Barnevernsansattes bruk av sosiale medier betegnes som en kontroversiell praksis som kommer frem i forskningsartikkelen «Navigering med ustø kurs: Om bruk av digitale og sosiale medier i barnevernet». Artikkelen er skrevet av doktorgradsstipendiat ved Fakultet for helse, velferd og organisasjon på Høgskolen i Østfold, Minela Kvakic.
Kvakic har forsket på bruk av digitale verktøy i det kommunale barnevernet i fire norske kommuner. Her har hun intervjuet både saksbehandlere og ledere i barnevernet, samt brukerne (ungdommer og foreldre red.anm.) om deres erfaringer med digitale verktøy. Studien viser at barnevernsansatte savner retningslinjer for bruken av digitale verktøy og sosiale medier. Dette skaper et uforholdsmessig stort rom for skjønn for den enkelte ansatte som igjen fører til private praksiser og en ulik behandling av brukerne.
Barnevernsansattes utstrakte bruk av sosiale medier er ett av tre hovedfunn i studien.
- Mange ansatte bruker sosiale medier, men de aller færreste bruker det til å kommunisere med brukerne fordi de fleste er klar over at det da blir en tredjepart som har tilgang til denne informasjonen og forstår det problematiske i det, understreker forskeren.
Doktorgradsstipendiaten forteller om den nye forskningen i en episode av podcasten "Forskningsprek". Hør hele episoden her:
Barnevernsansatte buker sosiale medier og da særlig Facebook for å se hvordan brukerne ser ut, hvordan de fremstiller seg selv på nettet og som «bakgrunnsinformasjon» og klientinformasjon Ansatte bruker i disse sammenhengene enten sine egne, private facebook-profiler eller de søker med falske profiler. Og ifølge forskeren er de barnevernsansatte selv klar over at de opererer i en «gråsone» når de bruker sosiale medier i arbeidet.
- De opplever at det er potensielt viktig informasjon de kan finne på sosiale medier, men de er klar over at det kan bryte med noen yrkesetiske prinsipper, forklarer Kvakic.
Frustrerte ansatte
Gjennom forskningsprosjektet fremkom det også at bruk av sosiale medier er et brennhett tema blant de barnevernsatte.
- Det var knapt noe tema som ble diskutert mer enn dette innad i gruppa blant de ansatte fordi de er veldig usikre hva som er innenfor de juridiske rammene de har å jobbe etter og forholde seg til, forteller HiØ-forskeren.
Bruken av sosiale medier og usikkerheten knyttet til dette sees i sammenheng med det andre hovedfunnet i studiet som er «uregulerte praksiser». Her fremkommer det også at ansatte i barnevernet kommuniserer med brukere på epost og sms, for å klare å møte brukernes behov for enkle, tilgjengelige kommunikasjonsmetoder. For selv om noen av kommunene kan sende digital post ut, så er det ikke mulig for brukere og privatpersoner å sende samme type post tilbake igjen til barnevernet. Dermed kan epost eller sms bli løsningen.
- De ansatte er frustrerte over mangelen på trygge, digitale kommunikasjonsmåter, som gjør at de i andre enden er nødt til å bruke de verktøyene de har tilgjengelig for å kommunisere med brukerne, sier Kvakic.
Mangelen på standarder, motstridende beskjeder og forventninger setter de ansatte i en skvis. For hva er juridisk, faglig og etisk forsvarlig praksis?
- De står i dilemmaer hvor de på den ene siden potensielt kan bryte brukernes rett på taushetsplikt og personvern, men på den andre siden så må de finne levelige og tilgjengelige måter å kommunisere med brukerne på som er på deres premisser, forklarer forskeren.
Prisgitt den enkelte saksbehandleren
Fremveksten av private praksiser i barnevernet er noe som ifølge HiØ-forskeren også gir flere uheldige konsekvenser for tjenestemottakerne.
- De blir prisgitt den de møter i barnevernet, de må tilpasse seg den ansatte, ikke omvendt.
- Praksisen kan gå på bekostning av både personvern, taushetsplikt og rettsikkerhet.
- Bruk av sosiale medier som kan gå på bekostning av den tilliten som de bør ha til offentlig ansatte.
Da Kvakic startet på forskningsprosjektet var det mer tradisjonelle, digitale kommunikasjonsmåter som sms, epost og verktøy som bærbar pc og nettbrett hun hadde hovedfokus på. Resultatene fra intervjuene førte imidlertid til et større fokus på sosiale medier.
