langs med veiene som har punktert eller fått andre problemer. I tillegg er det ingen gatebelysning, så sikten er ganske redusert på kvelden.
Lovasoa eies av Det Norsk Misjonsselskap og den gassisk lutherske kirken, hvor et av formålene er å styrke samarbeidet mellom Norge og Madagaskar. Lovasoa har blant annet et gjestehus, leiligheter, klasserom, treningsrom, og restaurant. Resepsjonen på Lovasoa er åpen hele dagen, hvor man kan få hjelp til stort og smått, som å bestille transport eller mat. Det opplevdes trygt å bo på Lovasoa, siden området er inngjerdet og det er vakter som passer på ved inngangen.
Leilighetene har en del lavere standard enn det vi er vant med i Norge, og i januar og februar må man regne med at strømmen er borte noen timer hver dag. Hvis man ønsker så kan man ha vaskehjelp. Selv om det kan føles litt ubehagelig eller feil så er det en fin måte å støtte en gassisk familie på. Vi hadde hushjelp 2 ganger i uken som vasket leiligheten, vasket klær, lagde middag, handlet inn mat og tok oppvasken.
Praksis
Før vi begynte i praksis hadde vi cirka 2 uker med gassisk språkkurs og undervisning i gassisk kultur. Vi fikk også besøke både blinde og døve-skolen i Antsirabe, for å få et innblikk i hvordan disse skolene jobber.
Vi hadde praksis på to forskjellige steder, hvor den ene var på laboratoriet på det offentlige sykehuset i Antsirabe (CHRR), mens det andre var på et privat laboratorium tilknyttet en form for helsehus (SMIA). De fleste har praksis fra mandag til torsdag, og har fredag som studiedag. Arbeidsoppgavene var mye av de samme som vi har i Norge, slik som blodprøvetaking, mikroskopering og analysering av blodprøver. På SMIA fikk vi også være med på å ta livmorhalsprøver.
Vi var heldige som fikk ha med tolk de aller fleste dagene vi hadde praksis, noe som gjorde det lettere å lære seg rutinene på praksisstedene, og ga oss ekstra innsikt i den gassiske kulturen. Det kan være utfordrende å ta initiativ og vise interesse i praksis hvis man ikke har med tolk, da det var veldig begrenset hva vi fikk kommunisert siden engelsk ikke er særlig utbredt på Madagaskar. Det er derfor en stor fordel å få forklart prosedyrer og rutiner når man har med tolk, slik at man kan jobbe litt selvstendig de dagene man ikke har tolk.
Den største forskjellen mellom et gassisk laboratorium og et norsk laboratorium, er økonomien. På Madagaskar hadde de færre instrumenter og analyserte færre analytter enn det som er vanlig i Norge. Det var også overraskende få som kom innom for blodprøver hver dag, noe som skyldes at pasientene er nødt til å betale for hver analyse som blir utført. Utstyr som vi anser som engangsutstyr i Norge ble vasket og gjenbrukt på laboratoriene i Madagaskar.
De ansatte på begge laboratoriene tok oss veldig godt imot, og var veldig interessert i å lære bort. I tillegg hadde de mye tillit til oss, og lot oss prøve og feile. Vi fikk lov til å gjøre de fleste arbeidsoppgavene, men det var slik at vi måtte spørre/be om arbeidsoppgaver hver dag i stedet for at vi ble gitt spesifikke arbeidsoppgaver slik vi er vant med i praksis hjemme i Norge. Så det var veldig viktig å være litt «på» ellers så ble man stående å observere.
Sosialt
På Lovasoa jobbet det en miljøarbeider som arrangerte sosiale aktiviteter. En gang i uka var det felles volleyballtrening og zumba. Det var også åpen café omtrent en gang i måneden. Mens jeg var der ble det arrangert tur til et fjell som heter Ibity, dagstur til byen Ambositra og tur til en innsjø som heter «Lake Tritriva». Det er også mulig å planlegge egne turer. Resepsjonen på Lovasoa kan hjelpe til med å booke guide og transport hvis man ønsker det. Ønsker man å besøke andre deler av Madagaskar så kan det la seg gjøre så lenge man planlegger på forhånd og har en åpen dialog med studiekoordinator slik at det ikke krasjer med praksis.
Å reise til Madagaskar på utveksling er en lærerik opplevelse. Livet der nede er veldig annerledes fra Norge, og det er krevende å bo og jobbe der i lengre tid. Landet er preget av mye fattigdom, noe som tungt å være vitne til. I tillegg er selgere og tiggere ekstremt pågående, og man kan ikke gå i fred på gaten. Personlig vil jeg ikke anbefale å utveksle til Madagaskar hvis man ikke har vært i Afrika tidligere, og faktisk har kjent på hvordan det er å være i slike situasjoner.