- Resultatene viser at sosiale medier brukes i mer utstrakt grad enn det jeg kanskje antok til å begynne med. Men samtidig tenker jeg at det kanskje ikke bør være så overraskende fordi som noen av ungdommene jeg også snakket med sa: «alle søker opp alle på sosiale medier», så dette er veldig utbredt, sier hun.
Forskeren tror heller ikke bruk av sosiale medier og utfordringene som knytter seg til bruken av disse er et barnevernsspesifikt fenomen, men noe mange offentlige ansatte kan kjenne seg igjen i.
"Den ulike praksisen frustrerer og det er stort tidspress og de ansatte får ulike mestringsstrategier for å håndtere de utfordringene de står i."
Monela Kvakic, doktorgradsstipendiat Høgskolen i Østfold
Digitalt bakpå
Parallelt med Kvakics doktorgradsarbeid løper «DigiBarnevern», et nasjonalt samarbeidsprosjekt mellom det kommunale barnevernet og KS på den ene siden og Staten og Bufdir på den andre siden. Her har aktørene fått i oppdrag å levere ulike digitale løsninger for det kommunale barnevernet som ifølge forskeren blant annet skal gjøre det enklere å kommunisere på en trygg måte ut til både brukere og andre offentlige aktører og statlig barnevern.
I mellomtiden fortsetter barnevernsansatte å manøvrere seg i et landskap de ifølge Kvakic opplever som utydelig og der de savner felles retningslinjer og regler. Ifølge forskeren gir mange av de barnevernsansatte uttrykk for at digitaliseringene i egen etat ikke er kommet særlig langt.
- Kanskje er bakgrunnen at de sammenligner seg med andre offentlige tjenester eller at de venter på disse nye digitale løsningene fra Digibarnevern, sier Kvakic.
Kommunene hun har forsket på er også pilotkommuner i prosjektet DigiBarnevern. I møte med disse kommunene ble forskeren overrasket over at nettopp pilotkommunene ikke lå lenger fremme i den digitale utviklingen. Variasjonene mellom kommunene ar store, helt fra det ene ytterpunktet med manuelle arbeidsmetoder som penn og papir og fysisk postgang, til det andre ytterpunktet med mobile løsninger på pc og nettbrett og digital post.
Skillet mellom jobb og fritid viskes ut
Blant de ansatte knytter det seg også stor frustrasjon til det som er det tredje hovedfunnet i studien som er "grenseløs tilgjengelighet".
- Ansatte kan i praksis være tilgjengelig for brukerne 24-7. Det er på grunn av de digitale løsningene som er tilgjengelige og som de kan ha med seg hjem, forteller Kvakic.
Hun mener dette er problematisk både i forhold til ansattes behov for fritid, men også med tanke på personvern og taushetsplikt ved bruk av digitale verktøy.
Når retningslinjene uteblir, ender det ifølge forskeren opp med at brukerne er prisgitt den saksbehandleren de møter på og dens foretrukne kommunikasjonsmåte for å få den hjelpen de har krav på.
Bruken av kommunikasjonskanaler som sms og epost er også krevende å håndtere for de ansatte fordi de ikke er integrert i journalsystemet. I disse tilfellene blir det opptil den enkelte ansatte hvordan dialogen dokumenteres og merarbeidet håndteres ulikt, ifølge Kvakic.
- De må gjøre vurderinger som for eksempel hvilke verktøy de skal bruke og hvordan, vurderinger som går på hva skal dokumenteres og hva skal ikke. Det er det som skaper private praksiser, fastslår hun.
Kvakic understreker at ansatte innenfor barnevernet har behov for et stort skjønnsrom for å kunne tilpasse tjenestene etter den individuelle brukerens behov.
- Men her er det kanskje snakk om et for stort handlingsrom i forhold til at det er usikkerhet rundt det juridiske aspektet og hva som er sikker og usikker kommunikasjon og hvilken info som kan brukes knyttet til dette med sosiale medier eller annet man finner på nettet, understreker hun.
Artikkelen «Navigering med ustø kurs: Om bruk av digitale og sosiale medier i barnevernet» er skrevet av Kvakic Minela, Jerndahl Fineide Mona & Hansen, Heidi Aarum er publisert i Tidsskriftet Norges Barnevern.